Fy å vanskelig!!!! :(

[Anonym bruker]

Er ca 7 uker på vei tror jeg.. Vært på tidlig Ul for å se men fikk ikke verken se eller vite noe særlig ettersom jeg er usikker på om jeg vil fortsette svangerskapet.

Har 2 barn fra før, samboer og er "voksen".

Problemet er at samboer syns det er nok med de 2 vi har. Kan jo si meg enig der, men enda så tviler jeg ang abort.. Syns liksom ikke det er god nok grunn for å ta det vekk. Økonomi, hus og alt er i orden så ikke det det står på eller.

Skal jeg ta det bort må det skje snart som mulig, noe jeg syns er helt forferdelig å tenke på. På Ul fikk jeg valget ang å skrive under det papiret om å avbryte svangerskapet, men da begynte jeg bare å gråte.. Sikkert mye hormoner og men. Syns det er såååå vanskelig!!! Skulle ønske jeg slapp å ta dette valget, og "misunner" de som er veldig bestemt på at de skal ta abort. Er redd jeg skal angre meg.

Må sies at jeg sliter med kvalme og er utrolig sliten om dagen, går utover jobben min og det hjemme. Får dårlig samvittighet over det og. Noen som har hatt det samme problemet her, og hva evnt gjorde du/dere? Godt å høre hva andres erfaring er.

[Anonym bruker]

Jeg er også litt der, sliter med og ta et valg som vi blir skikkelig tilfreds med. Vi har vel mer eller mindre bestemt oss for og beholde, eller vi lar dagene bare skli over av seg selv.

Abort har vært i tankene våre annenhver dag, men alikevel er det liksom ikke et tema heller, dette er noe vi selv er ansvarlige for ettersom vi ikke har brukt prevensjon, og da føler jeg at abort er en lett utvei for oss som har hus,bil, jobb og div.

 

Eneste som plager oss skikkelig er at vi ikke er klare for en til enda, jeg har ikke fått nok tid med lille barnet mitt som er 1 år osv. Noen ganger føler jeg at jeg ikke passer til og være flerebarns mamma, og skulle ønske jeg ikke var gravid så jeg slapp og tenke på det engang!!

MEN det blir nok bra alikevel når den tid kommer......

 

Jeg tenker på dette veldig ofte, og tenker etter om jeg hadde angret om vi hadde tatt abort, eller om vi kommer til og angre på at vi beholder.. Men svaret dukker liksom ikke opp! Føler vel at vi beholder uten og ville det, men for at vi ikke klarer og ta abort.

Er litt deprimert om dagen også, for at jeg går igjennom noe jeg ikke vil nå..Er mange tanker og følelser i sving !!

 

Håper morsfølelsen kommer og at vi snart klarer og se frem i mot alt som skal skje.

 

Vi skal klare dette alle sammen Lykke til da hvertfall..

[Anonym bruker]

Ja akkurat slik føler jeg det og... Føler jeg bare lar dagene fly, slik at kanskje en dag er ikke abort et tema lenger og enn må "bare" beholde.. Huff, ille å tenke slik, jeg vet, men er nå sånn det er desverre.

Tror kanskje enn aldri angrer seg om man beholder, jeg er mer redd jeg skal angre meg for en abort.. Tenke etterhvert at nå hadde termin vært snart etc. Og ille å ta bort et "friskt" barn og, ha vært på to tidlige UL for å se hvor langt jeg er kommet og da var alt i sin skjønneste orden. Jeg fikk ikke se noe, heller ikke vite eksakt hvor langt jeg har kommet.

 

Men.. er nå egentlig fornøyd med de 2 vi har og, begge under skolealder så nok å styre med. Ikke lett dette her gitt. Har neste uke på meg til å bestemme meg på.. Men har vel kanskje innerst inne bestemt meg for å beholde, bare synd ikke samboern min er enig i det:/ Tror jeg ikke klarer å gjennomføre en abort...

[Anonym bruker]

et lite råd til dere, om dere ikke er 200 prosent sikker på abort, så ville jeg ikke gjort det. har vært i nesten samme situasjon som dere, var så usikker. men etter mye om og men og frem og tilbake, fullførte jeg aborten, og det har jeg slitt så sinnsykt med i ettertid. Vær helt sikre på avgjørelsen deres, så slipper dere slite i etterkant. Lykke til uansett valg.

[Anonym bruker]

Jeg ble uplanlagt gravid, er godt voksen og har barn fra før. Mannen min var krystallklar på at han ikke vil ha flere barn, og selvom jeg ikke var et øyeblikk i tvil om at jeg egentlig ville ha barnet tok jeg abort.

 

Jeg tenker på det nesten alle døgnets våkne timer, og angrer så det svir i hele kroppen.

 

Jeg satt med pillen i hånden tre ganger, fordelt over to dager før jeg lukket øynene, svelget den, løp ut og knakk sammen. Grunnen til at jeg gjorde det var rett og slett at mannen min bokstavelig talt var på vei ut døra, han gjorde det tindrende klart at dette var et valg mellom barnet og ham, og kvalm og feig og sliten som jeg var endte jeg med å spise pillen som gjorde slutt på graviditeten. Der og da tenkte jeg at jeg ikke kunne ofre en hel familie for å bære frem et barn pappaen ikke ville ha.

I ettertid sliter jeg med å leve med at jeg gjorde det på tvers av hva jeg ville selv. Føler det som et overgrep mot meg selv. Forholdet vårt har uansett kjølnet betraktelig. Barna merker også at jeg ikke er helt som jeg skal, de merker at jeg er trist og lurer på hvorfor.

Jeg tvilte egentlig ikke på at han faktisk ville gått fra meg, og tenkte at det ville være veldig tøft å være alene med tre barn. I ettertid kan jeg ikke helt skjønne at jeg virkelig lot det styre avgjørelsen min. Kan han virkelig være glad i meg og de barna han allerede har når han sier han vil splitte opp familien dersom det kommer et barn til?

 

Man kan ikke ta valg basert på andres erfaringer, men jeg vet med meg selv at hadde jeg kunnet skru tiden tilbake ville jeg ALDRI latt meg presse til å ta aborten.

Alt jeg ønsker meg nå er et barn til :-(