Har mistet følelsene for barnefaren og trenger sårt råd!

[Anonym bruker]

Eg velger å holde meg anonym når eg skriver dette siden eg er aktiv her og inne på andre forum med samme nick.

 

Eg og barnefaren venter nå vårt barn nr 3, og vi er gift, har lån på hus, ovs. Det som eg synes er så trist er at eg ikkje har dei "rette" følelsene for han. Eg kan si eg elsker han, han er en faktastisk mann, far til sine barn, men hvor lenge eller hvor langt bør det gå når det gjelder å holde sammen når eg ikkje føler det riktige for han? Og hvordan finner eg det ut? Eg føler ofte at eg gir han skylden på korleis eg har det inni meg, det at eg er irritert, eller nå gravid igjen ( selv om eg elsker barna våre ) På mange måter ønsker eg å føle meg fri, skape mitt eget hjem med barna, gjøre ting eg vil, føle meg glad..

 

Kva sier dere? Har dere råd? kan det være eg dømmer for fort og egentlig bare er litt deprimert?

 

Takknemlig for svar!

[Anonym bruker]

...Så lenge du synes han er en fantastisk mann og at du elsker han - da tenker jeg at det må være håp... Det kan være du har en svangerskapsdepresjon, siden du opplever at du er irritert osv (skal ikke diagnostisere deg, men siden du selv lurer på det? Kanskje du bør kontakte legen din og lufte dine tanker?) Når du skriver at du ønsker å være fri og skape ditt eget hjem og føle deg gald da undres jeg over om det er slik at du ikke er glad sammen med han? Er det han som er problemet opplever du, eller er det andre ting i livet (også)? Hvor lenge har du følt det slik? Mulig parterapi på et familievernkontor hadde vært tingen for dere? Verdt å prøve hvertfall, dere har en familie å kjempe for! Lykke til

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemeldingen! Du forteller meg akkurat det samme eg også trur vi trenger, altså noe slags form for terapi sammen. Bare synd at han ALDRI vil gå med på noe slikt! Problemet er at eg har følt dette av og på i mange år, noen ganger så sterkt at eg bare tenker eg burde forlate han med en gang, andre ganger ser eg han for den gode mannen han er, men nå er vel spørsmålet om det er godt nok lengre? Veldig fortvilende situasjon, og eg meiner absolutt at ungene burde få vokse opp i et hjem med mamma og pappa om det er mulig. Samtidig føler eg at eg ikkje har vært "meg" siden eg ble gravid med første barnet.

[Anonym bruker]

Hei igjen, det er jeg som har svart deg over... Ja, det er vanskelig å vite hva en bør gjøre, særlig når det er barn med i bildet. Jeg mener ikke foreldre bør være sammen for enhver pris; hvis forholdet totalt sett og over tid gjør tapper deg for energi og gjør deg ulykkelig så er det nok ikke det beste for barna heller om dere fortsatt er sammen... Imidlertid er det jo verdt at dere prøver parterapi, men da må jo begge være villige til det. Det kan jo hende mannen din vil bli med på dette hvis alternativet er at du forlater han? Jeg lurer på hvorfor du ikke har følt deg som "deg" siden du fikk det første barnet? Handler dette om deg - altså ting i deg som du må jobbe med og som hadde vært der uavhengig av hvilket forhold du hadde vært i -eller handler det om forholdet-at du føler du er sammen med feil mann og at det er det som sliter deg ut? Sikkert ikke lett å vite sikkert, men et steg for din del kunne jo vært å begynt i samtaleterap i for egen del for å avklare dette? Men hvis du er sikker på at det er forholdet til mannen din som er hovedproblemet så er nok løsningen en form for parterapi...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svaret ditt. Eg har selv gått til terapi, men får bare tilbakemelding om at eg er muligens mildt deprimert, men ingenting som fikses av medisin. nå går eg rett og slett og prater om korleis eg har det og tanker eg har, og som du sier og eg har fått beskjed om; løsningen for meg er å finne på en måte "kilden" til problemet mitt. Når eg sier at eg ikkje har følt meg som meg selv er det kanskje det at eg ble uplanlagt gravid etter at det hadde vært slutt mellom oss i 20 mnd. Vi hadde bestemt at eg skulle komme hjem til han og gi forholdet vårt en sjanse. Eg var villig siden eg følte eg hadde vokst mye som person, eg hadde bygt meg opp et stort nettverk med venner, og følte meg selvsikker og glad. Kanskje eg gir han skylda for at dette forsvant for meg når eg ble gravid? Ikkje godt å si, men eg føler eg ikkje strekker til, samlivet som tidligere var det som fungerte best er nå kun basert på behov om det skjer, ingen intim kontakt. Nå fungerer vi best i dagliglivet, vi har gode rutiner angående barn og oppdragelse, men når dei er lagt seg for kvelden, går mannen min ut. blir han hjemme som han og ofte gjør, har vi absolutt ingenting å si til kvarandre. Eg tar meg i å ønske eg var hos min mor eller min beste vennine der eg føler meg meir avslappet.

