Lei babyen...

[Anonym bruker]

Uff høres helt absurd ut, men kjenner jeg er utrolig lei hele opplegget. Har en baby på 4 mnd som jeg frem til nå har trivdes sammen med, men kjenner det begynner å kjede meg å ha han rundt meg hele tiden.. Begynner å føler meg kvelt av ham. Han er ikke noe annet enn søt, smiler mer enn han sutrer og sutrer i grunnen bare når han er sulten.. Så en utrolig glad gutt, men føler meg så låst til å være hjemme og at det skjer så lite etter at han kom til verden.. Uff, utrolig kjip og egoistisk følelse, men lurer på om dette var et feiltrinn, men uansett for seint nå...

[Ikkesåallerværst]

Høres ikke helt absurd ut for meg. Bare veldig tabu å si det... Jeg hadde det sånn de fire første månedene, men nå er det mye bedre -han blir jo mer selvstendig også. Tror ikke det er alle av oss som er skapt for dette babylivet.. Er du omgitt av mennesker som elsker baby og søt som hører med? Kan jo bidra til at følelsen blir ekstra sterk.. Har ikke noe særlig trøstende å si :/ kan jo hjelpe å få barnepass og ta seg en tur ut alene på noe, eller treffe noen, men for meg ble det bare værre, ble bare enda mer lei når jeg kom hjem..

 

Kanskje du bare trenger å hate det litt...? Få det ut...?

[Anonym bruker]

Jeg kan faktisk også være lei av tullemor. Lei av å alltid måtte innrette meg, Kjeder meg hjemme fordi jeg ikke kan gjøre som jeg vil. Da er det befriende at det er noe som heter mor og barn treff, åpen barnehage o.l. som vi kan troppe opp i. Jeg får møte andre mødre og fedre, drikke kaffi, snakke om vind - vær - klesvask - frustrasjoner og gleder, mens tullemor leker med andre. Vi begynte i åpen barnehage to dager i uken da tullemor var 8 mnd, men jeg fatter ikke hvorfor vi ikke begynte før........

 

Nå er hun 2,5 år. Jeg jobber 2 dager i uken, vi har 2 dager hvor vi kan gå i åpen barnehage og 1 dag hvor vi ofte er ute på vift hos veninner eller slekt.

 

Så mitt tips er å finne ut om det finnes noe som mor/barn treff, åpen barnehage, babysang eller lignende i ditt nærmiljø som du kan ta en tur innom. Kanksje det gjør at du kan glede deg litt mer over babyen din.

 

 

Kanskej du også kan få deg en trillepike, eller barnevakt til en kveld i uken slik at du kan ha noen timer som er "bare" dine! Det syntes i alle fall jeg var deilig når jeg har hatt det.

 

Lykke til! Og ikke vær redd for å snakke med noen om det. Tror egentlig at det er en mye mer normal følelse enn noen farlig greie. Og synes du det blir "farlig" så snakk med helsesøster eller lege neste gang du er innom.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med det som blir sagt her. Du er ikke alene om å føle det slik, og egentlig er det helt naturlig. Plutselig er dagene låst til en person som trenger deg (og kanskje puppen din) hele døgnet. For ikke å snakke om det enorme ansvaret en føler. Jeg følte at jeg "mistet" meg selv i spebarnstiden, og brukte ganske lang tid på å finne tilbake til den jeg egentlig er. Syntes jeg brukte masse energi på å oppsøke åpne barnehager, barselgruppe osv uten at jeg ble helt tilfreds. Dessuten syntes jeg det var vanskelig å være "husmor" i et helt år. Derfor har vi denne gangen (venter nr 2 til sommeren) tenkt at jeg skal begynne tidligere i jobb, og starte gradvis. Vet ikke om det stemmer for deg, men i mitt tilfelle trenger jeg noe utenom "babybobla" å tenke på. Selv om jeg ikke er karierekvinne, er det likvel på jobb jeg møter mennesker som utfordrer meg, og gir meg bekreftelse uten å "bare" være mor.

 

Kjempeflott at du forteller dette. Det satt langt inne hos meg, og utviklet seg til en lettere fødselsdepresjon som tok litt tid å bearbeide.

 

Håper du finner ut av det, og klarer å finne litt mening i hverdagen hjemme også

 

Hilsen ei som er veldig spent på neste permisjonsperiode.