Hvordan går det med forholdet deres ved assistert befruktning?

[Gjest]

Hvordan går det med psyken og forholdet deres i forhold til assistert befrukting?

 

Her i gården er vi laaangt nede begge to. Har hatt to fersk forsøk med negativt resultat og venter på tredje og siste? forsøk. Det er mange vanskelige og dels tabubelakte følelser og tanker som melder seg. Hos oss er det mannen som har dårlige sædceller, mens jeg skal være ok. Mannen tar dette veldig tungt og føler han er til hinder for meg i forhold til det å få barn. Vi begge bekymrer oss over hva vi gjør om vi ikke får til barneprosjektet. Er forholdet vårt liv laga uten mulighet til familieliv? Har vi det som trengs i forholdet til å leve et liv uten barn? Er barn så viktig for meg at jeg er nødt til å velge bort han? Det er mest han som tar opp disse temaene. Er jo heldig som har en mann som tørr å snakke om ting, men jeg vil helst skyve disse tingene foran meg og ikke tenke slike tanker. Syns det er veldig vanskelig når han konkret ber med velge mellom han eller barn. Det jeg vil aller mest er jo å leve livet sammen med han og med familie.

 

Tror det hadde vært lettere for meg å akseptere barnløsheten om det var jeg som var grunnen. Kjenner meg veldig råtten for i det heletatt tenke tanken på å slå opp pga dette. Det ser ut til at de fleste her inne har "eggproblemer" så jeg får vel på pukkelen med et slikt innlegg.

 

Prosessen med assistert befruktning krever i allefall sin mann og kvinne. Utrolig så mange ekle, dumme følelser som dukker opp. Ikke lett å komme gjennom det med psyken i behold.

 

Lykke til i allefall til dere andre sterke jenter der ute.

 

[snøfilla - mamma til 2]

Er sæden hans så dårlig at dere har vurdert sæddonasjon? Hva sier han selv om det? Og hva med adopsjon - er det noe som kan være aktuelt for dere?

 

Selv måtte vi ha 6 forsøk før det ble baby i magen min, og mellom 5. og 6. forsøk adopterte vi en liten, fantastisk gutt fra Sri Lanka. Hos oss er det hele tiden eggene mine som har vært problemet, og jeg har nok hatt mange av tankene som mannen din sliter med nå. Men etter adopsjonen slappet jeg mye mere av i forhold til det med biologisk reproduksjon, og så lykkes vi altså med å bli 2-barnsforeldre til slutt - det hadde jeg IKKE trodd for noen år siden!

 

Klem

[Gjest]

Hei og takk for klem, Snøfilla.

 

Sæddonasjon er nok relativt uaktuelt foreløpig. Mannen syns ikke noe om det... Forstår han på ett vis. Jeg kunne nok vurdert det etter litt bearbeiding følelsesmessig. For oss er nok adopsjon mer nærliggende. Tror det er litt av en prosess med adopsjon også. Tror jeg må bearbeide den "biologiske sorgen" før vi kan kaste oss inn i en slik prosess. Kanskje jeg etterhvert kan ta kontakt med deg gjennom BIM for å høre litt rundt adopsjon. Men er ikke helt klar for det ennå...

 

Må være herlig å være på vei til å bli to-barnsmor etter en så lang vei som du har hatt. Til lykke med det.

 

Klem

 

 

 

 

[Snooopi]

Hei du, Det har jo ikke noe å si om hans celler er dålige ved icsi! Her velger de jo bare en som er fin...

 

Lykke til videre!

[Mazza**]

Hei Zukia ,

her har faktisk ting gått veldig greit , selvom vi har det samme problemet som dere har.

Det har liksom aldri vært noe tema om hvem som har " skylden" av oss. Kunne nok aldri gitt opp mannen min pga barnløshet. Tror ikke jeg ville blitt lykkeligere med noen andre, og så er det jo sånn her i verden at det er jo ikke sikkert at en annen man finner kan få barn heller Og barn i familien skulle vi alltids fått, enten i form av adopsjon eller fosterbarn Dette kommer dere til å klare sammen, det er jeg helt sikker på Masse lykke til ,

 

klem

[Nurket1 - prøver 2010]

prosessen er tøff..men vi prøver å tenke positivt...

Tror han er mer bekymret for meg enn om vi blir gravide...

 

Synes det er dumt at det ikke er knyttet er stort støtteap rundt oss prøvere med psykologer....både for parforholdene, men også som generell støtte og hvor vi kunne snakket om vanskleige følelser...

 

Vi blir overlatt til oss selv og versågod...

 

Varm klem

[Eskimo-07,eskimo mai-10]

At prosessen med assistert befruktning krever sin mann og kvinne er det ingen tvil om! Følelselivet svinger, fra håp og optimisme til sorg, fortvilelse og håpløshet.

 

Her er det jeg som har gått helt i kjelleren etter hvert mislykket forsøk. Føler at når mannens sæd faktisk har klart å befrukte eggene mine, da må jeg være "god nok" til å bli gravid. Mens mannen, som er "problemet", er evig optimist. Noen sammenligner oss med Solan og Ludvig i Flåklypa. Mannen er Solan og jeg er Ludvig....... hehe............