 

Eg blir bare heilt matt av denne prossesen, har spurt han igjen,men nok en gang fått nei til terapi, men gav ingen ulimatum. Graviditeten gjør at eg enda er syk daglig og er snart i uke 26, så er mye trøtt. Bare synd han er den da som er flink og snill og tar ansvar ovenfor ungene, selv om det ofte gjør han ekstra irritert når eg må ligge, men vi er vel alle sliten etter jobb og før ungene skal i seng.

 

Nok en gang , tusen takk for svar, eg sliter veldig med å snakke med dette til mine nærmeste og der eg har prøvd har eg bare blitt rådet til å bli. Men dei veit ikkje alt, det har eg ikkje skrevet her engang.

[Anonym bruker]

Hei, det er jeg over som svarer her igjen Ja, det er vanskelig å gi råd i en så komplisert situasjon og du vet kanskje innerst inne hva du bør gjøre men du orker ikke engang tenke tanken helt ut fordi dere har barn sammen eller...? Det høres uansett ikke godt ut at dere ikke har noe å si hverandre og at du ønsker at du var hos din mor eller venninne hvor du kan slappe av... En stadig anspent stemning kan tære på både kropp og sjel, jeg vet en del om dette, er selv i et forhold -med flere felles barn-hvor jeg er i en fase hvor jeg lurer på om det sunneste for meg helsemessig kanskje hadde vært å gå... Men, så er det dette med at man har felles barn med alt det innebærer og også er veldig glad i hverandre tross alt... Og jeg vet at alt er så komplisert, det er vanskelig å gi råd, en får bare selv til slutt prøve å komme frem til en konklusjon. Jeg vet at det går an å gå til familievernkontor og snakke med terapeut der alene, om den andre parten ikke vil, og ser at flere har hatt utbytte av det. Da kan du lufte tankene dine, kanskje veie opp fordeler mht ulemper ved å bli eller gå, og så kan du kanskje lettere ta en avgjørelse? Men, jeg vet ikke-kanskje jeg tar feil- men det virker på meg som om du egentlig har gjort deg opp en mening, at du ønsker å gå, men orker ikke ta steget, eller...? Jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår at dette er komplisert og vanskelig for deg, jeg føler så med deg...

[Anonym bruker]

Ja det er mye av det som holdermeg igjen, nemlig barna. Og så hjelper det ikkje det at eg har vært så mye syk i denne graviditeten, har ofte mest lyst til å bare sette meg ned og forklare eg trenger seperasjon, men samtidig så får eg råd om å vente. En grunn til dette rde er som sagt lille babyen som skal komme, og at eg rett og slett trenger tid til å komme til kreftene selv. Eg synes dette virker som en ulogisk og urettferdig grunn, men samtidig så kan det kanskje være enklerer for meg å ta skrittet med overskudd å ta av.

 

Tusen takk, svarene du har gitt meg har virkelig hjulpet meg!

[Anonym bruker]

Hei igjen, det er atter en gang meg som har svart over...

Jeg vil bare først si at jeg tenker det at å være veldig slitne og ha alt fokus på barna er ganske vanlig i en småbarnsfase, og at de aller fleste vil kjenne seg igjen i det. Kjærestelivet blir på en måte satt litt "på vent", og en har ikk ofte verken tid eller overskudd til psykisk og fysisk nærhet på samme måte som før. Du vet selvsagt dette, men det kan jo være greit bare å påpeke det, og i tillegg så blir en jo ekstra sliten når en er gravid, og siden mye praktisk faller på mannen din så blir jo han også ekstra sliten. Tror du kanskje ting kan bli bedre mellom dere etterhvert- har du tro på det..? Hvordan har det vært tidligere, har det vært gode faser innimellom etter at dere fikk barn? Og er det ting du kan gjøre nå for at det skal bli mindre anspent klima mellom dere? Få barnevakt en helg og gjøre noe koselig sammen? Prate med han og fortelle hvordan du har det og at dere sammen kan komme frem til hva dere kan gjøre for å få det bedre, høre hva den andre trenger? Eventuelt- kan du for en periode bo sammen med din mor eller andre om det er det du trenger akkurat nå, for å få tenke litt og hente deg inn (mindre dramatisk enn å ta ut seperasjon)? Klemmer fra meg