en vanskelig beslutning å ta

[Anonym bruker]

Jeg sleit med nummer en, men holdt ut med amming i mange måneder likevel. Nå sliter jeg med å amme nummer to på snart seks uker. Det er ymse problemer med dårlig sugetak og langsom, men akkurat akseptabel vektoppgang. Det går på den mentale helsa løs, men likevel klarer jeg ikke ta valget om å gi opp selv om jeg vet at det ville være det beste for alle: Både babyen, meg selv og resten av familien.

Så hvorfor er det så innmari vanskelig å bestemme seg?

 

Er det flere som sliter med "sorgreaksjoner" over å måtte gi opp? Hvor lenge varte det, og fikk dere det bedre etterpå?

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Hei! Føler med deg... Det er en vanskelig og tung beslutning å ta og jeg slet både med storebror og lillebror her... Storebror ammet jeg i 5 dager tror jeg. Husker ikke helt for jeg var ikke helt 100%. Det er jo absolutt ikke lenge. Sleit med feil sugeteknikk og fikk brystbetennelse og aldri fornøyd baby som ikke fikk tak og ikke fikk melk pga lav utdrivningsrefleks osv, osv. Hadde dårlig samvittighet allerede før jeg sluttet å amme pga at jeg i det hele tatt tenkte på å slutte. Ble jo helt tussete av å gå sånn... Snakket mye med mannen min og til slutt sa han: Nå prøver vi ei flaske! Nå er det nok! Og så tok vi det derfra. Jeg prøvde å pumpe lenge for å få gitt ham litt mm i tillegg til mme og håpet at brystbetennelsen ville gå raskt over så ikke jeg var dårlig og hadde vondt hele tida i tillegg. Sønnen min var fornøyd og glad med flaske og mme, men så lenge jeg pumpet og prøvde å få i gang litt produksjon igjen hadde jeg dårlig samvittighet. Sto opp om natta og pumpet også. Stress osv gjorde jo at jeg ikke fikk i gang noen melkeproduksjon, så etter noen uker sluttet jeg med pumpingen også og da gikk det bare noen dager før den verste sorgreaksjonen var over. Men i noen mnd framover hadde jeg noen sånne "stikk" av sorg innimellom. Fikk heldigvis mye støtte fra helsesøster og de rundt meg, og det hjalp mye.

 

Med nr 2 ammet jeg noe lenger, men han var veldig liten, hadde litt gulsott og var slapp og sugde litt feil så jeg ble veldig sår, samtidig som han ikke klarte å roe seg om ettermiddagen og kveldene og jeg ammet i ett kjør i fem timer sammenhengende på samme tid hver ettermiddag/kveld i nesten ei uke. Samtidig hadde jeg lungebetennelse og bronkitt i tida like før og en stund etter fødselen, så jeg følte meg helt utslitt og hadde i tillegg dårlig samvittighet overfor storebror. Fikk god hjelp fra helsestasjonen i forhold til å få ordnet litt på sugeteknikken osv, men måtte til slutt gi opp denne gangen også. Samme reaksjon som første gangen, men denne gangen kom jeg raskere over "sorgen" med å ha avsluttet ammingen. Varte noen dager og så syns jeg det var greit og jeg koste meg MYE mer med babyen og egentlig hele familien:) Hjalp meg veldig mye å få så mye støtte fra dem rundt meg.

 

Jeg skjønner at du er sliten og at du ikke orker å gå gjennom alle de samme problemene med ammingen igjen like lenge som med førstemann. Det er opp til deg å bestemme hva du vil gjøre. For min del fikk jeg det bedre etterpå og jeg kunne kose meg mer med den første tida som ellers bare ble borte i tårer og dårlig samvittighet og triste tanker. Ønsker deg lykke til og håper alle rundt deg støtter deg og hjelper deg uansett hva du måtte velge:)

[Pandamammsn]

Jeg ble mamma til en nydelig gutt i oktober. Ammet han i de første 6 ukene uten problem. Jeg hadde mye melk, og det virket som gutten sugde riktig og fikk i seg nok. Men plutselig stoppet det seg bare for han. Han ville ikke ha pupp, enkelt og greit. Siden vi ikke helt skjønte hvorfor, så prøvde vi i 4 uker uten å lykkes. Hverken gutten, pappan eller jeg sov. Det var pupping, pumping og etter hvert flasking om hverandre. Jeg kunne ikke gå ut, fordi han kanskje ble sulten, og kom til å nekte å ta puppen. Han var ikke sugeforvirret, hadde ikke fått flaske før vi måtte prøve å gi han det pga han nektet puppen i flere dager.

 

Til slutt kom jeg fram til at han muligens reagerte på at jeg tok svineinfluensavaksina. Det var rett etter denne han nektet å ta puppen mer. Jeg fikk også tilbake menstruasjon ca samtidig. Da lukter mamman annerledes og melka smaker fælt. Så jeg tror det var en kombinasjon av dette, og det faktum at min sønn var/er meget glupsk. Så det bare stoppet seg for han.

