Ødelegger jeg noens liv?

[Anonym bruker]

Jeg befinner meg i en ganske håpløs situasjon egentlig. For å være helt ærlig, har jeg ikke engang vurdert abort som et alternativ, men jeg får en følelse av at alle rundt meg anser det som om jeg har bobleplast rundt hodet mitt, og at jeg ikke skjønner mitt eget beste. Jeg er redd for at de har rett? Jeg er 19 år og har hatt en halvveis romanse med en militærgutt over et par måneder, for noen uker siden ble det altså til at vi hadde sex, og følgene av det er altså en positiv graviditetstest.

Vi er med andre ord ikke kjærester, vi bor ikke engang i samme landsdel. Da jeg fortalte det til han ble jeg møtt av gråt, anklager for å ødelegge livet hans og et eventuelt barn, og han sa også at han hadde en annen kjærese som studerte i utlandet, og toppen av kransekaka var at han sa a jeg kun hadde vært en "random" i hans øyne, til tross for at vi hadde kjent hverandre i to måneder før vi hadde sex.

Det sårer meg at han føler det slik om meg, når jeg faktisk hadde en crush på han, og det det knuser meg å tenke på at han føler at jeg ødelegger livet hans. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg vil beholde mitt eget barn, hvor ulogisk det enn høres ut.

Han sender meg meldinger og forteller meg at jeg ikke kan klare dette alene, og at han ikke vil få mulighet til å være der til enhver tid med tanke på at han bor så langt i fra meg/oss.

Det føles utrolig feil for meg og skulle ta en abort, men fra utsiden ser det ut som det er det eneste riktige å gjøre.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve med meg selv om jeg skulle ta abort, det føles som jeg har en solstråle i magen.

Er det jeg som har mistet alle perspektiver? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

[gyssan]

Kjære deg, dette høyrest vanskeleg ut. Ikkje godt å bli "vraka" i ein så sårbar situasjon, men i alle fall har guten vore ærleg no og ikkje gitt deg falske forhåpningar om å stille opp som far. Då veit du kva du har å forhalde deg til frå den kanten.

 

Så då er det faktisk opp til deg og korleis du kjenner det i forhold til det å bli mor og ha ansvaret for eit barn. Det er du som veit kva støtte du kan få frå dei du har rundt deg og kva du har å tilby eit lite menneske.

 

Eg vart gravid som 16-åring. Var saman med barnefaren, men var på ingen måte klar for å bli mor. Såg på fosteret som ein kreftsvulst som berre måtte vekk. Har gått greit i ettertid, men eg trur det hadde vorte vanskelegare dersom eg i utg.pkt. hadde hatt eit ønskje om å bære fram barnet.

 

Eg synest du skal tenkje deg godt om og gå for det du kjenner i deg sjølv at er riktig for deg.

 

Lukke til med valget ditt!

 

 

[Whynn]

mitt råd er : "drit i alle andre. kjenn etter selv, er dette noe du vil, føler du at du kan klare dette alene?! "

for til syvende og sist er det det som gjelder...hva som kommer fra utsiden har ingenting og si, de som virkelig er verdt noe rundt deg de stiller opp uansett hva du måtte velge...

 

jeg var i en lignende situasjon, og endte med at jeg sa til han " sorry, dette er ikke noe jeg gjør mot deg, men noe jeg ikke kan gjøre mot meg selv" fordi jeg ønsket og beholde..

men alle tilfeller er forskjellige og ingen kan fortelle deg hva som er riktig for deg,

Masse Masse lykke til:)) uansett hva du bestemmer deg for så kommer det nok til og gå veldig bra...!!

 

Selv har jeg Termin om 3 dager og angrer ikke ett sekund på hvordan ting ble..

 

Whynn. (lykkelig straks Alenemor)

[Anonym bruker]

Har du lyst til å beholde kommer du til å angre på en abort!

 

Jeg kommer alltid til å angre på at jeg ikke sa slik whynn skrev: " sorry, dette er ikke noe jeg gjør mot deg, men noe jeg ikke kan gjøre mot meg selv".

 

For det var det jeg følte egentlig, at jeg ville ha barnet. Men jeg tok mer hensyn til kjæresten min enn meg selv, og sitter nå å savner det barnet jeg skulle ha hatt og angrer på alt jeg ikke gjorde og sa, tenker på hva jeg burde ha sagt, hvor langt på vei jeg ville vært nå, osv.

 

Ikke minst påvirker det forholdet vårt veldig, aborten ligger mellom oss som en enorm verkbyll og gnager på følelsene mine for han.

 

Behold barnet når du ønsker det, du kommer til å klare det kjempefint!