Ting man ikke snakker om,,,,

[Spinella]

Jeg er førstegangs og synes det er veldig mye ved det å være gravid som jeg ikke visste på forhånd. Jeg trodde at det å være gravid skulle være rosenrødt, og bare koselig, men isteden så er det kvalme, lite energi, kviser og menssmerter. Ikke det, jeg er såååå glad for at jeg er gravid, og lever gladelig med alle symptomene, men jeg tenker: Er dette noe man ikke snakker om, alt det "negative" ved å være gravid?

 

Er det å være gravid akkurat slik du trodde det skulle være?

[bitthen]

Jeg hadde egentlig ikke tenkt over forveningene så mye. Men jeg har vært kjempehelig til nå i sv. skapet. Ikke vært kvalm, ingen bekkenløsning/smerter osv. Litt kviser har det jo vært. Men jeg er kjempelykkelig. Hormonene gjør at jeg er litt mer hissigpropp og har korter lunte, men jeg tror nok jeg er en slik som "blomstrer".

Men dette kan snu fort. Det blir stadig tyngre, og mye kan skje. Jeg bekymrer meg for fødselen pga trangt bekken, er litt redd. Bekymrer meg litt for tiden etter fødselen; hva skjer når happy- hormonene mine forsvinner? Kan jeg få fødselsdepresjon? Skal jo liksom være sååå happy i tiden etter fødsel og..

 

Alt er jo så individuelt, fra person til person, og fra svangerskap til svangerskap. Alt kan skje, plutelig kan man bli bedre, og plutselig kan man bli dårligere. Kroppen går jo gjennom en sinnsykt merkelig og vanvittig prosess!

 

Men jeg håper kvalmen din blir bedre og du får mere energi ( får som regel det litt etter hvert, før energien forsvinner igjen). Håper kvisene forsvinner etter hvert og. Men husk at når bollen til slutt kommer er alt dette glemt!

 

Lykke til

[Gjest]

Heisann Spinella! Titter innom fra 3.tri

 

Jeg synes det er viktig å "glemme" at man er gravid noen timer hver dag. Leve livet uten at frykt og glede skal rasere hue gjennom hele dagen. Dra på cafè med venninner å snakke om ting man snakker om venninner om. ( begrense babysnakken. ) ta deg en kaffekopp og nyte sola ( om den finnes der du er ? )

 

Samtidig så synes jeg det er utrolig viktig å feire kroppens forandringer, få kjæresten din til å ta masse fine bilder av kroppen din vær mnd for å se forskjellen. Snakke om hvordan pupper og lår forandrer seg etc etc.

Å bruke kroppen sin har jeg funnet ut er utrooolig viktig. Gå turer/svømme og kanskje ta seg en spinningstime på SATS o.l man føler seg så utrolig bra etterpå! og det er bare bra for både mor og barn

 

Mange som har mye å si om kroppen din, og det kan føles som et angrep. ( noen ganger er det kanskje det og ? ) Jeg liker blant annet ikke å snakke om magemålet mitt, fordi det bekymrer meg at magen ikke er like stor som "alle" andre sin.

Men vet du, kjæresten min sa til meg her forleden dag. Magen din passer kroppen din perfekt. Alt annet hadde vært feil. Da ble jeg så lettet å glad at tårene presset på!

 

Det er ikke mye som skal til mens man er gravid. Er ikke lange avstander mellom svart og hvit.

 

Lykke til )

[Pixie Power]

Det er ikke min erfaring ihvertfall.

 

Hadde lest og hørt mye om sv.skapsplager, så jeg visste hvordan det kunne bli. Og ble, for min del :-)

Har inntrykk av at folk elsker å snakke om hvor ille akkurat de hadde det, hehe. Akkurat som fødselen. Om å gjøre å ha mest mulig å fortelle, på en måte.

 

Fra vi planla å få barn leste jeg litt her og der i tillegg, så ja, det er akkurat slik jeg trodde det kunne bli.

 

Dette var med førstemann. Nå er jeg adregangs og visste DEFINITIVT hva jeg gikk til, hehe. Men håpet jo at det skulle bli bedre denne gangen.