 

Det jeg skal fram til, er at etter 4 ukers blod, svette og tårer så gikk vi over til flaske. Noen vil kanskje si at 4 uker ikke var lenge nok. Men selv om sønnen min var bare 2 måneder da vi sluttet, så følte jeg at jeg kjente han godt nok til å si at han vil ikke ha pupp! Gutten ble verdens lykkeligste når han slapp å bli stresset med puppen. Både han og vi som foreldre storkoser oss med flaskelivet. For meg var det dette det handlet om, å kose seg med barnet sitt og tilværelsen. Ikke sitte hjemme og gråte, og kjempe en utrivelig kamp for å kunne amme.

 

De første 2 ukene etter ammestopp var jeg veldig sensitiv og lei meg. Begynte nesten å gråte når jeg så andre amme, og følte meg mislykket og dårlig som mor. Men etter å ha kommet over den værste kneika, så ble alt så greit

 

Stol på deg selv, gå over til flaske om det er det du mener blir best for barnet ditt, deg selv og resten av familien

[Anonym bruker]

Jeg tror det er så vanskelig å bestemme seg fordi det er så utrolig fokus her i landet på at amming er det beste for barnet, og at enhver mor med respekt for seg selv og kjærlighet til sitt eget barn bør gjøre alt som står i hennes makt for å gi barnet den beste næringen. Jeg har nylig måttet slutte å amme barn nummer to, og ulikt første gang (hvor jeg også måtte gi opp) synes jeg denne andre gangen at det har vært en befrielse å ta beslutningen om å slutte å produsere melk. Amming er vel og bra når det fungerer, men herlighet så forferdelig frustrerende og ødeleggende det kan være når det ikke fungerer. Med barn nummer en følte jeg meg mislykket som mor da jeg sluttet å amme, men etter å ha pratet i etterkant med mange andre foreldre, og forstått hvor mange som egentlig sliter med dette, så har det vært lettere å ta beslutningen denne andre gangen. Jeg er jo ikke bare en melkemaskin; jeg har innsett at det er mye viktigere å være en god og glad mamma og kone, enn på død og liv å måtte amme barnet i lang tid. Hurra for gode morsmelkerstatninger!

[Maiblomst2010]

Siterer Pandamammaen:

«Både han og vi som foreldre storkoser oss med flaskelivet. For meg var det dette det handlet om, å kose seg med barnet sitt og tilværelsen. Ikke sitte hjemme og gråte, og kjempe en utrivelig kamp for å kunne amme.»

Godt sagt - hjelper å høre andres erfaringer for meg som ogå har måttet gi opp ammingen. Og selv om jeg føler stikk av sorg, som andre har nevnt her. så har jeg, babyen og samboeren min det mye bedre etter at vi gikk over til flaskemating og vekk fra puppen.

 

Forferdelig vanskelig avgjørelse, men noen av oss er dessverre ikke heldige nok til å få det til, hvilket ikke betyr at vi er mindre verdt som mammaer til våre små! Vi har tross alt blitt gravide, båret frem og født disse små vidundrene, og de fleste av oss har i tillegg vært så velsignede at vi har fått friske barn. DET er SÅ mye viktigere enn at vi har måttet gi opp ammingen!

[Anonym bruker]

Jeg må si at det er utrolig hvor stor press man har på mødrene nå til dags ift amming. Jeg ammet vesla til hun var 8 mnd, må si at jeg aldri har slitt med amminga. Jeg valgte tilslutt å få over til mme pga jeg begynner på jobb snart. Overgangen gikk veldig bra og snuppa elsket Hipp. Jeg var fornøyd med det. Men, reaksjonen hos noen enkelte var veldig negativ. Jeg sa tilbake: jeg har ammet i 8 mnd, hva med å rose meg for det. Fokuset er så ensidig at jeg blir helt målløs. Jeg har tenkt mye på de som sliter og går over til mme tilslutt. Hva dere må føle, jeg får så vondt av å høre hva de andre gjør for å gi dårlig samvidhet. Jeg ble selv ammet kun i 1 mnd, min mor måtte også gi opp. Jeg er forøvrig sunn og frisk. Ingen allergi og har ganske god immunforsvar. Er sjelden syk :-)

 

For meg er god mor ei som gir kjærlighet og omsorg for barnet sitt uansett om man ammer eller ei. Dere som sliter med dårlig samvidhet, dere gir jo kjærlighet og omsorg til barnet. Det må dere ta i mot. Si til dere selv høyt: jeg er ei fantatisk mor :-)

 

 

Min venninne fikk ei helsesøster som pushet på at hun MÅTTE amme. Helsesøstra sa at hun måtte amme til barnet var 2 år. Jeg ble paff og sa til henne at i Norge er anbefalingen 1 år og at WHO anbefaler 2 år pga kvinnene i u-land som lever i uhygenisk forhold. Nå sliter venninna si med datteren sin som nå er 2 år og nekter å slutte med amminga. Moren sliter med dårlig samvidhet for å nekte sin datter å amme.

 

Jeg tenker at helsestasjonen har ikke myndighet til å bestemme, de skal kun gi råd og støtte. Det er mødrene som sitter med valget i hva dere vil gjøre.

 

Dere er FANTATISK mtp at dere har bært fram et barn, født barnet og oppfostrer barnet :-) Tenk på det ;-)

 

Klemmer til alle uansett om dere ammer eller ei!