Dyp, mørk stemme og rolig: Derfor ingen så min angst under fødselen?

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke angst før fødselen, men derimot under og etter fødselen. Likevel fikk jeg under fødselen ros for å være "ressurssterk" og for at jeg "takler riene bra". Selv følte jeg at jeg mistet kontroll fullstendig da riene ble sterke nok, bl.a. ved at jeg stønnet selv om jeg ikke ville det.

 

Men i ettertiden har jeg lest/sett at dyp, mørk stemme (hvilket innebærer nettopp stønning men ikke gråt/hiksting), er den anbefalte måten. Dyp, mørk stemme (evt. med stønning) sies å gjøre fødselen bedre (selv om jeg ikke synes jeg merket noe til at det var noe bedre):

 

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/fodselen/article506396.ece

 

Merker generelt at fødende kvinner kan stønne og likevel få skryt for å være flink. Hiksting og ukontrollert gråt derimot, tror jeg ansees som uønskelig.

 

En forumdeltaker her sa at hennes ukontrollerte gråt under fødselen "stoppet riene". Men jeg vet ikke om det betyr at riene egentlig stoppet, eller om åpningsarbeidet stoppet. Jeg har tenkt en del på at jeg kanskje kunne ha tvunget en relativt grei løsning - tidlig keisersnitt eller epidural (som en av personalet bestilte for meg, men som en annen nektet angivelig fordi jeg var så "ressurssterk" at jeg ikke trengte det.)

 

Noen som har sett/erfart ting som kan kaste mer lys over hele dette emnet?

[Anonym bruker]

Ikke umulig at det er noe i det du skriver. Gråting og skingrende skrik gir vel inntrykk av at man er hysterisk/redd og det er jo ikke bra for forøpet. Er man redd og veldig anspent kan fødselen stoppe opp/forlenges (har jeg lest). Stønning gir kanskje ikke samme inntrykket? Noe lyd vil man jo uansett komme med i fødselsarbeidet.

 

Jeg stønnet stort sett, og pustet i den forbannede lystgassmasken. Ble oppfattet som vedig flink til å puste. Jeg ba til slutt om (eller fikk tilbud om -alt er bare en grøt) epidural, og skulle få det, men det var for sent. Jeg hadde nok fått det jeg ville, men fødselen gikk også raskt fremover, dessuten virket det ikke som jordmora var restriktiv med smertestillende. Hun eller legen oppfattet likevel ikke hvor smertefullt jeg syns det var da de festet sugekoppen (og da skrek jeg som en gal), eller når de senere sydde en ruptur grad 3c. Fikk lystgass, og det gjorde meg bare omtåket. Har slitt ekstremt med dette etterpå, og grublet MYE på om jeg ville fått pudendalblokade (eller hva det heter) om jeg hadde ropt nei og klemt bena sammen da de festet koppen, og om jeg hadde fått blokade eller blitt lagt i narkose da de sydde hvis jeg hadde skreket,ropt nei og sparket legen i ansiktet, eller i det minste vridd meg ut av bøylene. I stede pustet jeg altså somen gal i denne maska mens de sydde, og holdt underkroppen i ro, fordi det var det jeg mente jeg måtte... Har så mye angst og jævlige tanker på grunn av dette enda det er sju måneder siden jeg fødte. Syns fortsatt det er ekkelt å si fødselsdatoen til sønnen min, fordi det var den værste dagen i mitt liv.

 

Tror det fortsatt er noen jordmødre som er gniene på smertestillende, men har inntrykk av at dette er litt gammeldags? Men at det er ønske om at den fødende venter lengst mulig pga at epidural gjør fødselen til en risikofødsel, kan forlenge forløpet osv som de "skremmer" med. Med mindre fødersken da utad virker ute av kontrol. (man innad kan være gal av smerte og angst uten å klare å vise det...). Keisersnitt tror jeg man aldri vil få under fødselen med mindre det er medisinske grunner for det (fare for mor eller barn og babyen kommer ikke ut).

 

 

[Anonym bruker]

Glemte skrive at jeg snakket med jordmor noen dager etter fødselen. Fortalte da at jeg hadde fått dødsangst og brukte sovetabletter for å få sove fordi fødselen spilte som et mareritt i hodet. Hun sa da at det var hennes oppgave å tolke fødekvinnen og hennes smerter, og at hun nok ikke hadde klart å tolke meg riktig. Hun hadde ment at jeg taklet smertene ok og pustet vldig bra.