 

Nå er det jo ikke alle som opplever så mye plager, så du kjenner kanskje flest av dem?

[Spinella]

Mine venner snakker bare om hvor fantastisk det er å være gravid, og at de lengter etter å bli det igjen fordi det er så fantastisk og vakker etc. Mens jeg føler meg syk, som om ingenting er normalt med meg og alt er bare nytt og uvant. Jeg må passe på ditt og passe på datt.

 

Men det var et godt råd, å ha noen timer der man ikke tenker at man er gravid, det tror jeg jeg må prøve på, for jeg blir gal av vente, vente på å få mage, vente på å kjenne liv, vente på at kvalmen går over.

 

Mange sier at den beste perioden å være gravid i er andre trimester, så da har jeg jo det beste foran meg

[Lykkemams]

Hei!

 

Ville bare si som en stooor trøst at du antagelig (min erfaring, i alle fall) skal få oppleve det aller største i verden:

Å få et lite barn!! Det er som om verden blir full av kjærlighet...

Og det ER mye ubehag med å være gravid, syns jeg, i alle fall, men målet - en nydelig liten baby i armene, er verdt hver eneste plagsomme dag...

 

Gled deg!!!

 

Hilsen ei som allerede koser vettet av seg med 2 små prinsesser, og nå er fryktelig gravid-plaget med et nytt mirakel, som jeg gleder meg til å møte og bli kjent med... ;D

 

God påske!!

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid]

Noen har ikke plager i det hele tatt mens andre har masse plager. Det er ikke morro å "syte" for mye over plagene for veldig mange har ikke fortståelse for det desverre

 

Jeg hadde et svangerskap som var alt annet enn rosenrødt sist og var åpen om det, har også mye plager denne gangen og de rundt meg er fullstendig klar over det. Meeeen så er det en del som ikke vil høre på det øret. Husker det var ei som spurte meg hvordan det gikk og når jeg fortalte ærlig hvordan jeg hadde det ble jeg bitt av med "ja, men du ville det selv"....

 

Da blir det til at man ikke føler for å være ærlig om plager til andre enn de som man vet tåler å høre det...

[*Sirkeline*, Snuppa og Snippen]

Jeg hadde hørt mye om plager UNDER sv.sk før jeg ble gravid første gangen, men plagene ETTER sv.sk hadde jeg ikke hørt så mye om. Hvor vondt det var å amme, vonde sting, halebeinet som var mørbanket, etterrier, den vanvittige nedpress-følelsen jeg hadde i lange tider etterpå, morsfølelsen som faktisk ikke kom med en eneste gang osv. Alle snakket om at når man fikk babyen i armene var alle plagene glemt, morsfølelsen strømmet på og alt var rosenrødt.

Dette var det iallefall ikke jeg helt forberedt på.

 

[Grevinnen]

Kjære Spinella - du er ikke alene om disse tankene!

 

Jeg har det på samme måte som deg, og dette er nr.2 for meg. Første svangerskap var egentlig veldig greit, hadde ikke mye store plager egentlig - og dette svangerskapet er ikke så ille det heller heldigvis. Jeg har spydd i flere uker og nå er hofta litt vond, men jeg vet mange har det utrolig mye verre enn meg. Men jeg liker egentlig ikke å være gravid jeg tror jeg. Mange syns kanskje jeg er fæl som sier det, men du syns kanskje det er greit at noe tør å si det rett ut!?

 

Jeg elsker å få barn altså, så jeg "lider" meg gjennom denne perioden, fordi jeg vet hvor fantastisk det er å være mamma (det er ikke så lett for deg som er førstegangs men du får stole på det alle sier om at det er faktisk verdt det!!) Jeg er jo dødsredd for å bli oppfattet som egoistisk, men jeg tror ikke mine nære ser meg slik vanligvis. Jeg liker ikke å måtte passe på hva jeg spiser og drikker, og at kroppen er tung og vanskelig å håndtere. Jeg er jo stolt og glad for å være gravid, men jeg syns det er utrolig slitsomt og pesete på samme tid. Jeg er ikke den typen som elsker å kjenne på magen min og synger for barnet og sånn.. Jeg er veldig aktiv og rastløs og syns det er kjedelig at kroppen krever at jeg må hvile så mye hele tiden! Jeg gleder meg veldig til hun kommer ut, for da kan jeg få tilbake min gamle kropp (og da mener jeg type bevegelighet og balanse, kondis og form - jeg er ikke så veldig forfengelig og fin på det ellers!) og så kan jeg kose med det lille fantastiske nurket. Det er slitsomt å få baby også, men det er så verdt det på alle måter..

