Ble dere rådet stå/gå under hver ri, eller...?

[Anonym bruker]

Da jeg skulle føde, hadde jeg (som sikkert mange andre) bestemt meg på forhånd at jeg skulle reise meg og bli stående under hver ri, så lenge som mulig. Og det gjorde jeg, men det ble ikke så veldig lenge før jeg bestemte at riene var for smertefulle, og at dette ikke gikk lenger. Da ble jeg liggende.

 

Og jeg fikk veldig forskjellige inntrykk under og etter fødselen, om dette var galt eller helt normalt at jeg ble liggende under en stor del av fødselen. Noen fødselspersonale sier at den fødende "ville bli helt utslitt" hvis hun krevde av seg selv at hun skulle reise seg og bli stående under hver ri. Mens andre personale ser kanskje ut til å stille det som et krav. Jeg fødte på 90-tallet, og jeg har en mistanke om at det kanskje gikk en motebølge spesielt da, om at hver eneste ri skulle benyttes til å bli stående.

 

Artikkelen om fødestillinger, som blir henvist til her på BiM sin forside, åpner for forskjellige løsninger. Også for at forskjellige jordmødre anbefaler forskjellige ting. Adressen:

 

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/fodselen/article454719.ece

 

Her skrives mye positivt om det å bli stående, men overlater mye til den fødende kvinnen.

 

Som nevnt, jeg fødte på 90-tallet. De relativt få fødselsfilmer fra den tiden (og fra rundt millenium-skiftet), viste kvinner som sto og fødte. Derimot i de nyere fødselsfilmer (Jordmødrene...) er det ikke så konsekvent stående. Kvinnene lå (evt. halvveis oppreist) stort sett, eller (i ett tilfelle) satte i et basseng. Til og med en som fikk skryt for å være "kjempedyktig", ble liggende.

 

Jeg fikk også mye skryt under fødselen - ressurssterk og flink ble jeg kalt for. Men jeg fikk vite etterpå at jordmor ba mannen min om å prøve å få meg opp. Hvilket jeg ikke etterkom, for det hadde han mast på helt siden jeg la meg. Ikke før jordmor SELV ga uttrykk for at det var ønskelig å reise meg...

 

Og nå i ettertiden er det umulig å vite PÅ HVILKET TIDSPUNKT jordmor begynte å mase på mannen min om å mase på meg. (Mannen min hadde ikke mye svar å komme med, vet ikke om han husker.) Det står jo også i artikkelen jeg linket til ovenfor, følgende:

 

(Sitat:)

"l syvende og sist er det uansett kvinnen som avgjør hvilken stilling hun vil være i under fødselen.

– Det som er bra for noen er nødvendigvis ikke bra for andre, og noen ønsker ikke å bevege seg. Der hvor fødselen går bra, er det ingen grunn til å si at det skal være slik eller slik, sier Elisabeth Grimsrud.

– Men dersom fødselen går tungt, eller barnet ikke kommer ordentlig ned i bekkenet, ville jeg anbefalt å få kvinnen opp og stå."

(Sitat slutt.)

 

Det ovenstående høres fornuftig ut. Men tar man det for langt (i.e., forlanger stående stilling under hver eneste ri), så synes jeg det går inflasjon i det.

 

Derfor hører jeg gjerne hva dere har opplevd. Dette var en av de tingene som ga meg fødselsangst.

[Anonym bruker]

Jeg har født en eneste gang, og da var jeg oppe på beina og gikk fra vi kom på sykehuset ca kl 17:00, til jeg fikk epidural ca kl 21:30. Jeg syns det var grusomt å ligge når jeg hadde rier. Når riene ble verre, spente jeg meg veldig når jeg stod, så jordmora "overtalte" meg til å sitte fremoverlent på en stol, mens mannen min og hun vekslet på å massere korsryggen min. Det hjalp masse, og barnet gled nedover i fødselskanalen kjempeflott.... Men da jeg omsider fikk epidural (legen var sein fordi han var i en operasjon), kunne jeg endelig legge meg ned på senga, og da ble jeg liggende der til jeg fødte kl 23:19. Det var veldig greit å ligge når jeg hadde fått epiduralen, og riene var ikke så ille da....

Det var nå min erfaring.