[Anonym bruker]

Takker for svaret. Du har vært gjennom mer enn jeg, ser det ut til. Jeg fikk nemlig nettopp pudendalblokade i siste fasen av fødselen. Det var trolig dette som gjorde at tangforløsningen og sying (grad 2 rifter) forløp seg roligere for meg, enn deler av fødselen tidligere i forløpet.

 

Det du skriver, understreker nok en gang at fødselspersonale legger mye vekt på rolig pust, og at dette innebærer en fare for å overse andre signaler/utsagn fra den fødende. Dette er synd. Derfor, hvis jeg hadde vært i en slik situasjon at jeg skulle føde i dag, så hadde jeg nok sendt ut andre signaler. Og det ville i stor grad ha gått på ikke-rolig pust.

 

Når det gjelder keisersnitt, tror jeg at en del keisersnitt blir tatt helt eller delvis pga. en ikke-samarbeidsvillig pasient. For det kan også påvirke fødselsforløpet, til syvende og til sist. Men noen ganger skal det mye mer til, enn andre ganger. Ville altså ha vært litt redd for å gi meg utpå noe sånt.

 

Det var flott at du fikk snakket med jordmor noen dager etter fødselen. Håper du ikke nøler med å ta kontakt med fødeavdelingen dersom du har flere uoppklarte spørsmål, behov for å gi flere tilbakemeldinger osv. Ettersom fødeavdelinger stort sett har folk på plass til å ta seg spesielt av dette . men det vet du sikkert.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Tang blir sett på som mer smertefult enn vakuum, så tror blokade er rutine der ved de fleste sykehus. Har også sett av andre innlegg at det er veldig varierende hvor smertefullt vakuum er (med og uten bedøvelse). Nettopp derfor bør jo personalet være mye mer oppmerksom på smerteuttrykk, mer enn bare hyling i falsett. Hadde jeg orket gråte og hyle hadde jeg gjort det, men jeg var helt imin egen verden.. Så foresten at jeg skrøt på meg en grad 3c, 3a skulle det være! Vondt uansett.

 

Trodde virkelig ikke det gikk an å gråte seg til keisersnitt underveis, men selvfølgelig, om man gir inntrykk av å ikke være i stand til å samarbeide..

 

Tror det er for mye generell tilnærming på fødeavdelingene, de har en mal for hva som er vanlig (en ganske vid en), mht støy, utsagn, fortvilelse etc og glemmer tenke individ. Vi er har jo forskjellige utgangspunkt; du har mørk stemme, jeg blir nesten stum når jeg er redd og gir meg helt over til fagfolkene -trodde de visste mitt eget beste. Jeg sa på flere tidspunkt at jeg kon til å dø, noe som er helt vanlig har jeg skjønt, men jeg så bilder av mannen min alene med babyen og fikk skikkelig dødsangst. Da er ikke "neida, du dør ikke" det mest betryggende å høre.

 

Syns forresten det er ganske drøyt av den som ikke ville at du skulle ha epidural fordi du var ressurssterk; da føler man liksom mindre smerte??Hvordan kan et menneske som har sett deg noen timer, og da i en ganske uvanlig situasjon stemple noen som mer eller mindre ressurssterke? Drøyt syns jeg. Kunne aldri falt meg inn å bestemme meg for en sånn merkelapp på noen i mitt yrke. Hvis du hadde fått epidural, så skulle du liksom vært ressurssvak? Bekrefter for meg at disse folka som jobber på sykehus trenger kurs i empatisk kommunikasjon.

 

Takk for lykkeønsker har fått veldig god hjelp av jordmora i kommunen og går til en psykolog som har jobbet med Lisbeth brudal bla. Herlig menneske. Ahus (var der jeg fødte) holder jeg meg langt unna, var der på gu for noen uker siden, hyperventilerte og gråt (noe å ta med seg til neste fødsel , og ble nok en gang utsatt for deres generelle og normaliserende tankegang. De som var med på fødselen har nok glemt det hele og kan ikke gi noen flere svar enn epikrisen, selv om jeg egentlig syns de var fine folk. Men jeg hadde ikke "nok panikk" som du nettopp prøver få frem med tråden din.