 

Så du får holde ut, pleie deg selv så godt du kan og prøve å tenke at det er bare en liten periode i livet du trenger å være "rugekasse" :-)

 

Stor trøstende klem fra

[enlitenpågang]

Jeg er 2. gangs, men det er 10 år siden jeg var gravid... Jeg husker det som rosenrødt, men hadde ikke den opplevelsen denne gangen.. Har vært så ubeskrivelig SLITEN! Nå er jeg 26 uker på vei og 100 % sykemeldt pga en meget stressende jobb +div andre årsaker. Nå begynner jeg endelig å få den rosenrøde følelsen av å være gravid<3 Nå har jeg overskudd til å virkelig nyyyyyte dette. Husker jeg sa til meg selv sist at jeg ikke skulle være så utålmodig med å få ut ungen neste gang, men heller nyte tiden med magen. Jeg savnet magen sånn etter datteren min var født.

[Virreli]

Jeg har det akkurat på samme måte som deg Spinella. Jeg er førstegangs og visste lite om plager man får når man er gravid. Jeg trodde at de fleste ble dårlige de 3 første månedene men etter det var alt rosenrødt. Men jeg sljønner også at man ikke snakker om plagene, for man vil ikke være negativ. Jeg var for eksempel med på et årlig fest-event i går, og samtlige som snakket med meg om graviditeten sitter med inntrykk av at formen min er fin, men at jeg er litt sliten. Selv om jeg er halvt sykemeldt fordi jeg er utslitt og har mye hodepine.. Blant annet. Det blir ikke naturlig å brette ut om vondt i magen, ømme bryster, kviser, hormoner og alt annet småtteri som følger med, for det er jo stas å være gravid også, og det er jo det man helst vil snakke om!

 

Er det å være gravid slik jeg trodde det skulle være? Svaret er nei. Men det er på både godt og vondt. Ingen kunne heller forberedt meg på de overveldene følelsene knyttet til å ha sitt barn voksende i magen

[*Frøken Lykkelig med ♂*]

Lykkemams:

Er helt enig med deg:-)

Nå er dette mitt første barn, men jeg visste jo på et vis hva jeg gikk til. At det ikke er bare fryd og gammen å være gravid. Jeg har heldigvis sluppet unna kvalmen, noe jeg er veldig veldig glad for!

Men nå på slutten har jeg hatt en del "plager". Halsbrann,vann i beina,protein i urinen,høyt blodtrykk(vært til utredning og oppfølging pga svangerskapsforgiftning),vondt i ryggen, veldig plaget med bekkenet, og til tider kjempe kvalm i forbindelse med menssmerter i rygg og mage. Er vel bare et tegn på at ting er i ferd med å skje snart:-)

 

Men det jeg mener, jeg ELSKER å være gravid!

 

Men nå gleder jeg meg veldig til å få lillemann i armene mine<3

[CharlotteAmandaogOlivia]

Det er faktisk litt skummelt det der, at man går inn i ett svangerskap og stort sett bare har fått høre solskinnshistoriene, dette er min andre..og nå som forrige gang er jeg helt død i kroppen, den vil ikke samarbeide med meg i det hele tatt. Allikevel tar jeg meg selv i å svare på "Hvordan går det" spm. med "kjempebra". Som andre nevner her er det jo fordi man ikke vil virke negativ ovenfor barnet du venter.¨Som jeg snakket med samboeren min her om dagen skulle jeg heller ha født ti ganger, enn å gå gravid i ni måneder.

