Klarer ikke glede meg over graviditeten..

[Blomst90]

Huff, jeg klarer ikke glede meg over graviditeten..Hendelsen fra i fjor sitter friskt i minne, jeg mistet min baby i en dødfødsel, brått, uventet og brutalt.

Jeg våkner av det på natten,jeg tror hele tiden det skal skje igjen,jeg tenker på det når jeg ser andre babyer. Jeg husker sirenene og blålysene, alt blodet, da de løp rundt meg på sykehuset uten å si noe,da de prøvde å gjenopplive han, og da de bar han ut under et linteppe...

 

Jeg ble uplanlagt gravid nå, og kjæresten min som jeg elsket og fremdeles elsker, gikk fra meg da dette skjedde. Jeg tenker ikke på annet enn han, og redselen for en ny dødfødsel. Sist var min kjære med meg, men denne gangen blir jeg alene hvis noe skjer. Han avviser meg, svarer ikke på tlf eller mld, og hele situasjonen har gitt meg en konstant klump i hals og mage, og tårene renner hver eneste kveld..Nettene er urolige, dagene er tunge...Jeg vil så gjerne være glad, men klarer det ikke..

 

Hva skal jeg gjøre for å få min kjære tilbake, hva skal jeg gjøre for å bli kvitt marerittet fra forrige svangerskap?

[♥Axinija♥]

Så utrolig trist å lese det du skriver, det gjør vondt å høre hvordan du har det nå.....

Kanskje du burde ta kontakt med f.eks jordmor for å snakke om din tunge hverdag? Det høres ut som du burde få prate med noen, det blir ikke bedre av å "holde det inni seg".....

 

Stor klem

[Marsipanmor]

huff så grusomt.. Skjønner godt at du er redd for det samme skal skje igjen... Men prøv å ha noen positive tanker oppi det hele.. Dette skal gå bra!!

Jeg får liksom ikke helt tak i historien her.. Er du gravid med samme mann, og han gikk fra deg fordi babyen døde? Har dere snakket noe sammen om det som skjedde? Hva sier han?

Jeg tenker at det er viktig for dere å få snakket sammen.. men huff så vanskelig.. Jeg håper ting ordner seg for deg og at du får litt glede av svangerskapet... *klem*

[Ludoline]

Skjønner veldig godt at dette er kjempe vanskelig, og du bør så absolutt få snakke med noen. Både en jordmor/gynekolog fra sykehuset, og kanskje psykolog.

 

Kjæresten din trenger også å snakke. Er det derfor han gikk fra deg, fordi han er redd for at det samme skal skje med barnet dere venter nå?

 

Huff, så vondt. Forhåpentligvis ordner ting seg etterhvert, de gjør som regel alltid det. Selv om det virker nesten umulig nå.

 

 

 

[Blomst90]

Det er samme far, og han gikk fra meg fordi han mente det ikke passet seg med barn nå. Han ba meg ta abort, ellers gikk han fra meg. Jeg er prinsipielt imot abort så lenge det ikke er en veldig god grunn for det. Så det var uaktuelt også trodde jeg han bare sa det i frustrasjon.

 

Men så pakket han tinga mine og ba meg gå, og siden har han avvist meg helt. Han vil ikke ha noe med meg eller ungen å gjøre, han har to fra før så jeg føler han plukker ut hvem han vil ha og ikke.

Jeg har aldri følt meg så søppel før, alle andre er bedre enn meg i hans øyne og barnet jeg bærer betyr ingenting. Jeg ville gi han bilder fra en vellykket ul idag, men han lukket og låste bare døra..

 

Det fortviler meg, jeg er ennå så glad i han, og vil så gjerne ha han, men han vil ikke en gang se meg..Er nok også veldig hormonell, så det gjør ting verre men jeg begynner å vippe stygt over på den siden hvor jeg tenker at hadde jeg ikke blitt gravid, hadde aldri dette skjedd. Selv om det slett ikke er barnets feil!

[Gravid30 *Har født ei datter*]

Uff, kjære deg Blomst90...