Synd at du har fødselangst. Har du mulighet til å prate med jordmor om det, eller noen andre? Jeg vet ikke om det har noen verdi at jeg sier det, men det er ikke så ille å føde! Jeg mener det faktisk!! :-) Lykke til, og prat med noen!!!

KLEM

[Anonym bruker]

PS - det var jeg selv som valgte å stå og gå så lenge, ingen andre rådet meg til det, men de sa det var flott at jeg orket... Merket ikke noe press i så måte....

[Anonym bruker]

Jeg fødte gutt nr 2 i -01 på Ahus.Hadde da en ung jordmor som mente det var veldig populært å ligge på venstre side med benet opp å føde.Jordmoren fløy inn og ut mellom oss og en annen fødsel,og sa bare at vi var sååå flinke når hun var innom...Lå sånn lenge jeg, men det det resulterte i var at livmorhalsen åpna seg på den ene siden bare og gutten min ble stående å stange lenge da pressriene kom:(

Trodde jeg skulle dø jeg...skrek at de måtte ta ham ut..Fikk snudd meg og etter en stund åpna det seg slik at han kom ut normalt, fyttirakkern:(

Han hadde en kjempekul i hodet i 6 uker etterpå.Traumatisk.

Ingen skal få fortelle meg hvordan jeg skal sitte eller ligge noe mer ihvertfall!Gudskjelov hadde jeg en praktfull fødsel i -03,med en fantastisk svensk jordmor på Kongsvinger sykehus.)

 

Jordmoren har faktisk ganske mye å si for hvordan man opplever fødselen..

 

 

[Anonym bruker]

Flott at du ikke opplevde noe press, men fikk ros for å ha orket å stå så mye under fødselen. Noen fødende finner det mest behagelig å stå, også. Fint når personalet ikke har spesielle kjepphester om at alle fødsler skal foregå på en bestemt måte.

 

Du nevnte det å snakke med en jordmor, og dette er også blant de tiltak jeg har gjort. Men det var SVÆRT lenge etter fødselen, og bl.a. av den grunnen finnes det ikke svar på alt. Også fordi ikke alt står notert i fødselsjournalen.

 

Klem tilbake, og takk for svaret!

[Anonym bruker]

Takk for svaret, og at du delte denne opplevelsen med meg/oss.

Dette viser nok en gang hvordan det går hvis det er spesielle kjepphester om hvordan man bør føde.

Gledelig at neste fødsel gikk mye bedre.

:-)

[Herkules]

Hei

 

Jeg ble innlagt da vannet gikk siden det var 4 uker til termin, jeg spurte om jeg skulle ut å gå for å få fortgang på noe, men det var ingen hensikt fikk jeg vite( Leser jo at så mange traver rundt for å få igang noe)

 

Jeg la meg derfor heller til for å hvile til fødselen. Når det hele startet så lå jeg jo der i sengen min på sykehuset og ble etterhvert lenket til sengen pga ctg.

 

Når det endelig etter 3 t ble tid for fødestue så insisterte jeg på å gå bort, mest fordi jeg følte det å gjøre noe avledet smerten,

 

Inne på stua var det rett i seng, ingen alternativer ble forespeilet meg så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om.

 

Etterhvert kom en ny jm som kommanderte meg litt rundt i sengen, fra sideliggende til knestående hengende over sengeryggen Det var egentlig under pressriene jeg drev å turna slik i sengen.

Før det lå jeg bare på rygg.

 

Jeg hadde ikke så mye mening om fødestillinger da fødselen kom litt kastet på meg, men var forsåvidt fornøyd med de r¨ådene jeg fikk underveis.

Jeg hadde jo heller ingen lang fødsel så det gikk antakelig radig som det gjorde, mulig jeg ville fått mer pågående råd om ting hadde gått trådt uten at jeg kan vite det nå.

 

Jeg følte egentlig at jm tok det som det kom og at jeg fint kunne mene noe om jeg ville det annerledes.

 

Fødsel nr to var jeg oppe og gikk frem til jeg skulle presse, mer eller mindre, men det var fordi det var en styrtfødsel.

 

 

Jeg tror du burde snakke med sykehuset om din fødselsangst og dette med å bli presset til noe man ikke vil. Min erfaring er at man har stor innflytelse som fødende, men at man må fronte sine meninger. Gjerne med en samtale på forhånd, men også et brev som man har med seg på føden og gir til jm. Gjerne i stikkordsform om hvordan man vil ha det og ikke ha det.