 

En annen ting jeg er veldig enig i er hun over her som skriver om det som kommer etter fødselen. Det er det heller ingen som snakker om fordi man da skal ha det bedre enn noen gang, det har man jo også, men allikevel så kommer det mange ting som man kanskje er uforberedt på som førstegangs. På sykehuset husker jeg at jeg hadde det så perfekt, det var som om tiden stoppet opp utenfor vinduet og alt var helt fantastisk. Samme dagen som jeg kom hjem gjorde det så utrolig vondt å amme, at jeg gråt litt etter hver gang jeg hadde gitt jenta mi mat fordi jeg gruet meg til neste gang. Dette trenger jo ikke være ett faktum for alle, men det var det for meg. Og jeg tror jeg hadde taklet det på en helt annen måte om jeg hadde vært 100 % forberedt på nettopp dette. Hadde det ikke vært nyttårsaften denne dagen og stengt på butikkene (kom hjem litt sent fra sykehuset),hadde jeg gitt opp,på flekken. Dagen etterpå, var det mye bedre. Og dagen etter der bedre enn den forrige.

Stingene klarte jeg ikke sitte på på to uker, og etter å ha bristet halebenet sliter jeg fortsatt med dette over ett år etterpå. Nå er det ikke meningen å skremme deg, men dette er ting som faktisk kan legge en demper på helhetsfølelsen om man ikke mentalt har forberedt seg på at slike ting faktisk skjer.

Allikevel er jeg klar for å gjøre det igjen om 5 mnd, og gleder meg som en hund ,både til fødsel, og tiden etterpå..fordi nå er jeg godt forberedt. Jeg VET at ikke alt er supert etterpå, men det er jo helt normalt og derfor kan man roe seg med det.

 

Ble litt langt dette her, og kanskje litt rotete.. Håper jeg ikke har skremt deg for ille. Lykke til videre med ditt svangerskap. Det er bare de som har det som deg,som forstår hvordan du har det.

 

klemmer

[lillerosin87]

Jeg må innrømme at det å gå gravid ikke var helt slik jeg så for meg før jeg ble det.

 

Alle slike "vanlige" plager som kvalme, hormoner, bekkenløsning, tretthet osv hadde jeg jo hørt om, men det er mye jeg ikke var klar over også.

 

Måten jeg fikk mistanke om at jeg var gravid på var faktisk av at jeg plutselig virkelig sleeeet meg igjennom hver treningsøkt jeg hadde, selv om jeg før graviditeten var i kjempeform. Jeg hadde aldri hørt om at man alt i fra begynnelsen av måtte ta hensyn til den gravide kroppen. Så for meg at de som syntes trening var tungt, var de som var 30uker+. Der tok jeg feil gitt.

 

Også andre ting som ekstrem hodepine som ikke går vekk selv hvor mange liter vann jeg drikker, så ømme bryster at jeg kan våkne på natta av at det svir fordi jeg ligger på magen (og jeg sover TUNGT), svimmelhet osv osv hadde jeg heller aldri hørt om, men men.

 

Alt er ikke helt som jeg så for meg, men jeg ønsker ikke å klage noe for det! Er tross alt mange som har det verre enn meg.

[apr 07,apr 08 ,Okt 10,prøver]

Jeg følte meg rett og slett stygg når jeg gikk gravid med nr 1. hadde pigmentflekker i pannen, litt kviser og gikk opp 16 kg,Masse blødningertynt hår, Hadde vondt i ryggen og bekkenløsning. etter fødsel ble jeg gravid igjen etter 3,5 mnd(hadde da gått ned alle kg og var slank igjen) og i denne graviditeten var jeg sånn som folk sier, vakker, blomstret rett og slett, strålet.Håret og huden var TOPP! og jeg kan også TYDELIG se forskjellen på bilder fra nr 1 og nr 2. Eneste her var at jeg ble lett svimmel og måtte inn til UL av hjertet mitt pga BI lyd. men de fant ikke noe.

 

Nå er jeg gravid med nr 3. fant det ut i uke 11. Kjenner meg ikke gravid engang men har allerede fått en stor kul. (er slank) mulig fordi det er 3 ungen og jeg er 157 cm høy bare.. Men hodepine har jeg og er trøtt på dagtid. Svangerskapene er så forskjellige fra gang til gang og fra kvinne til kvinne. Men tror det er lett å male det rosenrødt for mange..

[camilla1983]

(sniker meg visst inn fra 1.trimester...

