Denne såkalte premien

[Anonym bruker]

Nå er jeg så drittlei av å høre om denne såkalte premien man får etter smerteneved fødsel!! Supert det for dem som føler det sånn, at alle smertene og bildene forsvinner i det de får ungen på brystet. Det ikke alltid det er sånn, så vær så snill og drit i å messe om det hver gang det er snakk om fødsel! Åh, jeg er så frustrert at jeg bare glemmer at jeg selv sa det samme før jeg fødte. Irrasjonell? Eh JA!! Føler meg som en tosk; gikk rundt og sa: det er jo en positiv smerte, det kommer jo noe godt ut av det, de fleste får jo flere barn, bla bla bla.. Og nå blir jeg bare så SUR når andre sier det samme. Inni meg da .

 

Nei, det føltes ikke som det var verdt det. Jeg fikk aldri se at han kom ut, og jeg trodde han var død, deretter at det var noe galt, jeg aner ikke om hodet kom først og kroppen etter, eller om han kom i ett, "premien" var en times undersøkelse og sying med lystgass som hjelpemiddel, jeg husker ikke at jeg gikk ut av dusjen, og sov da vi skulle være en lykkelig familie. Øresus, hodepine, smerter i underlivet og bilder fra fødselen som spilte i hodet. Ammeproblemer, dødsangst, smerter i underlivet.... Vel, det tok en gooood stund før jeg syns det var verdt det. Og snuppen blir enebarn.

 

DET var godt det.

[AO3]

Jeg tror nok de fleste som sier slike ting gjør det i beste mening, de har bare ikke selv opplevd det du har opplevd. De aner ikke hvordan det er å ha fødselsangst - og det skal de være glade for!

 

Jeg synes også det er frustrerende med alle dem som kommer med floskler og tomme ord når jeg forsøker å fortelle hvordan jeg har det, men jeg forsøker å tenke at de har faktisk ikke noe grunnlag for å skjønne det, og det er ikke deres skyld. Jeg har forsøkt å betro meg til et par venninner, men jeg ser av ansiktene deres at de ikke aner hva de egentlig skal si til meg. Og det er selv om de har fått en svært sensurert versjon av hva som skjedde, og hva jeg egentlig føler rundt dette med fødsel...

 

*klem*

[Anonym bruker]

Jeg vet. Jeg var sånn selv, og hadde sikkert vært sånn om jeg hadde en god opplevelse.

 

Klem, og takk for trøst igjen, du

 

 

[Anonym bruker]

HUff nå fikk jeg skikkelig flashback fra min fødsel, og jeg har 23 dager igjen! Jeg er tilogmed en av de som sier at premien er verdt det. Men jeg må ærlig innrømme at jeg fortsatt mener det. All smerte i hele verden er bedre enn en sønn mindre for å være helt ærlig.

 

Jeg sa også at han kom til og bli enebarn. Men etter 2 år så glemte jeg brått det vonde og nå sitter jeg her gravid igjen. Slet som bare det med angst for å føde de 5 første mnd, men så fikk jeg herpesinfeksjon i underlivet. Det var så seriøst jævlige smerter som varte ikke bare i 14 dager, men en hel jævla mnd! Og det fikk meg til å tenke at min helvetes fødsel er ikke en dritt i forhold til det jeg har opplevd denne gangen.

 

Så jeg skal prøve og gå inn med åpent sinn til denne fødselen også, men har skrevet brev om at jeg nekter føde en på over 4 kg engang til, jeg nekter og bli klipt eller vakum eller noe sånt, og hvis dette brått blir alternativet, så blir det ks! Selv om jeg er pissredd for det også. Men desverre ut må ungen, og jeg syns fortsatt at all smerte i verden forsvinner mot gleden av å få et barn. Uansett for mye komplikasjoner.

 

 

[Anonym bruker]

Tror ikke det blir tatt særlig hensyn til at du vil ha ks i "ønskebrevet". Det er noe du må avtale grundig på forhånd.

[Anonym bruker]

hellu. var jeg som skrev over deg angående ks i ønskebrevet hvis fødselen gikk dritt.

 

Legen min gav meg full forståelse for at jeg ønsket ks når jeg fikk angstanfallet mitt, men jeg måtte bare vente til dagen etter, så det var ikke noe problem. Heldigvis hadde jeg en flott fødsel.

 

Lykke til.

[Gjest Antarctica]

Nåh, men har hun herpes kan hun jo måtte ta KS uansett hva hun skriver i brevet? Det er jo smittsomt om hun får utbrudd i den tiden hun skal føde.