 

Lykke til

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svaret, og det var godt at du (stort sett) fikk gehør for dine meninger.

 

Forstår at du opplevde det slik at aktivitet (gåing osv.) avleder smertene - og jeg forsto (også før jeg fødte) at en del fødende opplever det slik. Syntes dengang (og i dag) at det er ergelig at den fødende ikke alltid får den muligheten. Så også meg selv i den situasjonen, og det ergret meg.

 

Men ironisk nok viste det seg at mitt problem var det motsatte - mannen min ville SÅ gjerne ha meg oppe og gående. Og etter hvert ville jordmoren det også, men hun VILLE IKKE SI DET SELV. Hun ba nemlig mannen min om å si det. Så i ettertiden var det umulig å sortere ut hva som var sagt stort sett på hans eget initiativ, og hva som var (etter hvert) jordmorens initiativ (da hun begynte å si "prøv å få henne opp..." osv.)

 

Hvis jordmoren hadde sagt SELV at det var ønskelig at jeg skulle reise meg nettopp nå som et midlertidig tiltak, og hvis hun hadde forklart at fødselen ikke hadde den ønskede fremgang, så hadde jeg kanskje vært mer villig til å reise meg. Men personalet helt til da hadde fortalt meg hvor bra fødselen gikk (og dette ble bl.a. fremmet som grunnen til at jeg ikke kunne få epidural). Og jeg tenkte: - Hvorfor skal jeg reise meg for å få fødselen til å gå enda fortere, når den går så veldig bra allerede. Ingen sa nemlig at den IKKE gikk bra. Fikk sjokk etter fødselen ved diverse ting jeg hørte.

 

Jeg har vært tilbake på fødeavdelingen i ettertiden (LENGE etterpå) for å snakke om fødselen. Og hvis jeg var i den situasjonen at jeg skulle få flere barn, så hadde jeg sikkert gjort en del tiltak på forhånd om hvordan jeg ønsket å ha det neste gang.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke tenkt noe særlig på dette før jeg fødte, og hadde en ganske rask fødsel. Da jeg kom inn ble jeg først sjekket, og måtte ligge litt med riemåler. Da jordmor var ferdig med sjekk spurte hun om jeg hadde noen spesielle ønsker, og hintet litt om at jeg kanskje ville ta et bad.

 

Etter badet ble jeg sjekket en gang til (ikke med riemåler), jeg greide da ikke å stå eller gå uten støtte under riene. jordmor plasserte meg foran samboeren min slik at jeg kunne holde fast rundt halsen hans når riene kom. Fikk lov å begynne å presse litt, jordmora hentet en prekestol som jeg kunne dingle litt i. Så ville hun sjekke en gang til, men på tur mot senga datt jeg litt sammen i knestående og ble stående sånn en stund ved sengekanten. Da jeg omsider kom meg opp i senga for en sjekk var ting kommet så langt at jeg kunne sette i gang med ordentlig pressing, tror hun syntes det var ganske oversiktlig å ha meg i fødeseng da.

 

Lå på rygg med sengeryggen hevet og bøyde knær. De siste riene fikk jeg hjelp av barnepleier og kommende pappa til å presse meg mer sammen i noe som kanskje lignet litt på fosterstilling... Fikk hjelp til å løfte ryggen lit, også holdt de i mot på beina mine, fordi jeg følte at jeg ikke fikk tatt ordentlig "spenntak", men bare sklei i glatt sengetøy.

 

Følte at jordmor var litt sånn "ta det som det kommer" i væremåten, hun hadde ikke noen bestemt plan, men vi gjorde det som føltes mest naturlig hele tiden. Lykke til med din neste fødsel!

[snart-mamma-igjen]

Jeg ble faktisk bedt om å ligge i sengen pga epiduralen i ryggen og drypp i hånden... men jeg måtte ofte sette meg opp under riene og over på kne, det føltes som om det var den eneste stillingen jeg klarte å takle smertene i... samtidig gjorde smertene meg sint og jeg hadde fryktelig lyst til å rive av meg dryppnålen for hele greia var bare i veien he he! Uansett: det å være på kne under pressriene var det som føltes mest naturlig. Men jordmor ville ha meg ned på ryggen igjen slik at hun kunne ta imot barnet, så da ble det sengeliggende utdrivning likevel.