Jeg er nå 7 uker på vei, og har visst om det i 5 dager. Hadde en mistanke når jeg hadde ømme bryster en hel uke før forventet mens (vi hadde ikke egentlig begynt å prøve selvom jeg hadde slutta på pilla). Dagen etter jeg testa positivt hadde jeg "menssmerter", og ever since har jeg slitt med diare og mild kvalme. Jeg hadde jo hørt om morgenkvalme, og at det kunne forekomme til ale døgnets tider. Og at man spyr og sånt. Men ikke at man får diare.

Det er også først nå at jeg forstår hvorfor jeg har vært så utrolig trøtt så lenge, og ikke orker å gå like rask tur som jeg pleier.

Jeg kan jo ikke si at det å gå gravid er noe helt annet enn det jeg hadde forventet meg, for som sagt, foreløpig har jeg jo bare visst det i 5 dager. Men så langt er det ingenting av hva jeg trodde det skulle bli. Jeg trodde faktisk at alle symptomene kom seinere jeg.

 

Men kjærsten min er stolt over at jeg tar det så fint. For jeg klarer ikke annet enn å smile når jeg veit at det er lillen som forårsaker alt dette.Og h*n gjør det jo ikke med vilje. H*n gjør bare det som må til for å komme til, gro, og tilslutt fødes. Enn så lenge er jeg overlykkelig innimellom alle de irriterende toalettbesøkene...

 

Jeg har vel ikke snakket så mye med gravide tror jeg. Jeg har ei venninne som er 6 mnd på vei nå, og alt hun har sankket om er at hun ikke merker noen ting...

Men etter å ha lest rundt omkring her på disse sidene blir jeg klokere for hver dag. Og heldigvis for det! Mange tror at det de opplever er uvanlig eller farlig, men selvom alle opplever det forskjellig, er nesten alle opplevelsene faktisk normale! Både de fysiske og de psykiske. Og det er godt å vite.

 

Lykke til videre!

[Gjest UndrendeUllteppe]

Noen som har sett serien Breaking bad? Når han får informasjon om bivirkninger av cellegiften? Måtte holde meg for munnen for ikke å le høyt, var jo som å høre oss alle her inne...hehehehe....

 

Svimmelhet, kvalme, diare, hodepine, liten matlyst, tja det eneste som ikke stemte helt var alt hårtapet, men det forekommer jo også, bare ikke i så veldige proporsjoner....hihi.

[Lexi]

Hei!

Jeg er så enig med deg! Svangerskapskvalme var ikke helt med i mine planer, ei heller urinveisinfeksjoner og jernmangel. Men kvalmen ble faktisk bedre, selv om jeg fortsatt er litt kvalm om morgenen. Men nå er det ikke så lenge igjen for min del, selv om kroppen min ikke helt har skjønt at jeg har termin om en uke. Håper det går opp for den snart;-) Frem til da rusler jeg rundt her som en stor lyseblå elefant med enormt sjokoladesug. Matlysten har kommet tilbake, og det så det monner!

 

Må innrømme at jeg synes det er litt skummelt å bli mor også. Vi ønsker oss barn, og jeg har lyst på en baby, men ansvaret skremmer meg. Noen som er helt avhengig av meg, og i tillegg at jeg blir så avhengig av mannen min. Noen dager har jeg bare lyst til at livet skal gå tilbake til slik det var, når fødselen er over, selv om all fornuft sier meg at det langt fra blir slik.. Ja, ja håper det ordner seg når ungen er ute og jeg får de lumske hormonene under kontroll igjen!

[stripete sjiraff]

Jeg har egentlig syntes det har vært mye lettere å være gravid enn jeg forventet. Syntes jeg overalt leste om gravide som spydde hele dagen, som hadde vond rygg, ingen energi, raseriutbrudd for ingenting osv. Det er klart jeg begynner å kjenne at det er tungt, og energien er ikke like på topp som før. Og kviseproblemet har jeg fått merke litt for godt synes jeg. Men alt i alt synes jeg det har gått veldig greit i forhold til alle histroiene jeg hørte før. Så vi har tydeligvis ikke snakket med de samme personene og lest de samme bøkene/artiklene :-)