Post-traumatisk stressyndrom

[Anonym bruker]

Bare lurer på om noen vet eller har tanker rundt "kriteriene" for denne diagnosen. Tenker ikke først og fremst på symptomene, men på opplevelsen eller opplevelsene som er bakgrunnen. Hvor alvorlig må det være?

 

Jeg har ikke vært vitne til krig, drap, ran, ikke blitt voldtatt, ranet, ikke vært i flystyrt eller båtulykke eller noe slikt. Jeg har "bare" vært utsatt for psykisk terror og "uskyldig" beføling og blotting fra stefar gjennom 10 år av barndommen.

 

Nå er jeg 25 år og har angst i flere former, moderate depresjoner i bølger, har hatt spiseforstyrrelser, tvagsspising, har mareritt og flashbacks, konsentrasjonsvansker, er redd for, unngår og misliker (desverre) alle voksne menn av utenlandsk opprinnelse (som min stefar var), har skyldfølelse, null positive forhåpninger for min egen fremtid, ting han sa har brent seg fast, jeg er dum og stygg.

Dette begynte så smått for 6 år siden da jeg var 19, mens stefaren min ble sparket ut av huset da jeg var 13-14.

[Anonym bruker]

Dytt :-)

Og kan noen være så greie å legge ut på skravle? Tenker sånn på dette her.. På forhånd tusen, tusen takk :-)

[Gjest ->>-]

Det finnes ingen standard for hvilke opplevelser som kan føre til ptsd. Det er som du sier, symptomene som er avgjørende. Den subjektive opplevelsen av hendelsen(e) som har ført til symptomene.

 

Med de problemene du beskriver, håper jeg du allerede er under oppfølging av psykolog/psykiater? Det bør du være. Da kan du også få utredet hvorvidt du kan ha posttraumatisk stressyndrom.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Jeg går til fastlegen min og til psyk. sykepleier på dps. Har gått i et år, men har rett og slett ikke sagt et kløyva ord. Det låser seg fullstendig når jeg skal snakke om disse vanskelige tingene, også hjemme med mannen min.

 

Har satt meg ned nå med et blankt word-dokument, skal prøve å skrive en itt distansert punktliste over ting jeg sliter med og tenker p. har prøvd å skrive det ned før, mer i brevform, og da låste det seg på samme måte som når jeg skal snakke.

[Gjest ->>-]

Å skrive ting ned høres ut som en veldig god ide. Om du har gått et helt år til psykiatrisk sykepleier uten fremgang, synes jeg også det bør vurderes om du skal henvises videre.

 

Jeg synes du uttrykker deg godt i hovedinnlegget her, og at du kanskje kan prøve å ta utgangspunkt i det du skriver der? Om du f.eks kan sende/levere et brev til fastlegen din - om dette er noen du har tillit til - er det en glimrende begynnelse.

[Anonym bruker]

Jeg lider av posttraumatisk stress og har hjelp av en behandling som heter Somatic Experiencing.

Se:

http://www.se-terapi.no/

 

Og ja-du kanfå traumer selv om du ikke har opplevd krig el.l.; du har jo opplevd utrolig sterke påkjenninger; krenkelser og fornedring og invadering fra en såkalt omsorgsperson- og en person i ditt eget hjem du ikke bare kunne rømme fra! Ikke rart at du er preget av dette! En kan utvikle traumer av flere årsaker, selv har jeg fått deg pga mobbing blant annet. Har selv hatt mest nytte av Somatisk erfaring terapi, og har tro på at men trenger en terapi som jobber med kroppen, men en kognitivt orientert psykolog i tillegg er sikkert også lurt.

 

Lykke til