Langt og detaljert om dum fødsel... Prøver å bearbeide litt her også...

[Ikkesåallerværst]

 

 

Den første september ca fire kjente jeg menssmerter. Tenkte det var begynnende rier, men var redd for falsk alarm. Hadde jo gått 9 dager over dato... Det kom med ca 20min mellomrom, og ikke spesielt vondt . Var overrasket over hvor likt det var menssmerter!  Utover kvelden ble det sterkere, og selv om jeg skjønte det var lenge igjen, ringte vi føden. JM der sa at jeg nok hadde rier og fikk beskjed om å sove og spise. Spise gjorde jeg. Vi forsøkte legge oss ved midnatt. Jeg fikk ikke sove ettersom riene var for ubehagelige og kom med ti min mellomrom. Tok kveldens andre dusj. Begynte også med lamazepust. Hjalp lite på smertene, men ble fokusert og tenkte hele tiden at det var en mindre. Tappet i badekaret rundt 03.30. Det hjalp og nå var det vondt.  Passet på å slappe av og puste. Riene kom uregelmessig, med fem til femten min mellomrom. Utover dagen ventet vi på at riene skulle komme med 5 min mellomrom. Det varte og rakk.... Begynte å bli ganske lei den pustinga. Så endelig ca åtte kom riene plutselig tettere. Nå måtte jeg virkelig konsentrere meg om pustingen og det var vondt! 

 

Vi dro til sykehuset ca 21.00, da hadde jeg hatt rier det ikke gikk an å sove seg gjennom i 24 t, og en  en fryktelig hodepine.. JM kunne opplyse om at jeg hadde 2 kanskje. 3 cm. Vi var kjempe skuffa og jeg begynte skjønne at det kom til å bli et helvete å få ut ungen. Det sa jeg ikke høyt, tenkte jeg skulle være flink... Sukk... 

 

Det ble helt meningsløst for meg å tenke at en rie var en rie mindre; sekken var uendelig og som førstegangsfødende så jeg for meg at det ville gå like lang tid til det hele var over,som det hittil hadde gjort. Kan fra nå av ikke huske at jeg pustet. Fikk beskjed om å prøve dusje og det var godt det. 

 

Fikk ny ctg når JM på nattevaktskiftet kom. Hadde 4 cm og klokka var 00.30. Begynte nå å riste i hele kroppen, under og mellom riene . Utrolig Slitsomt og jeg begynte å miste fatningen. Klarte ikke slappe av og ble redd for fortsettelsen. Sa ikke noe om det heller, var fortsatt litt " flink" kanskje, men hadde også trekt meg inn i meg selv på en måte. Holdt på å kaste opp. Rev til slutt av meg ctgutstyret,måtte i dusjen. 

 

Da JM kom inn på nytt fikk jeg komme over i føderom og lystgass.  Syns ikke det hjalp noe, men mannen sier jeg slappet mer av og sluttet å skjelve. Skjelvingene kom imidlertid tilbake. Jeg prøvde finne en stilling, var vanskelig fordi jeg ikke hadde styrke i bena og skalv så sinnnsykt. Kom meg på alle fire i fødesemga ved hjelp av en dyne. Pustet enorme mengder lystgass, klarte ikke skille rier og pauser og ble kvalm både av smerter og lystgass. 

 

Nå mister jeg oversikt over hendelser. Spør etter epidural, og får veneflon. Jeg tenker at dette rekker vi ikke og ganske riktig. JM Spør om jeg vil ha morfin og jeg spør om ikke det er dumt for babyen og JM sier at det ordner seg . Her misforstår hun meg og tror jeg ikke vil ha. Jeg hadde på dette tidlspunktet heller tatt en kule enn å gjennomføre fødselen... 

 

Så blir fosterlyden dårlig og det blir tilkalt lege. Fostervannet som gikk 02.45 var også misfarget. Jeg får plutselig full åpning og blir bedt om å trykke altivt. Dette husker jeg ikke, så sier seg selv at det ble vakuum, for det var ingen fremgang og ungen måtte ut.. Jeg tenker at det blir trist for oss om babyen dør og at alt dette jævlige blir til ingen nytte . Da sugekoppen festes hører jeg noen dødsskrik som er mine egne; jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å dø og tenker at  mannen, stakkars må fostre ungen alene eller i værste fall miste oss begge. Når koppen er festet får sier noen at jeg skal presse på neste ri. De har nå flyttet meg rundt i sengen for å få bedre fosterlyd og jeg ligger på ryggen. Jeg tenker at presse skal jeg hvertfall klare, med all den bekkenbunnstreninga jeg har gjort! 