 

Dette er trist og vondt å lese. Vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive nå, for det er bare så forbanna jævlig dårlig gjort av barnefar...Og du som har mistet sist også:=((( Håper han forstår etterhvert og kommer til å stille opp for barnet i hvertfall. Du kan ikke snakke med fastlegen din om å bli henvist til psykolog eller noe, slik at du kan få pratet med noen om dette??? Du trenger mye støtte nå og omsorg.

 

Jeg blir også alene med dette barnet. Jeg ble gravid ved et uhell og barnefar reagerte først med sinne og aviste meg helt. Men nå har han fatta at det hjelper ikke å være sinna. Han ville jeg skulle ta abort og det klarte jeg ikke. Jeg tok mitt eget valg og er glad for at jeg valgte å beholde. Jeg er 11+1 i dag og gleder meg. Jeg skal klare dette, selv om det ikke blir meg og barnefar. Men forstår at du har sterke følelser for han og det er ikke lett.

 

Men jeg håper at barnfar tar kontakt med deg...Kanskje han trenger litt tid? Ønsker deg i hvertfall masse lykke til Oppsøk heller hjelp enn å gå alene med dette og at du skal ha det vondt. Det har ikke den lille i magen heller noe godt av.

 

Trøsteklem fra meg.

[Blomst90]

Takk, det hjelper faktisk å høre at jeg ikke er alene om å være forlatt.

Hvordan klarte du å komme deg gjennom den tiden da han avviste deg?

Jeg håper jo at han vil komme tilbake og kanskje spørre hvordan det går med ungen,men nå har det gått noen uker og det har enda ikke skjedd et mirakel der..

Han virker sinna på meg, og det føles nesten som han føler jeg har ødelagt hele livet hans fordi jeg ble gravid. Jeg gikk på p-piller da jeg ble gravid så det var ikke så mye jeg kunne for det,men det vil han ikke forstå.

Idag da jeg ville gi han et ultralydbilde sa han at han ikke ville ha noe med dette tullet å gjøre..Så låste han døren.

 

Du virker sterk, jeg har også bestemt meg for å klare dette, men er livredd for å oppleve en dødfødsel igjen, alene..Sist var han der, han hjalp meg på beina igjen, men nå er den viktigste personen vekk..

Jeg har en rådgiver jeg går til etter dødfødselen, skal dit snart å håper på å få letta på huet..

 

 

[Gravid30 *Har født ei datter*]

Jeg forstår veldig godt at du er ekstra redd for denne lille nå. Du bør kreve å få god oppfølging med ofte ultralyd og samtaler, slik at du kan føle deg tryggere. Dette skal gå bra for deg denne gangen. Vær sterk:=) Og søk hjelp om du føler for det. Ingen skam å søke om hjelp.

 

Jeg har vært igjennom mye motgang og gjort meg sterkere... Det å ta sine egene valg og ikke få skyldfølelse er så viktig. Sleit med det samme selv. Men denne gangen lot jeg meg ikke knekke. Har tatt 2 aborter før pga jeg fikk skyldfølelse om jeg beholdte barnet pga barnefar ikke ville ha noe med ungen å gjøre. Det er ikke han jeg er gravid med nå. Jeg og barnefar nå hadde et forhold på gang, men det ødela for han da jeg fikk vite at jeg var blitt gravid. Han ville jeg skulle ta abort og hvis ikke, så ville han ikke fortsette mellom oss. Så jeg tenkte: Jaja, når han sier slik tenkte jeg, så blir jeg heller alene med barnet. Men nå prater vi sammen og sier han skal stille opp, selv om han ikke ønsker barnet. Men jeg er jo spent på om han virkelig kommer til å ta ansvar...Får bare ta tida til hjelp. Men uansett skal jeg sørge for at dette barnet skal få det trygt og godt med masse omsorg og kjærlighet.

 

Også er jo vi her inne som er en kjempe fin gjeng:=)))) Selv om vi ikke kan hjelpe, så kan vi lytte og støtte så godt vi kan.

 

Go klem fra meg.

[Blomst90]

Akkurat det samme min samboer mente, abort ellers blei jeg alene og nå sitter jeg her.. Men som du sier, vi skal klare det!

