tobarnsmor som ikke er klar for tre

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har alltid vært veldig for selvbestemt abort, og at dette var eit riktig valg for mange. Aldri hadde jeg trodd at jeg selv skulle måtte ta et slikt valg. Jeg er 40, gift med en god mann, og har to små barn. Vi fikk ungene våre seint. Vi tenkte oss tre, men stoppet på to da vi innså hvor mye arbeid det var Vi har ingen familie i nærheten. Og mens vi fikk disse barna så tikket jeg nærmere og nærmere 40.... Så vi var fornøyde vi, med våre to fine barn. De er 5 og 6 år, og nå nyter vi den friheten det er å endelig ha barn som kan smøre skive selv, kle på seg, leke ute uten at vi er redd for at noe galt skal skje.

 

Så altså dette - en graviditet, som ikke er planlagt eller ønsket. Jeg føler med absolutt altfor gammel - jeg er jo 40!!

 

Er det noen her inne som har fått barn i 40-årene og kan fortelle litt om dette? Joda, alle vil jo si at de har fått et fantastisk barn og angrer ikke, men likevel.. jeg vil gjerne høre. Jeg er så forvirret, og klarer ikke samle tankene mine. Vi er godt i stand til å få et barn til, men det vil endre livene våre. Jeg har ikke lyst til en ny babyfase. De er så utrolig søte i alderen 0-4 år, men tanken gjør meg rett og slett sliten! Jeg er redd for å gjennomføre en abort - det høres ut som en utrolig stor psykisk påkjenning, og jeg er redd jeg ville angre i ettertid.

 

Aner ikke egentlig hva jeg ville med dette innlegget, men det hjelper i alle fall å få skrevet ned noe.

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke fortelle deg hva du bør gjøre eller råde deg til noe, men jeg kan fortelle at jeg har tatt abort og for meg var det ikke en psykisk påkjenning. Jeg er verken kald eller hard, men jeg innså at jeg ikke kunne få barn og oppdra et barn i den situasjonen jeg var i og selv om det ikke var et enkelt valg så har jeg ikke hatt noen senvirkninger etter aborten.

Det er selvfølgelig svært forskjellig hvordan man opplever en abort og jeg forteller deg ikke dette for å si at det var enkelt og lettvint, men for å fortelle at det er ikke sikkert du vil oppleve det som en stor psykisk påkjenning og det er ikke sikkert du vil angre.

 

Jeg håper dere vil komme frem til en løsning dere kan leve med og som dere ikke vil angre på. Vil bare ønske dere lykke til uansett hvilken vei det måtte gå

[Anonym bruker]

Takk - det er fint å høre

[Anonym bruker]

Jeg fylte 39 år 2,5 måneder etter at jeg fikk min baby. Da var eldste 7 år og ganske selvstendig. Jeg var i en annen situasjon da jeg ønsket et barn til, men det skjedde fortere enn planlagt. Jeg kan ikke si jeg angrer datteren min, for det gjør jeg jo ikke, men nå, i en alder av 40 år og med en liten en på 17 mnd og fortsatt plaget med bekkensmerter (har ikke jobb, og bra er det da jeg ikke hadde klart å jobbe nå), kan jeg si at det er vanskeligere enn jeg forestilte meg. Jeg kjenner at jeg er eldre, at det er mer arbeid. Men samtidig så synes jeg det er kos å begynne på nytt, å få mulighet en gang til å ha en baby. Og klart, livet har forandret seg enormt. Ikke så lett å dra ut og gjøre ting som det var før babyen kom.

 

Jeg ser både pluss og minus med å ha en baby i en moden alder. For meg, da babyen var ønsket, var ikke abort en tanke. Men jeg vet at jeg ikke hadde klart det om mannen hadde ombestemt seg og sagt nei, det ville han ikke likevel. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet jeg hadde angret noe vanvittig.

 

Det er bare du som kan bestemme hva som blir best for deg og din familie. Ikke mannen din, bare du. Det har blitt sagt mange ganger her på dette forumet at man angrer ikke barnet man får, men man kan angrer barnet man velger bort. Vet ikke om det hjelper deg? Lykke til uansett hva du velger.

[Anonym bruker]

Takk Mannen min kommer ikke til å presse meg til noe jeg ikke vil. I begynnelsen når menstruasjonen var sen, så spøkte vi med det, men når vi ble mer alvorlige sa vi begge at abort ikke var aktuelt for oss som var voksne mennesker med ordnet økonomi, nytt hus og et godt ekteskap. Nå som det faktisk har skjedd, så har pipen fått en litt annnen lyd - helst hos meg. Jeg føler at abort er i alle fall noe vi må vurdere. Vi har ikke rukket å diskutere det skikkelig enda. Mannen min jobber mye, og vi har så liten tid til å prate sammen. Vi må sette av tid en av dagene, for jeg blir helt kokko av å gå rundt og tenke på alt dette.

[Anonym bruker]

eg sitter her med 3 små barn,minimalt med avlastning og 2 av ungene trenger ekstra oppfølging....beklager eg ser ikke problemet ditt...

 

du har to store barn og er så heldig å få en attpåklatt...vær overlykkelig...