 

Jeg presset det jeg hadde og tenkte at nå må ungen ut så den har en sjans, det får være det samme om jeg stryker med i forsøket. Fikk beskjed om ikke å skrike mens jeg presset. Hører JM si at jeg er kjempesterk, men tenker det er noe hun sier til alle. Jeg presser og presser utenå kjenne om det er ri eller har trykketrang. Legen eller noen, sier jo når den kommer så det ordner seg... 

 

Tenker at jeg kommer til å ødelegge meg, at kroppen min ikke tåler det og at underlivet mitt kommer til å bli beyond repair. Og ganske riktig, jeg kjenner at jeg revner, at det blir helt åpent der nede. Sykt vondt og ekkelt... 

 

Jeg hører ikke at babyen skriker og spør flere ganger om han er død. Ser han ikke heller, er helt kaputt. Er helt tom og føler ingenting. Hører at de sier han lever og Mannen som gråter og ler og sier " det er gutten vår!". Jeg klarer ikke å kjenne glede, syns mannens reaksjon er fremmed. Hører klokka er 03.31. Det er 3.september. 

 

Babyen bæres bort til barnelegen og jeg spør om han er ok, har jo ikke sett han.. Barnelegen snur seg mot meg og sier at han er helt fin. Jeg er helt tom og hvit inne i meg, kjenner bare hendene mine som holder rundt håndtakene og tenker at jeg klarer aldri i livet å få løs fingrene fra dem. Morkaka kommer. Ekkel følelse. Får Baby på brystet og sier jeg ikke kommer til å klare få opp armene og holde ham. Barnepleieren sier det gjør jeg nok og ganske riktig. Mannen gråter og er i ekstase. Jeg syns fortsatt det er fremmed, men kjenner i det minste igjen bevegelsene til Baby fra han lå i magen. Får beskjed om at mannen skal ta han når jeg skal sys. Undersøkelsen og syingen er helt vanvittig smertefull og jeg får beskjed om å puste lystgass. Lokalbeføvelsen vil ikke ta bort søk smerten, da det sitter dypt. Etter en time er legen ferdig og graderer revnen til en 3 a samt dyp vaginalrift. Skjønner da at jeg har revna til rumpa. 

 

Klarer ikke dusje meg ordentlig før det har gått 1,5 døgn fordi jeg hele tiden holder på å besvime, knasker smertestillende og kan bare drømme om  bommelom på vanlig måte.

 

Fikk god nytte av pusteteknikk når jeg skulle lære å amme og når JM på barsel skulle håndmelke meg. Det var foferdelig smertefult og jeg måtte puste meg gjennom det. Skjønte fort at det å bli mor innebærer i hovedsak masse smerte, og at det er meningen man skal bite tennene sammen.

 

Ammeproblemer, tilknytningsproblemer med ungen, fødselsangst, fødselsdepresjon, dyspareuni, kolikk, dødsangst... Etter 3,5 mnd satt amminga, etter fire måneder kjente jeg glede over ungen, og kolikken forsvant -så noe er blitt MYE bedre, noe værre og noe på stedet hvil..

[superdupermamma]

Ikkesåallerværst- gir deg en god trøsteklem. Synes du har har hatt en tøff opplevelse, utrolig trist å lese. Ønsker deg masse lykke til med babyen og den lille familien deres. Synes du er tøff og kommer til å bli en supergod og omsorgsfull mamma trøss all smerte og traumer. Gi deg selv litt tid.

[Ikkesåallerværst]

Tusen takk!

[Lupinia]

Denne måtte jeg bare kommentere, for der har jeg vært også. Hadde en tøff førstefødsel hvor ting tok lang tid, men når det først satte ordentlig i gang rakk jeg ikke smertestillende, bare lystgass. Det ble for tøft for meg også med revning, sying og mye smerter i barselperioden. Revnet nok omtrent slik du gjorde, hadde mange sting.

 

Slet mye de første månedene både med min egen kropp og med å klare å ta meg av ungen. Dette er en tid jeg helst vil glemme. Husker jeg tenkte at ingen hadde fortalt meg at det var så smertefullt å få barn....

 

Ville bare ønske deg lykke til fremover. Da jeg sto midt oppe i det hatet jeg at noen fortalte meg at det ordner seg, det tar bare litt tid. Jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle føde mer, skulle ikke ha flere unger heller. Nå sitter jeg her med tre, tre vaginale fødsler har jeg også hatt. Gått bedre for hver gang, og du verden så glad jeg er i dem alle sammen, tenk at jeg skulle komme så langt. Det hadde jeg aldri trodd.

 

Fortsett å snakke deg gjennom den fødselen du har hatt, det er rett og slett en krisereaksjon du har gått gjennom. Det er mange av oss som har vært der, men det er ikke så mange som snakker om det. Det er skam, og lettere å tie. Stå på, du er sterk!