 

For oss har disse opp og nedturene vært harde, og de har tatt på. Men på et underlig vis har vi holdt sammen, gjennom tykt og tynnt uten hjelp fra andre og uten å vurdere seriøst å gå fra hverandre.

 

Men etter en tragisk ulykke som rammet familien ble vi nødt til å søke proff hjelp for å takle Solan og Ludvig kombinasjonen hos oss. Jeg var laaaaaaaaaaangt nede, og mannen ville leve så normalt som mulig - noe jeg ikke klarte. Vi var hos familievernkontoret og snakka med en familierådgiver - dette redda forholdet, familien og Solan-Ludvig hos oss.

 

I ettertid har vi begge angret på at vi ikke gikk til familievernkontoret lenge før! Vi var ikke hos fam.vern. for å mekle, men for å finne en vei videre sammen. Og det burde vi kanskje gjort allerede når det røynet på forholdet under forsøkene våre. Det er gratis, de er dyktige og begge følte seg hørt og sett, og vi gikk ut derifra etter hver time med en god følelse for forholdet! ABSOLUTT Å ANBEFALE!

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Hei Zukia,

 

dere er nok ikke alene. Vi er i samme situasjon, bare at mannen min ikke har saed. Dvs, vi har hatt operativt saeduttak, og lagt de paa frys. Vi har allerede hatt en ICSI, og skal igang igjen naa (etter mye om og men)

 

Dere ser ut til aa vaere flinke til aa snakke, og dette er viktig i denne prosessen. Og dette tror jeg kommer til aa hjelpe dere til aa bearbeide alt dere maa igjennom og har vaert igjennom.

 

Min mann har og vurdert samme tankene, at jeg burde finne meg en mann som kan gi meg barn. Og jeg har selv sagt til han at det er han jeg vil ha familie med. (ellers ville jeg jo ikke gifta meg med ham, visste om problemet naar vi ble sammen) Vi kommer til aa proeve saa mye ICSI vi kan i haap om aa lykkes. Men har og snakket om alternativer, om det saa er adopsjon eller fosterbarn. Mulighetene er der og man maa bare kjempe videre.

 

Og dette med foelelser, ja de er mange. Og de blir ikke akkurat bedre med en kropp proppet full av ulike hormoner.

 

Jeg oensker dere lykke til, vi chattes nok her inne ;-) Husk, uansett hva som skjer saa er det viktig med god kommunikasjon..

 

Klem

[Gjest]

Takk for tilbakemeldinger jenter! Det hjelper faktisk litt å lufte tanker her inne med dere. Beundrer dere som går på med krum hals gang på gang. Det er kjempetøft og som noen av dere sier så er det mange følelser i sving fra håp til skikkelige nedturer.

 

Her i heimen går det litt bedre med humøret og vi prøver å normalisere hverdagene og ta vare på hverandre. Etter siste negative forsøk ble jeg ganske deppa og apatisk. Tror dette var veldig skremmende for mannen min. Men etter som dagene gikk kom jeg meg litt mer på beina, men da var det han kom gikk i "koma". I løpet av prosessen med icsi kjennes det litt ut som vi har glidd fra hverandre, men nå jobber vi aktivt med å "finne" hverandre igjen. Syns også som Nurket at det burde vært et tilbud om samtaler eller annen støtte i forhold til ivf. Bra vi har hverandre her inne på nettet:)

 

Kanskje snart?: Vi er nok kanskje i samme situasjon. Mannen min har også manglende sædceller slik at de må ta ut noen operativt med tesa/pesa. Forstår at disse cellene er mer umodne og at det derfor er vanskeligere å lykkes, men at det er mulig.

 

God påske!

[Gjest]

Hei igjen jenter.

 

Ved siste innlegg var jeg ganske optimistisk, men nå er jeg bare trist igjen. Jeg trodde vi var på vei til å "finne hverandre igjen", men det kjennes ut som om de mange lange samtalene våre heller fører oss mer bort fra hverandre enn sammen. Leit og vanskelig å kjenne på at vi som par kanskje har flere "problemer" enn barnløsheten. Akkurat nå føles alt mørkt ut, og det kjennes ut som om jeg aldri kan bli ordentlig glad igjen.

 

Slik ståa er nå, tror jeg at vi kan samle oss om et siste tredje fersk forsøk. Det blir nok et vinn eller forsvinn-forsøk. Tror ikke vi har krefter til flere private forsøk eller adopsjon, og jeg tror ikke vi kan leve lykkelige sammen uten barn. Kjenner at det er en fryktelig erkjennelse...

 

Huff og huff.

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Hei Zukia,

 

trist aa hoere, men haaper egentlig at det bare er "hormonene" som snakker.. Har dere vurdert aa gaa til raadgivning selv? Bare for aa ha en noytral person aa snakke med?

 

Det er mange muligheter naar det kommer til barn. Kanskje dere ikke er helt klare til aa gi dere ut paa ett tredje forsoek enda. Personlig ville jeg kanskje ventet litt til ting var mer stabile. Gi dere selv litt tid til aa komme over sorgen, og vaere litt "kjaerester" igjen foer alt stresset starter igjen (ja for det er en veldig stressfull periode..)

 

Det er viktig aa ta vare paa hverandre og kose seg oppi alt dette. Naa vet jeg ikke alt som foregaar hos dere, men ville bare dele litt meninger (haaper det er greit ;-) )

 

Oensker dere uansett lykke til