Jeg får heller klamre meg til håpet om at han kanskje vil komme tuslende en dag å spørre hvordan det går, og frem til det så får jeg vel rette meg i ryggen..Prøver å tenke på hvor mye han fornærmer meg for tiden, men så kommer disse gode minnene vi har sammen og puffer sorgen på.. Ødelegger i grunn hele meg, har aldri følt meg så pumpa for krefter før. Og kreftene bruker jeg på å tenke på han og hvordan vi kan få det sammen igjen, selv om det er helt uaktuelt..(for han)

 

Kanskje vil det bli bedre når magen vokser og jeg begynner å kjenne liv, da kan jeg i alle fall føle at jeg jo ikke har mistet alt vi hadde sammen. Skal si vi damer får gjennomgå en del fra disse mannfolka..!

[Gravid30 *Har født ei datter*]

Du har jo kjærlighetssorg oppå toppen av det hele nå, og jeg vet hvor jævlig det er....Hadde det med eksen. (Ikke han jeg er gravid med). Men han eksen var jeg helt blind forelska i. Så bare det gode vi hadde sammen. Men nå i ettertid er jeg glad for at jeg klarte å komme meg ut av forholdet og at vi har det bedre hver for seg. Jeg tenkte bare med følelsene og ikke hjernen.

 

Uansett så er kjærligheta en veldig utfordring. Jeg lever heller alene med barna, enn å leve i et turbulent forhold. Om du forstår meg rett.

 

Prøv å ikke mas på han...Prøv å ta litt avstand fra han, så kanskje han får tenkt litt og får seg en tankevekker.

 

Og søk hjelp kjære deg. For det kan virke som du er i en slags depresjon nå...I hvertfall i en sorg. Og da bør du ikke sitte inne med dette alene...

 

Alt ordner seg for snille jenter:=))))) Ikke la deg knekke av mannfolk.

[håpet omden lille...]

Hei Blomsten90 og Gravid30

 

Enda en sjel her inne med både sorg og alene om graviditeten;(( Min historie kort fortalt: Gift i 3,5 år ( Var sammen med ham i 6 år før vi giftet oss), en måned etter giftemålet var jeg gravid, men mistet i MA i uke 12. Prøvdde febrilsk å bli gravid i ett år (barnefaren var støttende i beggynelsen, etterhvert mindre). Etter det (etter at jeg omtrent ba på mine knær om at han skulle bli med på IVF) hadde vi to neg IVF, 4 negative frys og i denne perioden mens jeg gikk på alt dtte, det eneste han stilte opp på var overlevering av sæd. Jeg merket att han ikke var involvert, spurte flere ganger om han var ok med prøvinga i og med at han trakk seg unna. Hadde et digert krangel etter det siste negative forsøket i juli i fjor, i tillegg reiste vi på ferie hver for oss(etter at han dro alene på planlagt ferie for oss to, drittsekk). Vi snakket sammen etter anbefaling fra mange etter ferien som mente at 3 år med prøvingen påvirker de fleste, og vi er heller ikke unntaket og ble enige om å prøve å redde ekteskapet. Jeg spurte ham rett ut om han ville ha barn, og hvis svaret var nei så kan vi like så godt skille oss. Han svarte unnvikende, men vi ble enige om at vi skal fortsette med prøverør nr 3. Også skjer mirakelet og jeg blir spontan gravid, når jeg minst forventet det;)) Jeg ble jublende glad, og når jeg fortalte det til ham virket han ikke glad i det hele tatt. Jeg prøvdde å spørre ut om hans følelser ift dette, han reagerte med sinne. Og så plutselig vil han ha alle sparepengene våre til å bygge hus i utlandet(hadde planlagt dette med familien mens vi var fra hverandre på separat ferie) jeg visste ingenting om dette, og ble veldig sint og skuffet over at han hadde satt i gang så stor prosjekt uten å involvere meg og samtidig bli rasende sint når jeg nekter å gi ham penger og ikke støtter ham For å ikke stresse meg opp valgte jeg å legge til side krangelen og tenkte at drittsekken skulle komme til fornuft.

