Ble dere rådet stå/gå under hver ri, eller...?

[Anonym bruker]

Da jeg skulle føde, hadde jeg (som sikkert mange andre) bestemt meg på forhånd at jeg skulle reise meg og bli stående under hver ri, så lenge som mulig. Og det gjorde jeg, men det ble ikke så veldig lenge før jeg bestemte at riene var for smertefulle, og at dette ikke gikk lenger. Da ble jeg liggende.

 

Og jeg fikk veldig forskjellige inntrykk under og etter fødselen, om dette var galt eller helt normalt at jeg ble liggende under en stor del av fødselen. Noen fødselspersonale sier at den fødende "ville bli helt utslitt" hvis hun krevde av seg selv at hun skulle reise seg og bli stående under hver ri. Mens andre personale ser kanskje ut til å stille det som et krav. Jeg fødte på 90-tallet, og jeg har en mistanke om at det kanskje gikk en motebølge spesielt da, om at hver eneste ri skulle benyttes til å bli stående.

 

Artikkelen om fødestillinger, som blir henvist til her på BiM sin forside, åpner for forskjellige løsninger. Også for at forskjellige jordmødre anbefaler forskjellige ting. Adressen:

 

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/fodselen/article454719.ece

 

Her skrives mye positivt om det å bli stående, men overlater mye til den fødende kvinnen.

 

Som nevnt, jeg fødte på 90-tallet. De relativt få fødselsfilmer fra den tiden (og fra rundt millenium-skiftet), viste kvinner som sto og fødte. Derimot i de nyere fødselsfilmer (Jordmødrene...) er det ikke så konsekvent stående. Kvinnene lå (evt. halvveis oppreist) stort sett, eller (i ett tilfelle) satte i et basseng. Til og med en som fikk skryt for å være "kjempedyktig", ble liggende.

 

Jeg fikk også mye skryt under fødselen - ressurssterk og flink ble jeg kalt for. Men jeg fikk vite etterpå at jordmor ba mannen min om å prøve å få meg opp. Hvilket jeg ikke etterkom, for det hadde han mast på helt siden jeg la meg. Ikke før jordmor SELV ga uttrykk for at det var ønskelig å reise meg...

 

Og nå i ettertiden er det umulig å vite PÅ HVILKET TIDSPUNKT jordmor begynte å mase på mannen min om å mase på meg. (Mannen min hadde ikke mye svar å komme med, vet ikke om han husker.) Det står jo også i artikkelen jeg linket til ovenfor, følgende:

 

(Sitat:)

"l syvende og sist er det uansett kvinnen som avgjør hvilken stilling hun vil være i under fødselen.

– Det som er bra for noen er nødvendigvis ikke bra for andre, og noen ønsker ikke å bevege seg. Der hvor fødselen går bra, er det ingen grunn til å si at det skal være slik eller slik, sier Elisabeth Grimsrud.

– Men dersom fødselen går tungt, eller barnet ikke kommer ordentlig ned i bekkenet, ville jeg anbefalt å få kvinnen opp og stå."

(Sitat slutt.)

 

Det ovenstående høres fornuftig ut. Men tar man det for langt (i.e., forlanger stående stilling under hver eneste ri), så synes jeg det går inflasjon i det.

 

Derfor hører jeg gjerne hva dere har opplevd. Dette var en av de tingene som ga meg fødselsangst.

[Anonym bruker]

Når jeg skulle føde fikk jeg ingen råd. Jeg hadde lest om åpningsrier og pressrier, etterbyrd og epidulal og trodde jeg hadde kontroll. Tok ikke epidural i frykt for å forsinke fødselsforløpet. Det ga jeg beskjed om, og fikk likevel ingen råd om hva som kan fremskynde. De maste veldig om at jeg måtte gjøre det som passet for meg og det jeg følte for, og ingen stilling ga noen lindring eller føltes bedre enn noen annen. De kunne godt ha fortalt meg dette her når jeg hadde harr pressrier i en time, lå på ryggen med bøyler, at det var noe med stillingen som kunne få fortgang på ting. Uprofft! Endte forresten med tangforløsning og ruptur grad 3. Ikke faen om jeg føder igjen....

[Anonym bruker]

Takker for svaret. Jeg tror mange fødselspersonale lar den fødende kvinne velge stilling selv i utgangspunktet, men dersom tingene stopper opp, så anbefaler de å gå rundt litt. Jeg ser at du ikke fikk slik hjelp, og det var synd.

 

Jeg hadde som sagt det motsatte problemet under mye av fødselen. Den første jordmoren som var hos oss sa at "alt du kan gjøre (for å være oppreist under riene) er bra" - noe jeg også kjente til fra bøkene. Men dermed trodde mannen min at det var et krav (og kanskje det var et krav også) at jeg skulle stå oppreist under hver eneste ri. Så den første gang jeg ble liggende under en ri, så hadde jeg "gitt opp" på en måte. Og jeg har levd med den belastningen siden.

 

Som tidligere nevnt: en av jordmødrene (den andre som var hos oss) etter hvert ba mannen min om å prøve å få meg oppreist. Men jeg vet ikke NÅR - om det var tidlig eller sent i fødselsforløpet at dette begynte.

 

Min fødsel endte også med tangforsløsning, men sannsynligvis ikke samme grad av ruptur. De hadde ikke det gradsystemet dengang tror jeg, men har senere hørt at det sannsynligvis ville ha vært grad 2.

 

Lykke til framover i alle tilfelle. Hvis keisersnitt er noe som kan hjelpe for din situasjon, så håper jeg du får det - og at du får tilsagn om det tidlig.

[AO3]

Jordmor lot meg styre dette selv - jeg prøvde vel alt som var av stillinger, men like fullt satt han fullstendig fast... :S Men dette med fødestilling var ikke en av tingene som førte til at jeg fikk fødselsangst, da.