Føler meg litt alene

[ingeling72]

Som jeg skrev i et tidligere innlegg hadde jeg en SA for litt over en uke siden. Jeg er ganske preget av det både kroppslig (med blødninger og ømhet) og i sjela. Kjæresten min var helt ufravikelig de to første dagene, men jeg har i den siste uka følt meg mer og mer alene om følelsene. Han kan si ting som for eksempel:"Vi har vært heldige". Ja, jeg kan til en viss grad si meg enig i det, og med det at vi tross alt ikke hadde kommet lenger enn til 12 uke. Han tenker på det å få et sykt barn (vi er tante og onkel til et mulithandicappa barn). Det som nok forsterker min fortvilelse er det at vi ikke har barn fra før, jeg er i slutten av tredveårene, og redselen for at det er noe galt med meg. Han vil tilbake til normalen så fort som mulig, og har har hatt lange arbeidsdager uka etter SA-en. Hvordan har dere andre opplevd HANS følelser og reaksjoner med de ulike type abortene dere har hatt? Har dere noen gode råd? Mange klemmer fra meg.

[Erle79]

Huff, nå fikk jeg litt flashback her...

 

Jeg har habituell abort, og makan til ensom diagnose og opplevelse skal man lete lenge etter. Det er jo ingen som snakker om hvor vondt det er å oppleve en abort og tiden etterpå, selv om mange faktisk har vært gjennom det.

 

Mannen min har vært veldig forståelsesfull de gangene jeg har mistet. Han ønsker seg barn nesten mer enn meg, og tror han har blitt veldig lei seg de gangene det har gått galt, men ikke på samme måte som meg. Han har jo ikke kjent svangerskapene på kroppen, og har nok ikke tenkt så mange tanker rundt det som meg. Jeg har også følt at man får maks sympati fra omverden de første dagene, og deretter er man alene i verden og alle forventer at man er tilbake til normalen, i full jobb for eksempel.

 

Hvis jeg skal gi deg noen gode råd så er det å få ut følelsene dine. Snakk med kjæresten din (han ønsker nok å hjelpe deg gjennom dette, selv om han ikke tar initiativ til samtalene), en god venninne, en søster eller mamma, en psykolog på helsestasjonen (det høres "farlig" ut, men gjorde underverker for psyken etter min tredje abort, og er gratis), eller skriv i vei her på forumene som omhandler abort. Vi er garantert mange her inne som føler det akkurat likedan som deg, og for mange er det kanskje lettere å "snakke" her inne enn ansikt til ansikt.

 

Og du, det blir lettere for hver dag som går, selv om du har det tøft nå. Om noen dager, uker og måneder ser livet mer og mer strålende ut. Plutselig er du gravid igjen, innen et år er du kanskje allerede mamma, hvem vet. Jeg hadde gitt opp håpet i fjor høst, men har nå to måneder igjen til termin. Så alt er mulig hvis du bare tør å prøve igjen. Ikke gi opp håpet om at du skal klare å få barn!

[ingeling72]

Hei Erle!

 

Jeg tror også det er slik at min kjæreste ønsket seg enda mer enn meg et barn enn det jeg gjorde innledningsvis, men når jeg først ble gravid ble jeg nok i mye større grad klar over at jeg fakisk kunne bli mor. Veldig rart det der! Vi kvinner og menn bor i to forskjellige kropper, så jeg skjønner jo at det er annerledes for ham nå enn for meg.

 

Det var et kjempesjokk med SA-en, jeg har aldri grått så mye som den natta og dagen. Gråt mens de satte narkosen også, klarte ikke å stoppe. Vi hadde prøvd så lenge også i forkant. Gravidieten kom som en forsinket julegave i slutten av januar, og håpet var stort da jeg hadde kommet til 12 uke.

 

Det jeg vet er at vi kan klare å være mer aktive i prøvinga neste gang med hyppigere sengekos enn før... Jeg har allerede som mange av dere anbefaler bestilt billige eggløsnings - og graviditetstester. Venter bare på at blødningene skal stoppe nå...

 

Heldigvis fikk jeg en ukes sykemelding uten problemer, og nå er det påskeferie. Samtidig som det var godt å være hjemme den første uka, følte jeg meg mer alene også. Noen av kollegaene sendte mange fine hilsener til meg, og jeg hadde besøk av en av dem tre dager etterpå. Det var veldig godt og fint gjort. Er veldig spent på hvordan det blir å møte på jobben igjen etter påske. Jungeltelegrafen går uten at du helt kan kontrollere det, men akkurat det tenker jeg at ikke er så ille. Det som blir vanskelig, tror jeg, blir å kontrollere følelsene mine når noen spør hvordan det går. Hva skal man si? Hva slags svar forventer de?

 

Det kan også virke terapeutisk for min del å komme tilbake i normal gjenge. Jeg valgte å sende en e-post til dem jeg hadde fortalt om at jeg var gravid til, slik at jeg slipper å si det så mange ganger. Jungeltelegrafen hjelper vel til, slik at jeg slipper spørsmål eller kommentarer som "og magen vokser og vokser?" Og magen er jo fremdeles der i en viss grad, på grunn av jeg har lagt på meg litt og ellers er litt mer hoven og "oppblåst" enn vanlig.

 

Det er inspirerende å høre at det går an å få barn selv etter flere aborter, og at det finnes håp tross alt. Men jeg kan aldri forestille meg hvor grusomt det er i prosessen fram mot det målet. Håper jeg slipper å oppleve det mange av dere andre har opplevd.

 

Jeg krysser fingrer og tær for deg framover, og for at jeg kan klare det selv også så fort som mulig.:-)

 

Oi, dette ble langt...

[Håpet ble virkelighet!]

Selv om min samboer har vært enestående i etterkant av mine 3 Ma`er med trøst, servert middag og stille omsorg har i grunnen vi to ikke snakket så mye om det med følelser rundt og sorgen. Tror vel menn innimellom vil være den "sterke" part og stå oppreist gjennom stormen, samtidig som de ikke kjenner opplevelsen på kroppen slik som vi damene gjør.

 

Jeg har vært veldig åpen i forhold til kollegaer, foreldre og venninner, ikke snakket om dette uavbrutt, men hatt gode samtaler når situasjonen har bydt seg, det har fungert godt for meg. Min samboer er mer innadvendt og personlig og det har jeg akseptert, menn og kvinner er jo så ulike på mange områder.

 

Jeg er nå gravid igjen i uke 13, og har klart å senke skuldrene og glede meg over det selv om redselen selvfølgelig svever i bakgrunnen. Tror samboeren er nervøs for at det skal feile barnet noe nå som det går bra og jeg savner faktisk mer "support" fra han nå enn tidligere... Får håpe det hjelper etter ordinær ultralyd i mai.

 

Ta tiden til hjelp nå, unn deg noe fint som kroppspleie el. Som Erle sier blir sorgen mindre etterhvert, nå er alt tungt - Lykke til videre, vi SKAL lykkes alle sammen! Klem