Det som skjedde dagen etterpå når jeg våknet sjokkerte meg, skillsmissepapirene lå på borde ferdig underskrevet fra hans side. Først så ble jeg paff, jeg var jo gravid i 7 uke, ingen visste om dette ikke foreldrene mine en gang og han ber om skillsmisse!!!!! Jeg skrev under på papirene, brast i tårer(selvfølgelig ikke foran ham), ba ham om å flytte ut noe han nektet så jeg måtte pakke at parting og dra ut fordi vi ikke ken leve under samme tak(han har også vist aggressive tendenser i det siste, knuser ting, roper og hamrer med dørene, banner ol så jeg har fakisk tenkt at mannen har forandret atferden til de grader at jeg ikke vil risikere å miste graviditet pga ham.

Så her sitter jeg alene, er 10 uker på vei, nesten 3 uker er gått siden jeg flyttet ut han har ikke ringt eller spurt hvordan det går med graviditet(han trenger ikke å spørre hvordan jeg har det), men at han ikke bryr seg om barnet det forundrer meg. Er egentlig ikke så lei meg pga av ham, det har ikke gått så bra mellom oss i det siste, men en prøver jo alt en kan for å redde ekteskapet selvfølgelig. Men må innrømme at jeg er redd for hvordan dette skal gå med meg og babyen alene, kommer jeg til å klare dette og hva skjer fremover? Mitt største håp er Gud vil hjelpe meg slik at det går bra med graviditet, så får jeg ta resten ettervert. men jeg er så forbannet over at han klarer å ødelegge dette for meg, jeg tør verken glede meg og prøver å være modig men søren er det ikk lette.

Jg ønsker dere lykke til, vet at vi klarer dette men det blir også noen kjempe tøffe dager fremåver. Klem

[Blomst90]

Veldig trist å høre om at han går fra deg på den måten, og svikter deg når dere endelig har klart å bli gravid.

Vi er tydeligvis i ganske like situasjon når det gjelder at de mennene ikke bryr seg, verken om oss eller om babyen. Jeg har bedt på mine knær, tryglet og grått for å få min kjære tilbake. Men har ikke fått noe annet enn iskald kynisk respons tilbake..Det er noen uker siden bruddet nå, men jeg er fremdeles i en sorg som ikke engang letter på taket. Jeg vet at han lever livet og har vel aldri hatt det så bra som nå, sier han i alle fall. Han enser ikke meg og mine følelser en tanke.

 

Jeg syns det er rart at to mennesker som elsker hverandre, og som velger å satse på hverandre, plutselig får en isblokk mellom seg. Han dumpa meg som lyn fra klar himmel. Vi hadde krangla mye og hadde et ustabilt forhold, men jeg trodde vi skulle klare å komme os gjennom dette. Så mye som vi har klart å komme oss gjennom sammen..

Nettene er vonde, jeg gråter meg i søvn, går med murstein i magen og har det langt fra bra..

Barnet jeg bærer vet jeg at vil elske faren sin fra sekundet den kommer til verden, og jeg vet at det ikke vil bli gjensidig. Det er vondt..Han har i tillegg to barn fra før, de betyr alt, mens meg og mitt barn betyr ingenting..

Jeg finnes heller ikke reiligøs, men i denne tiden har jeg faktisk falt på kne flere ganger, med hodet i hendene, grått og bedt om at Gud må hjelpe meg å få min kjære tilbake.

[håpet omden lille...]

Hei igjen

Her renner det masse tårer, og jeg blir så lei meg på dine vegne og på mine selvfølgelig:( Det er bare så urettferdig, men en ting er sikker : VI VIL ELSKE DE BARNA VI BÆRER FREM. Mannfolk er dritt, men heldigvis er ikke alle like. Jeg for min del har det ekstremt vanskelig nå, men mest pga at vi er gift og det tar tid å skille seg. Jeg har flyttet ut, men han driver med skitne spill nå. Dette blir en fryktelig stygg skilsmisse, han har allerede blandet inn min familie, politi osv. Så gleden over å være gravid er til stedet, men jeg har jo også tenkt at å ha barn med en slik drittsekk vil være vanskelig fremover også. Tanken, GUD må tilgi meg, på abort har streifet meg, men heldigvis har jeg en familie som støtter meg og de vil ikke høre noe om dette.

