Tenker dere noen gang på at dere frarøver deres barn en forelder?

[Tjorven1]

Ja, det er flere som våkner fra sin dvale her..

 

Først: Hei fantastiske jenter, husk det umulige er ikke umulig, det tar bare litt lenger tid.

 

Jeg har nå vært donormor i snart ett år, og under det året har det vært diskutert i mente akkurat dette - spesielt fra kristenfolket.

 

Som alle de andre mammaene og kommende mammaene her inne så ja, dette har vi virkelig tenkt på, og jeg er helt enig i deres innlegg, og har følte det på samme måte. Åpenhet er nøkkelen her.

 

Men en vesentlig ting som har slått meg i denne debatten, Er det ingen som tenker på barna? Hvordan donorbarn virkelig har det?

 

Det finnes flere gode studier/analyser/undersøkelser.

Nå sist en fra Danmark som viser at donorbarn klarer seg BEDRE på skolen og psykisk enn snittet andre barn! Vi donormødre gir altså ett liv til ett barn, som IKKE ellers ville bli født, og som mest sannsynlig rent statistisk sett vil få ett bedre liv en barnets klassekompiser. Forskerne mener dette skyldes at barna er så ønsket, etterlengtet og elsket av mor/foreldrene.

 

Jeg har fått en enorm støtte fra folk, og alle er veldig positive.

Det er kun 3 som har vært veldig negative. Ett helt uforklarlig sinne og reaksjon egentlig, det har forbløffet meg - for det er personer som ikke er nære venner men mer preferere.. hvorfor dette ekstreme engasjement?

Jo felles for disse tre er at de alle tre er uønskede barn og sviktet av en eller helst begge sine biologiske foreldre på en eller annen måte. De legger sine såre følelser over på våre barn, og retter sitt sinne over på oss donormødre.

 

- Til dere som er uønsket - dere kan ikke under noen omstendigheter sammenligne dere følelsemessing med de aller aller mest ønskede og etterlengtede barna i verden... beklager de befinner seg på den helt andre enden av skalaen enn dere.

 

Jeg vil også nevne at jeg er kristen, og jeg synes det er veldig trist at mange av mine "medkristene" påtar seg en dømmerrolle. og sier det er mot guds vilje etc.. og tukling med naturen.. Jeg har såpass lit til Gud at jeg tror han aldri ville gjort dette mulig uten at han ønsket det, jeg sier som Jesus: La de små barn komme til meg ;-)

 

Ang anonymdonor, så har jeg valgt det etter mye vurdering og gode diskusjoner her inne på forumet. Og undersøkelser fra amerika og Nederland. Men det var mitt valg, og full respekt og forståelse for de som velger noe annet. Jeg vil aldri vite sikkert om jeg valgte rett.

 

Men det jeg ønsker å si ang. å ikke vite halve arven. Jeg har fått flere hundre sider ang donor og familien hans sin sykehistorie, arvelige sykdommer, utdannelse og interesser. Vi har bilde av han, Jeg vet hvordan donor var som barn, hvilken mat han likte. Psykologiske tester. Ja, jeg vet alt bortsett fra navn og adresse. Dette er info mitt barn skal få den dagen det ønsker det. Så å si at halve det genetiske er borte er dessverre tegn på ren uvitenhet fra din side.

 

Så som de andre jentene har sagt her:

..Livet blir ikke alltid slik man ønsker og drømmer,

så da må vi gjøre det beste ut av det...

 

- Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg ler og gråter av lykke og kjærlighet flere ganger om dagen. Det er så sterkt og så ubeskrivelig godt å se de små fremskritt og få oppleve dette. Også sover jeg godt om natten med tanke på resultatene fra testene som faktisk viser at donorbarn klarer seg bedre enn andre barn, og at dette er et av de beste av Guds skaperverk.

 

 

 

 

 

[Ugla er mamma!]

Åh Tjorven1..

 

Vi har savnet deg her på forumet!!

 

Jeg har ihvertfall det, og tipper de som ikke kjenner deg også ville gjort detom de visste hvilken ressurs du har vært for dette nettstedet!