 

Lykke til som mor!

[ღ Juksemaker pipelort +spire ღ]

Denne vil jeg også kommentere.

Og sende deg en god klem å si at du ikke er alene.

Jeg hadde ikke de samme tankene under fødsel som deg fordi alt var over på 8 1/2 time (fra ting satte i gang).

 

Men jeg revnet også. Mer enn deg (3c), og klarte ikke sitte på 3 mnd. Fikk infeksjoner og fikk store plager etter rupturen. Klarte ikke holde igjen luft, og måtte jeg bommelom så måtte jeg gå med en gang. Jeg er nå operert i underlivet på nytt, i endetarmen, og har nå fått et bedre liv.

Og deler av klippet grodde ikke før etter 6 mnd.

Men jeg kan aldri føde vaginalt igjen. Til det er jeg for skadet. Men det er ingenting i veien for å føde vaginalt igjen med mindre man sliter med senskader etter rupturen.

 

Men jeg reagerer på at du ikke ble sydd på operasjonsstue i full narkose. Det ble jeg, og det er det som er vanlig prosedyre ved sånne skader. Da hadde du sluppet å sitte igjen med de vonde tankene og følelsene rundt den timen du ble sydd. Jeg er glad jeg ikke vet hva de gjorde og hvordan de gjorde det.

 

Som hun over her; fortsett å sette ord på det, det hjelper. Sjarmtrollet her blir 1 år om 2 uker, og jeg føler meg faktisk klar for ett barn til. I november var den tanken laaaangt vekk. Men så lenge jeg VET at jeg IKKE kan føde vaginalt igjen så er det ikke så skremmende lenger.

Den eneste barrieren som hindrer meg, er at jeg ikke har gjennomført noe samleie enda... DET gruer jeg meg virkelig til....

 

Og du er en god mor. Men kjenner igjen tankene dine. Jeg føler jeg har mistet iallefall 4 mnd av barseltiden i smerter, og føler at jeg skulle gjort mer for babyen min. Men jeg vet at babyen ikke led noen nød. Han lå ved siden av mamma på sofaen og sov

Hadde heldigvis mannen hjemme hele sommeren fordi han er lærer. Så han hjalp meg mye.

 

Lykke til videre!

 

[Ikkesåallerværst]

Kjære dere som har lest og svart; takk! Det hjelper å få trøst fra noen som har vært gjennom det selv. For noen mndr siden ble jeg bare trist når noen sa det gikk over. Jeg visste jo det, men hadde det så fælt og opplevelsen vil jeg jo ha selv om psyken blir bedre. Men nå er jeg mer klar for å høre det, og det går jo også bedre..

 

Lupinia, jeg må bare spørre deg; hvordan gikk det bedre gang to og tre? Fikk du noe ekstra oppfølging? Hvordan bearbeidet du den første fødselen nok til å gjennomføre en gang til? Hvordan var modningstida/latensfasen på nr to? Jeg får fnatt av alle som sier at det går lettere andre gang for da har det vært en baby gjennom før og alt det. Min fødsel ble definert som en styrtfødsel (sprøtt nok..), for når jeg først var i aktiv fødsel gikk det fort (3t), så det er jo ikke der problemet ligger. Litt annerledes for meg når du sier det, for du vet hva du snakker om, og vet vel hvordan det er å bli møtt med fraser

 

også til mamman til sjarmtrollet: JM på helsest mente også at jeg burde blitt lagt i narkose, hun skulle faktisk ta det opp på generelt grunnlag i møter jordmødrene i kommunen har med sykehuset. Har også lest at det er rutine, men mulig de vurderer individuelt opp til 3a. De diskuterte lenge hvorvidt det var en 3a eller 3b, og det var kanskje derfor? Også har du jo alt dette med mor-babykontakt, tidsbruk osv. Jeg tenker ganske mye på akuratt dette, og er nok sikker på at det ville vært annerledes om jeg hadde vært mindre medgjørlig. Har spurt mannen min hvordan i huleste de klarte sy, jeg må jo ha vridd meg! Han sier jeg var beinhard og hold underkroppen helt i ro.. Vel, inni meg var jeg ikke spesielt beinhard. Var helt i sjokk og sikkert ganske sløvet pga lystgass. Tror mange ting hadde vært annerledes om jeg hadde fått forsvinne inn i narkose for ett par timer. Babyen orket jeg uansett ikke ha kontakt med, og amming gikk jo dritt likevel. Var nok på tross av alt også veldig heldig med legen som sydde, og har Ikke hatt komplikasjoner foruten smerter i stingene og senere arrvevet.

