Hva synes dere er værts med alenemortilværelsen?

[Anonym bruker]

Vel, jeg har nettopp blitt alenemor og synes tilværelsen til tider er ganske så kjip. Men det var mitt valg å gå, hovedsaklig pga utroskap. Uansett kjenner jeg at jeg savner han, eller kanskje er det bare at jeg savner noen, jeg liker ikke å være alene.

Men det som er aller verst, da jeg fant ut av utroskapet og diverse andre ting, prøvde vi på barn nr 2...og nå er jeg så trist og sentimental fordi datteren min kanskje aldri vil få søsken. Iallfall ikke så nær i alder, og dessuten føler jeg meg gammel! Er 30 og ser ikke for meg å få barn så alt for sent.. Så noen ganger skulle jeg ønske at jeg allerde var gravid da det ble slutt, så ble det søsken iallfall..

Jaja..hjertesukk fra meg..

[Anonym bruker]

Jeg synes det verste med å være alenemor/deltidsmamma er at man ikke har noen å dele alle gleder og sorger over barna med. Kan selvfølgelig "dele dem" med barnefar, men etter å ha blitt gått ifra, greier jeg ikke å slippe ham helt innpå. Det å juble sammen når minsten tar sitt første skritt, eller være våkne en hel natt fordi en av barna har feber. Blir trist inni meg hver gang jeg ser en familie sammen, og sørger over at barna mine ikke skal vokse opp med mamma og pappa i samme hus.

 

Også savner jeg ham, selvfølgelig, har ikke bare mistet mannen min, men også min beste venn.

 

Men du må ikke tenke på dette med alder og flere barn. Jeg fikk nr 2 da jeg var 38, det er seks års aldersforskjell mellom barna. De er veldig glade i hverandre, har mye glede av hverandre og når de blir voksne, er ikke seks år så stor forskjell.