 

Ordflom fra meg her, men oplevelsen sitter dypt.

[Anonym bruker]

Takker for nytt svar. Jeg tror mye ville være vunnet hvis personalet trodde mer på hva den fødende kvinne SIER OM SEG SELV - istedenfor å tolke det, overprøve osv. Du fortalte f.eks. om din dødsangst mens fødselen pågikk, og den var meget reel. Mens personalet så ut til å se på denne dødsangsten som noe forbigående. Og jeg hadde lignende opplevelser under fødselen - om ikke med dødsangsten, så med andre ting.

 

Utsagnet om at jeg var ressurssterk og at jeg derfor ikke trengte epidural, er det som har fått flest til å reagere. Også hos personale har noen reagert. Den som kom med dette utsagnet om at jeg var ressurssterk, var ikke jordmor eller fødselslege, men var faktisk den anestesilegen som var tilkalt for å gi epidural. Så hun var ikke den som var inne hos meg lengst. Hennes skepsis til å sette epidural på meg, og hva den virkelige grunnen kan ha vært, er en lang, komplisert historie.

 

"Ordflom fra meg her", skrev du. Men jeg synes det er bare herlig at det her skjer en DEBATT som kan være med på å gjøre tingene bedre. Altfor mange bare aksepterer at det er slikt det må være.

 

Og fortsatt lykke til.

[AO3]

Jeg tror du har skrevet en lignende tråd for en stund siden? Jeg svarte deg da også. Det er tydelig at du har store traumer etter fødselen din, jeg vet dessverre selv hvordan det er.

 

Men slik jeg leser innlegget ditt, vet jeg ikke om det er lurt for deg å si at hvis DU hadde oppført deg på en annen måte, da KUNNE alt vært annerledes? For det første har man jo ikke selv styring på eller kan forutsi hvordan man reagerer under en fødsel med store/ekstreme smerter.

 

For det andre - vil du ikke da på en måte legge ansvaret for det som skjedde, og ansvaret for at du fikk en veldig dårlig opplevelse, over på deg selv? Jeg har gått så mange runder med meg selv - hvis-om-at ditt og hvis-om-at datt. Hvis jeg hadde sagt det-og-det, hvis jeg bare hadde skjønt... Det er tanker som bare bryter meg ned. Jeg har hatt så mye skyldfølelse, hvis jeg skal legge "skylden" for at ting ble som de ble på meg selv i enda større grad enn jeg allerede gjør, da hadde jeg blitt gal.

 

Jeg forsøker å tenke slik at en fødsel blir som den blir. I det store og det hele er det naturen (eller medisinen, hvis forløpet er komplisert) som tar over. Du har ingen skyld, og ikke jeg heller. I ettertid er det lett å si at du burde absolutt ha hatt epidural, men det er IKKE DIN skyld at det ikke ble slik, det er anestesilegens skyld. Du har ikke gjort noe galt. Anestesilegen har ikke noe med å "vurdere" om en person er for ressurssterk (!! Hvordan gjør man det, det skulle jeg likt å vite! Og takk for den, forresten, da er jeg liksom ressurssvak fordi jeg fikk epidural? For en latterlig ting å si av ham/henne!), han/hun skal vurdere om det er medisinsk forsvarlig å sette en epidural, og så gjøre det (eller evt la være hvis det er kontraindisert - men ikke pga "ressurser" hos den fødende).

 

Huff, nå ser seg at jeg kanskje overfører mye av mine såre følelser over på deg, og det er selvsagt ikke riktig! Du har dine egne følelser, din egen historie. Men tenk over om det virkelig er lurt av deg å indirekte legge ansvar over på deg selv. Det er ikke sikkert det vil være særlig godt for deg i det lange løp. Har du snakket med psykolog/psykiater/psykiatrisk sykepleier om dette? Jeg synes bare det virker som om du har det så vondt, kanskje kan det hjelpe å snakke med noen som virkelig kan mye om reaksjoner etter store traumer, og ikke bare fastlege/gynekolog?