Jeg ber for oss begge, mest av alt håper jeg at begge vil være sterke nok til å komme oss gjennom den vanskelige tiden og at de små englene vi bærer på vil klare seg gjennom dette. Masse lykke til fremover, og stor klem fra meg

[Linn2007]

Kjære alle tre, kjenner jeg blir veldig provosert over hvordan disse mannfolkene har oppført seg. Jeg skjønner ikke at det er mulig en gang å avvise sitt eget barn... Jeg vet at det er veldig vanskelig, særlig når man er langt nede i kjærlighetssorg - som på mange måter er som er depresjon - men dere må prøve å beholde roen og fornuften.... Men det er lov å være lei seg og opprørt... og jeg vet at det ikke går ut over barnet... Da jeg var gravid og fikk min datter hadde vi det mildt sagt forferdelig i forholdet og det var mye krangling, frykt og tårer... Men jenten min har vært harmonisk og tilfreds fra dag en... Så jeg håper dere kommer gjennom dette og om noen år se dere tilbake og tenke - jeg klarte det selv.

 

Klem fra meg til dere

[Blomst90]

Å kjære min, skal si disse mannfolka lager drama ut av noe som kunne blitt gjort litt bedre.

Hvorfor gjør han dette, "håpet om den lille"? Du må ikke finne på å ta abort, tanken har slått meg og. En stygg greie om at hvis jeg ikke hadde blitt gravid, så hadde jeg ikke mistet han. Men samtidig har jeg fått se en umoden og tverr mann som jeg ikke ønsker å ha. Han var veldig snill og from mot meg da vi holdt sammen, men når jeg er eks så er jeg plustelig bannlyst..Jeg forstår faktisk ikke lengre hvorfor han gjør dette mot meg, og det verste er at det ser ikke ut som det finnes lys i tunnelen overhodet..Det virker som om jeg blir alene med dette barnet, 24/7, året rundt.

 

Men-uansett damer, ikke ta abort pga en umoden oppførsel fra far. En mann vi en gang elsket, og ville leve med behandler oss faktisk som søppel- Sånne er ikke verdt å bruke tid på ... I bunn og grunn!

[Blomst90]

Linn2007,

 

Klarte dere å holde sammen? Det er jo det jeg ønsker mest men fra hans side møter jeg kynisk og kaldt hat...En mann jeg aldri har kjent :S

[Linn2007]

Hei igjen,

 

Ja, vi klarte å holde sammen... Hadde det ikke vært et barn på gang den gangen hadde vi nok gått fra hverandre for det var mye kjipt - fra oss begge to. Det tok lang tid å komme seg gjennom det, men det var første barn for oss begge og samarbeidet og samholdet rundt henne gjorde at vi sakte men sikkert klarte å gå videre. Nå venter vi ett barn til og jeg vil si at vi har det veldig stabilt og fint nå, selv om vi sikkert bærer med oss mye av det som skjedde da...

 

Er helt enig med deg, ikke ta abort - et barn er en gave og en stor glede uansett... Selv om ting kanskje ikke ble slik som man hadde håpet og sett for seg... Dere har begge gått igjennom utrolig mye, med dødfødsel og mange, mange forsøk... Forferdelig og uforståelig at disse gutta velger å melde seg ut, jeg synes det er helt irrasjonelt etter alt dere har vært igjennom sammen... rett og slett uforståelig... Men vær sterke og prøv å glede dere over det lille livet som blir til inni dere... Det er fedrene sitt tap, det kan jeg med hånden på hjertet si...

 

Klem

[håpet omden lille...]

Hei Blomsten90

Jeg vet ikke hvorfor han gjør det, jeg er et like stort spørsmålstegn som du, men forskjellen er at jeg har levd med denne mannen i årevis og burde vite det!!! Han er bare blitt helt umulig, og jeg er sikker på at hans familie har en finger med i spillet.Jeg antar at han vil såre meg, han visste at jeg har ønsket meg dette så lenge og jeg har også en veldig beskyttende og støttende familie, som har sagt til ham at nok er nok, så jeg tror at han tråkker på de mest såre steder bare for at jeg skal ha det vondt. Jeg har også begynt å tvile på om han egentlig ville ha barn.Det du opplever er fælt, men en ting du sier er at han har vist seg å være umoden(vet ikke hvor gammel han er). Mannen min er 39 år, og dette er hans første barn så han burde være moden og burde vite bedre, men nei han oppfører seg som en drittunge på 15.