 

 

[Anonym bruker]

Synes dere er altfor hårsåre her damer. Å velge en anonym donorfar til sitt barn er ikke ukomplisert. Hvorfor ikke tåle og bli minnet på det en gang i mellom? I vår situasjon, ja jeg sier vår da jeg har en datter på 13 med adf, er det lett å overforklare og idylllisere valget vi tar . Det kan være fristende og ikke bli konfrontert med ankerpunktene ved dette Jeg tok et reflektert valg for nesten 14 år siden, men opplever også at dette er vanskelig. Jeg har nå en jente, som jeg elsker over alt på jord, som stiller reflekterte spørsmål som handler mye om hennes savn etter sin biologiske fars egenkaper, utseende etc. Det er en lang historie, men ville bare si at det er helt greit å komme med syspunkter fra de som er motstandere. Vi kan ikke leve i en idyllisert boble rundt dette. Helt greit HI. Jeg hører hva du sier. Ville aldri ha byttet bort datteren min, men ville kanskje heller ikke ha rådet andre å velge anonym donor i dag.

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Wow - fantastisk å lese utviklingen i denne tråden siden sist... Så mange flotte og sterke damer det er her inne - med gjennomtenkte og veloverveide valg!

 

Jeg er svært lykkelig for mitt valg - og til HI - overhodet ikke redd for at mitt engang voksne donorbarn skal hate meg for det. Hva ville være alternativet? Ikke å bli født... Og - jeg jobber også med mennesker som faller utenfor i livet. Faktisk ikke møtt ett eneste donorbarn hverken innenfor psykiatrien eller rusomsorgen jeg, men svært mange adoptivbarn fra SørAmerika.... Burde slike adopsjoner dermed forbys?

 

Men - ikke å tro at et identitetsspørsmål vil komme ville være å lure seg selv. Tror de fleste som velger denne løsningen er så ressurssterke og reflekterte at dette skal vi kunne håndtere. Barn som vokser opp i normalfamilien har også identitetskriser. Jeg foreslår at du finner andre steder å bruke dine krfeter og ditt sterke engasjement - f.eks nødhjelpsarbeid. Våre barn trenger deg ikke

 

Og du - som har fått et donorbarn med anonym donor far - som nå er 13 år og opplever denne identitetskrisen - hvorfor kan ikke i det minste DU stå fram som den du er? Vi tar gjerne imot råd og veiledning fra noen som er midt oppi det vi skal gjennom. Men - slik du framstiller deg nå som anonym framstår du like feig og unnavikende som HI...eller kanskje som en ulv i fåreklær, nemlig HI som prøver å late som hun har erfaringer...

 

 

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Sunshinebaby70 - you go girl !! :-)

Er så enig så enig !!

 

Da var påsken over, ha en flott uke alle sammen !!

[satser & vesla]

Valget jeg har tatt er nøye overveid over en tid, jeg tok beslutningen etter mine foreldres "velsignelse".

 

Jeg har etter 3 års opphold her inne sett mange ressursterke, reflekterende flotte kvinner :-) Barnet vi ønsker/får er sterkt ønsket, det sier mye i seg selv hvor høyt elsket barnet kommer til å bli av single mødrer, to mødrer, biologisk mor og ikke biologisk far, m.m. Det er mangfold av mennesker her inne. Jeg selv forguder min datter og ønsker henne det beste her i livet.

 

Det er ikke fraværet av problemer som gir lykke, det er å ha evnen til å takle problemer som gir lykke. Den mottoen følger jeg når jeg skal veilede min lille datter i livets vei. Hun har ikke bare meg, hun er høy elsket av sine onkler, tanter, besteforeldre og andre nære slektninger. Hun er heldig som har familie med sterke tradisjoner, masse kjærlighet og en mor som elsker henne. Jeg er forberedt på at hun vil stille spm om manglende biologisk pappa i livet hennes, jeg skal gjøre mitt beste å veilede henne på veien for å mestre et liv uten en biologisk far i livet - på godt og vondt. Hvem vet - kanskje hun vil gå gjennom en identitetskrise for å bearbeide dette eller kanskje hun aksepterer situasjonen uten å gå dypere inn på det. En ting er sikker for meg; åpen kommunikasjon gir trygghet. Jeg er lærer og har sett del triste skjebner blant barn med dårlige foreldre.