[Anonym bruker]

Denne såkalte premie? Det syns jeg er utrolig stygt sagt. Å få et friskt barn er nok premie i seg selv uansett smerter og angst. Fælt å si at barnet ikke er verdt det. Da håper jeg for dine ufødte barns skyld at du aldri blir gravid igjen.

[Anonym bruker]

Takk det samme, du,

[xyzaa]

Til anonym på den 28.05.2010, kl 12.39 -

 

Hun mente ikke at barnet ikke var en premie.

Det jeg tror (ja, det jeg er sikker på!) at hun mente med en såkalt premie, var det øyeblikket etter en VAGINAL fødsel i motsetning til det øyeblikket etter et KEISERSNITT. Det var ikke SELVE BARNET hun snakket om. Det er jeg sikker på!

[xyzaa]

Jeg glemte at dette var Fødselsangst-forum og ikke Keisersnittdebatten. Det er nemlig slik at veldig mange, men IKKE ALLE med fødselsangst mener at keisersnitt kan hjelpe / ville ha hjulpet dem. Så, til deg med hovedinnlegget - beklager hvis jeg forsto deg feil.

 

Det jeg skulle ha skrevet, var altså at hovedinnleggskriveren/trådstarteren ikke opplevde ØYEBLIKKET ETTER FØDSELEN som en premie. Ser nå at forløsningsmetoden var ikke en del av diskusjonen her i det hele tatt.

 

Trådstarteren skrev forresten at det tok en god stund før hun syntes det var verdt det - hun skrev nemlig IKKE at det ikke var verdt det - slik noen ville ha det til.

[Anonym bruker]

Jeg skjønte uansett at du tenker lengre enn nesa rekker da du leste innlegget mitt tusen takk for det.

 

Når det gjelder hun som er så redd for mine ufødte barn, så er vel hun Sannsynligvis et klassisk eksempel på hvorfor folk med fødselsangst opplever seg stigmatisert og hvorfor vi med fødselsdepresjon setter på oss verdens falskeste smil.

 

Overalt leser og hører jeg om premien for smertene, som er øyeblikket etter fødselen. Som jeg skriver: "Supert det for dem som føler det sånn, at alle smertene og bildene forsvinner i det de får ungen på brystet.", og du skjønte nok poenget xyzaa.

[xyzaa]

Ja, det du sier er kanskje grunnen til at jeg ventet til yngstemannen var voksen, for jeg engasjerte meg for fullt i denne diskusjonen.

[Anonym bruker]

Innlegget er nok litt "flåsete" skrevet. Men det er et viktig tema!

 

Mange føler seg unormale fordi de ikke får den store lykkefølelsen når barnet blir lagt på magen. Selv synes jeg det var kjempe ekkelt. Jeg var utslitt og ville slappe av. Greide heldigvis å forhindre at ungen skulle ligge på magen når jeg ble sydd! I starten følte jeg ikke mer enn en fasinasjon for det lille kreket som hadde ligget i magen min, men etterhvert kom "forelskelsen" og de gode følelsene :-) Selv anså jeg det å gå gravid som mye verre enn fødselen, og det tok "litt" tid før jeg bestemte meg for at det var verdt å gå igjennom det en gang til!

 

 

[Anonym bruker]

Uff, stakkars deg da. Og synd i ungen din som blir enebarn:(

[Gjest]

Kjære Hi.

jeg føler virkelig med deg og skjønner utrolig godt hva du mener. -Og jeg hadde vistnok en lett fødsel. Om ungen din blir enebarn får den det sikkert minst like godt som dem som har søsken. Skjønner ikke helt hvorfor det er synd i enebarn??

 

Min eldste var enebarn ganske lenge og nå har jeg to mot alle odds. Med 6 år i mellom. Siste svangerskapet og fødsel med påfølgene depresjon har nok påvirket eldste i stor grad og han skulle nok helst vært foruten den påkjenningen å ha syk mamma i 2 år...Selv om han elsker lillesøsteren sin.

 

Jeg er veldig veldig glad i begge barna mine men ville ikke gjordt det igjen for noe i hele verden. Selv om det gikk mye bedre andre gangen så var svangerskapene helt jævlige og jeg unner virkelig ingen å få fødselsdepresjoner.

 

Så her blir det heller ikke fler, selv om jeg var så heldig å få oppleve en "fin" fødsel andre gangen med lykkefølelse i det barnet kom ut.