 

Føler virkelig med deg mtp frykt for samleie, mammaen til sjarmtrollet, det er ikke gøy. Og du har jo måttet vente mye lenger enn meg.. Syns det var kjempevondt første gang. Fortsatt vondt, men iflg legen er dette nødvendig for å påskynde helingsprosessen. Plages også med bilder fra fødselen under samleie, så det er jo ikke veldig sexy da... :S. Bra reoperasjonen din har vært vellykket!! Håper du får til samleie snart uten alt for mye ubehag.. Syns forresten dette er et område jordmødrene gjør en for dårlig jobb i svangerskapsomsorgen. De er redde for å skremme antagelig, og fokuserer på at det er så få som får komplikasjoner. Jeg tror det er store mørketall, nettopp på grunn av at man får så lite info, og jeg følte meg hvertfall veldig lurt!

 

Takk igjen, dere! Jeg har rasket til meg all den hjelpen jeg kan få, så dette skal nok gå bra. Har jo også lyst på et søsken til mini, så.. JM på helsest sier jeg vil få innvilget ks med evnt nestemann, men det er jo egentlig ikke det jeg vil...

[Lupinia]

Hei igjen!

Godt å høre at det går bedre med deg!

Jeg fikk ingen ekstra oppfølging i det andre svangerskapet, men jeg hadde en veldig fin jordmor som lot meg snakke om førstefødselen min når jeg allikevel hadde time hos henne. Hun skaffet papirene fra sykehuset så jeg fikk en skikkelig gjennomgang. For meg var dette nok til at jeg turde å gjennomføre fødsel nr. to. Ikke vær redd for å ta opp vanskelige opplevelser, det er hjelp å få. Jeg kunne nok fått mer hjelp hadde jeg hatt behov for det. Var tilbudt keisersnitt, men endte opp med å takke nei..........

 

Min andrefødsel var mye lettere. Jeg slapp den lange tiden hjemme med rier. Vannet gikk og jeg ble lagt inn. Rett etter jeg kom på sykehuset startet riene og tre timer senere var ungen født. Veldig intensivt, men jeg rakk ikke å bli sliten. Det var det som var verst første gangen, følelsen av total utmattelse.

Jeg skal ikke male dette rosenrødt. Fødselen var lettere, og selv om det ble mange sting ble det ingen totalruptur denne gangen. Uansett kom jeg lettere gjennom det når jeg ikke var så sliten!

 

Tredje gangen var også en rask og grei fødsel, og nesten ingen sting etterpå. Så ja, greiere og greiere for hver gang.

Jeg er bare så glad for at jeg turde å prøve igjen etter den første vanskelige fødselen, ellers hadde jeg gått glipp av mye. Har jo en flott ungeflokk. Om du ender opp med et planlagt snitt neste gang, er ikke det noe nederlag, kjenn på magefølelsen din. Bare du kan si hva som er riktig for deg, hvis du velger å prøve igjen.

 

Lykke til, og beklager at det ble langt!

[Gjest]

Huff. Nå har ikke jeg lest hele innlegget ditt pga lengden, men jeg ble dratt mot overskrifta di. Jeg hadde ingen lett fødsel selv. Revna til grad 3d. Brukte kun lystgass. Det er noe som sitter lenge i ens hukommelse. Jeg måtte også bruke smertestillende tabletter flere dager etter fødsel. Det svei i underlivet bare jeg skulle reise og sette meg fra en plass. Jeg har fått angst fra å føde igjen. Jeg husker at mens jeg fødte følte jeg at de like godt kunne ha kappa ryggen min i to og det ville ikke ha vært verre enn det det allerede var da. Tok det lang tid før du kunne snakke med en jordmor om fødselen din? Med meg var det slik at jeg først fikk muligheten til å prate ordentlig med en jordmor der på sykehuset nesten rett før vi skulle dra hjem. Jeg syns det var for sent. Fortsatt føler jeg at jeg burde prate med en psykolog om det siden jeg tror ikke jeg kan få pratet nok om det som skjedde. Det er vondt når man opplever slike smerter. Håper det går bedre med deg etter hvert. *klem*

[Ikkesåallerværst]

Hei du og takk for at du kommenterer

 

jeg snakket med en jordmor den dagen jeg dro, tre dager etter. Da hadde hun 15 min til rådighet.. Ettersom partogrammet viser en fin fødsel, messet hun om at alt så normalt ut og var veldig opptatt av å normalisere at jeg trodde babyen var død da den kom ut og at jeg hadde trodd jeg skulle dø. Hun ville nok bare berolige meg, men jeg følte meg bare som en sytete pingle. Snakket også med jm som var med på fødselen en drøy uke etterpå, men det hjalp der og da, men ikke etterpå.

 

Snakker med en psykolog nå, og DET hjelper! Har du skrevet historien din på forumet?