 

Jeg har en bekjent som er adoptert, hun fortalte meg at hun har aldri har hatt behov for å finne ut om sine biologiske foreldre - men at det er omgivelsen som hele tiden spør om det. Spesielt etter media som bla "Tore på sporet" lagde programmet om adoptivbarn som søkte etter sine biologiske foreldre. Hun synes det er slitsomt med slike spørsmåler, hun har jo foreldre som hun forguder og elsker. Så jeg tolket dette som at det er ikke ALLE som har behov for å vite om sin biologiske opphav.

 

Uansett, jeg tar en dag ad gangen :-)

 

 

[VestlandsPrøver]

Det gjør meg virkelig godt å lese det dere jenter har svart her inne. For ja, jeg er helt i startgropen med å skulle utfarte til danmark for første forsøk og jeg har grublet en masse på dette her med det etiske. For det er jo ikke til å komme unna at det er dette som venner / familie snakker om. Og selvsagt skulle jeg jo ønske at jeg hadde A4 familien som ville være sammen til evig tid, men når det engang ikke er slik så vil jeg ikke la sjansen gå fra meg til å få det barnet jeg har lengtet etter og ønsket i allerede veldig mange år. Jeg vet at jeg kan være en god støtte for barnet når spørsmålet kommer opp, men jeg tror samtidig at det er lettere med anonym donor enn åpen fordi jeg tror det vil gi færre spørsmål over tid. Det kan være jeg tar veldig feil der, men er iallfall dette jeg har tenkt på og planlegger å gjennomføre. Og som så mange andre har sagt her i denne debatten så vil disse barna våre være mer elsket og ønsket enn andre fordi vi virkelig legger vår sjel og helse i sjansen for å få de. Jeg håper iallfall at jeg skal klare å bli gravid og jeg er forberedt på spørsmålene som må komme både fra barnet og omgivelsene! Takk for at jeg har denne muligheten til å få et barn!!

[Anonym bruker]

Apropos frarøve et barn sin far.

 

En venn av meg har nettopp opplevd å bli lurt av en dame. Det var en dame han i utgangspunktet trodde han kunne stole på. De hadde ikke noe romantisk forhold og han kunne heller ikke tenke seg det med henne. Så en dag inviterte hun han med på byen i all vennskaplighet, passet på at det ble drukket veldig mye og lurte han med hjem. Han prøvde å protestere, men hun var veldig pågående. Så fikk hun viljen sin til slutt og det kommer vel ikke som noen overraskelse at dette var godt timet med eggløsning. Hun ble selvsagt gravid. Og nå sitter han igjen helt sønderknust. Føler at han har fått livet sitt ødelagt. Han kommer dessuten fra en konservativ familie hvor dette vil bli en stor skuffelse for alle når de får vite om det. Jeg vet ikke hvordan dette vil gå, men han jobber for øyeblikket med å unngå å legge henne for hat. Jeg tviler sterkt på at det kommer til å bli noe godt forhold mellom mor, far og barn i dette tilfellet. Og dette er dessverre ikke noen unik historie.

 

Poenget mitt er at det er mange barn som blir født uten at de er ønsket av to foreldre, ikke bare av de som velger å bruke donor. For barnet må det da være mye bedre å ikke ha noen far enn å ha en biologisk far som man er uønsket av. Å oppleve å være uønsket må jo være noe av de verste for et barn. Hvis det samtidig er ondt blod mellom foreldrene, er det overhodet ikke noe gunstig oppvekstvilkår for barnet.

 

Det står derfor stor respekt av de som velger å bruke donor framfor å lure med seg noen hjem, Å velge å få et barn ved å ødelegge andres liv på denne måten er rent ut sagt forkastelig og grunnleggende egoistisk. Når man bruker donor, har man tatt et eget valg som man kan stå for uten å involvere uskyldige parter og jeg ser lite uetisk i dette i forhold til de metoder enkelte andre damer dessverre tyr til for å bli gravid.