 

*klem*

[Anonym bruker]

Har lest mange av innleggene dine meg80, og syns de er så fine! Funnet mye trøst i dem.. Forsåvidt enig med deg nå også. Men trådstarter har et poeng, mener jeg, ikke det at vi (som tror vi hadde fått det annerledes hadde fått det annerledes) skal legge skal legge skylden på oss selv, ser jo at det gjør sakene værre på en måte. Men vi er nå engang prisgitt fagfolkene, og dersom det er noe i at smerte uttrykt dempet eller hva jeg skal kalle det, gir inntrykk av at man er en super føderske -ett snev av sarkasme der altså , så vil hvertfall jeg huske på det til neste gang.. Ikke fordi jeg er feil, men fordi fødselshjelperne er det ( det er hvertfall til denne erkjennelsen jeg skal komme en gang!)

[AO3]

Så fint at du har funnet trøst i innleggene mine! Det er godt å lese!

 

Jeg tror også HI har et poeng - dessverre. Poenget mitt var bare at HI ikke må bebreide seg selv på noen måte. Det er så fort gjort å gjøre det hvis man tenker: "Hvis jeg bare hadde gjort det-og-det... Da hadde de skjønt at... Da hadde alt vært annerledes." Da kan fokus fort endre seg fra at man føler at helsepersonell burde ha gjort ting annerledes under fødselen, til at man SELV burde ha taklet situasjonen på en annen måte, og at man selv dermed "har skylda".

 

Gudene skal vite at jeg har bebreidet meg selv helt nytteløst for så mange fødselsrelaterte ting jeg ikke kunne endre og som ikke var min feil uansett, jeg håper bare HI ikke går i den samme fella! Jeg synes du uttrykte det veldig fint i den siste setningen din, NN 14:13.

 

... Men så må vi også forsøke å være såpass realitetsorienterte at vi husker at jordmødre etc også er mennesker. De er ulike, de gjør feil (som alle vi andre også gjør på jobb), og de er heller ikke tankelesere. Det er sikkert ikke like lett å vurdere hvor vondt en kvinne de ikke kjenner faktisk ikke har det under en fødsel, vi reagerer og viser smerte så ulikt. Nå tenker jeg ikke på denne teite anestesilegen, da... Det blir noe annet.

[xyzaa]

Takk for svaret. Jeg har gjort en del av det samme som du sier - at "hvis jeg hadde sagt det-og-det", "hvis jeg bare hadde skjønt", osv. Men jeg har heldigvis lagt "skyld" på meg selv (eller andre for den sakens skyld). Det er mer slik at jeg senere er blitt veldig interessert i å "knekke koden", finne ut hva som skal til for å BLI HØRT PÅ. (Har teoretisk, ikke praktisk betydning i min og min families situasjon.)

 

Klem tilbake, og lykke til med alt!

[xyzaa]

Den ene setningen i forrige innlegg skulle ha vært følgende:

 

Men jeg har heldigvis IKKE lagt "skyld" på meg selv (eller andre for den sakens skyld).

 

(Så ikke feilen før nå.)

For øvrig takker for alle innspill.

[xyzaa]

Og siste setning nå i siste innlegg skulle ha vært:

 

"For øvrig takker ALLE som har kommet med innspill."

 

Altså en takk til flere av dere.

 

 

Begrunnelsen(e) for at jeg den gang ikke kunne få epidural, til forskjellige tider:

 

- Fordi fødselen gikk for bra og jeg var for ressurssterk. (Sagt under fødselen).

 

- Fordi fødselen gikk for dårlig. (Uttrykt av en ansatt på Barselavd. Også min manns tolkning av informasjon som han fikk under fødselen. Ser ut til at de ga ham forskjellig informasjon, enn de ga meg!)

 

- Medisinsk kontraindisert (iflg. noen fagfolk) - dette ble jeg oppmerksom på en god del år senere. Mer om dette her, i innlegg 00:26 10.01.2010 (Anonym) og senere innlegg i samme tråd:

 

http://www.barnimagen.com/forum/thread/141114767

 

[Anonym bruker]

Snakket med en nå, som har en venninne som har jobbet på fødeavdeling. Vedkommende hadde sagt at under en fødsel var det bare å hyle og rase, det er måten å få det du vil ha på. Jo mer lyd og motstand, dess mer hører de på deg.

 

Verdt å merke seg, spør du meg...

[xyzaa]

Takk for et meget interessant innspill. Bra med alt som virker!

Men jeg liker ikke for mye lyd, forresten.

Hvorfor kan de ikke bare tro hva den fødende kvinne sier om seg selv?

[xyzaa]

Men takk for innspillet likevel. Veldig bra å vite.