 

Linn2007

Takk for støtte, og jeg forstår at det er helt umulig for deg å forstå dette.Men takk for at de sier at jeg ikke skal ta abort, det setter jeg utrolig stor pris på.Han har vist seg å være en utrolig idiot og som søsteren min sier "Vær heldig at han har vist sin sanne jeg nå, heller nå enn senere". Men jeg kan ikke noe for at jeg er livredd, hva venter i fremtiden, hvordan skal dette gå med barnet, hva med fordelingen osv...

 

Men en ting er sikkert, ABORT skal jeg ikke ta så får Gud hjelpe meg på veien videre.

Stor klem til dere begge, og takk for støtte:))

[meandmylittle]

Huffamei... Jeg er ikke gravid selv nå, fikk en gutt i fjor, så er innom her av og til. Men ville bare fortelle at det er fler av oss som har vært i gjennom sånne type situasjoner. Ble for en del år siden gravid med eksen, vi hadde vært sammen i mange år så trodde forholdet var stabilt, men neida. Ble gravid og eksen sa at alt var opp til meg om jeg ville beholde eller ikke, han ville støtte meg uansett. Etter noen dager bestemte jeg meg holdent for å beholde, men da klikka han og sa at han ikke kunne love at han ville stille opp for meg og baby om jeg gikk videre i svangerskapet. Og han pressa meg rett og slett til å ta abort.. Jeg var livredd for å være alene med en baby, var 20 år og student..Natta før jeg skulle inn for å ta aborten, mista jeg spiren, blødde, blødde og hadde forferdelige smerter.. eksen bare sov og ville ikke høre om hvor vondt jeg hadde.. Dagen etter var det utskraping, og han kunne ikke være med da han følte at at var viktigere for han å være på skolen den dagen, tok da taxi hjem alene. Var helt jævlig, vi var sammen noen år til etter dette,men forholdet var ødelagt. Etter 2 åt kom han til meg å sa at han ville ha en baby allikevel. Da tok jeg tingene mine og dro. følelsene forsvant på et sekund!! Vel, vil si at vi er mange som har opplevd totalt respektløse, djevelmannfolk og dette komme du til å klare helt fint uten han selv om det er vanskelig nå. Du er veldig tøff som gjennomfører dette og det står det stor respekt av!! Lykke til, dette går strålende:-))))

[Blomst90]

Jeg håper jeg klarer det, jeg må jo. Noen ganger så føles det som om det går ganske greit og jeg kan få tanker som at han viser en såpass umoden side av seg selv at det er ikke slik en mann jeg vil ha..

Men, bang, så kommer de gamle følelsene igjen, sorgen og hele drittet også er det på`n igjen..Alle de tingene vi gjorde sammen, jeg ser han i alt og alle og tenker om og om igjen på at " hadde jeg ikke gjort ditt og sagt datt osv...". Jeg savner han ekstra mye når det blir stilt, mørkt og jeg er aleine. Da kommer alle bildene av hvordan vi hadde det, holdt rundt hevrandre, satt inntil hverandre og sovna sammen..Nå fins det plutselig ikke noe sånt. Og i tillegg har jeg ingen jeg stoler på å dele graviditeten med. jeg sier til alle at det går bra, men det gjør det ikke!

Jeg er livredd, hver eneste dag. Hver natt våkner jeg av flashback fra dødfødselen, og det første jeg tenker er " jeg er aleine".

Det er ikke lengre en som følger meg i tykt og tynt, han reiste meg da jeg falt, nå bare faller og faller jeg..

Jeg unngår å snakke om han for ikke å gråte, jeg unngår å snakke høyt om dødfødselen for å få det på avstand, og det ender i fosterstilling mens tråene renner. Jeg spiser dårlig, sover dårlig, og savner han like sterkt nå som for uker siden..Hele svangerskapet mitt er planlagt uten han..Det gjør ufattelig vondt! Og det mest vonde er at jeg vet at han ikke bryr seg, jeg vet at jeg er bannlyst, og jeg vet at jeg og ungen er søppel for han...