Involverer partneren din seg i graviditeten? (Litt langt..)

[Anonym bruker]

Med involverer mener jeg interesserer seg, spør, kjenner på magen og så videre...

 

Kjenner jeg er litt skuffa...skjønner jo at det er vanskelig for andre enn meg selv å sette seg inn i hva kroppen min gjennomgår, og for all del, det kjennes nok mer utrolig ut for meg enn for andre som egentlig ikke ser at jeg er gravid engang. Men jeg trodde typen kom til å være litt mer opptatt av hva som er på gang. Jeg har fått han med på UL og en jordmortime, og er forsåvidt engasjert der og da, men så bare forsvinner hele interessen igjen etterpå. Jeg må ta tak i hånda hans og legge den på magen min for at han skal kjenne spark, og som oftest har han ikke tålmodighet til å vente til det neste sparket kommer. Han spør aldri om noe, eller tar noe initiativ til å få vite hva som skjer, og aner ikke hvilken uke jeg er i, eller når jeg skal på kontroll neste gang, eller har noen interesse av hvor stor småen har blitt. Jeg informerer og informerer, men det går inn det ene øret og ut det andre. Det virker rett og slett som om hele graviditeten er glemt og begravet.

 

Huff det er sårende kjenner jeg...vi skulle jo være to om dette. Vet ikke helt hva jeg kan forvente, men skulle ønske det var et lite spørsmål av og til. Kanskje "kjenner du noe", eller "Hvor langt har vi kommet nå", eller om det er dritt å tisse hvert femte minutt for den saks skyld. Hva som helst! Grunnen til at jeg skriver dette nå, er vel fordi det kokte litt over for meg i dag. Han skulle se noe på TV, og ville at jeg skulle komme å holde han med selskap. Koselig nok, men så begynner han å klage over at jeg bare sitter med nesa i en eller annen gravid-bok, eller sitter å glor på fødsler på nettet. Han mente tydeligvis at jeg gjorde det for ofte, og sammenliknet det hele med "Om han var plaget med kviser, så ville han vel ikke sitte å se på kviseprogrammer hele dagen." Herregud...sammenlikner barnet vårt med kviser...jeg blir så lei meg! Jeg bare brast i gråt, og kjente at det var ett eller annet som bare raste inni meg. Vet ikke helt hva jeg skal tenke. Er jeg for opptatt av graviditeten? Er det jeg som har for høye forventninger til han? Dette er jo tross alt noe som påvirker meg mer enn noe annet i livet mitt, og jeg er både redd og spent på hva som venter meg. Jeg trodde og håpet han kunne dele litt av dette med meg. Faen, akkurat nå vil jeg bare være alene kjenner jeg. Det hadde nesten vært bedre.

[HELomvending]

Hei du snuppa..

 

Huff, ble litt trist inni meg når jeg leste innlegget ditt. Men vet du, jeg blir litt lettet når vi er fler. Min "kjære" sambo" er desverre veldig lik. Han tar også del i det han må på en måte, som svangerskapskontroller og ..nei det var visst det! Og jeg har kjøpt flere bøker til han som jeg har prøvd å interessere han med, altså for kommende pappaer, men de bøkene kan jeg egentlig levere tilbake, for de er ikke åpnet engang. Jeg fikk han til å melde seg inn i verdens beste pappa, og han har vært der den ene gangen, og intet siden, og dette er en mnd siden.

 

Vi hadde en forferdelig krangel i går selv. Jeg spurte om han fant meg attraktiv lenger, og da klarte han og komme med ; "Ja, klar jeg syns du er fin, men jeg gleder meg veldig til du får ut det der og at du får begynt å amme og få tilbake figuren din!" .....

.....

..... Tenk å si no sånn.....

 

Jeg mener, her går jeg å føler meg som et HELVETTE, både fysisk og psykisk , og siste jeg trenger å høre er vel at han ikke finner meg så attraktiv lenger? Han har jo poengtert i mange år at han gledet seg sååå til å se meg gravid, fordi jeg kom til å være så sexy..Jeg har liksom hørt om alle fedre som synes samboer ser bare MER sexy ut under graviditeten, da det faktisk gror et lite barn som er hans inni der... Men nei, Min syns jeg er kjukk, OG setter krav til at jeg må tilbake i SAMME figur når alt dette er "over". Jeg ble så sint...

Og da gikk det opp for meg. Er han i det hele tatt med på hva som skjer rundt han, hva som skjer inni magen, og hva som skjer med meg???

Vi var hos jordmor etter dette, og det kom opp. (Hun er veldig psykisk denne dama her..) og hun var jo selvfølgelig sjokkert over uttalelse, MEN, hun sa også det at; Vi mammaer, har dette lille underet i magen HELE tiden og tenker derfor på det til ALLE døgners tider, og det kan derfor virke som om far er fraværende i forhold. Og ja, jeg er nok 190% opphengt inni denne graviditeten, ikke minst fordi det er et høyrisiko svangerskap, og at det er våres første barn.. , og da føler det som han er 10%. Så jeg vet ikke annet å si jeg, kjære deg, enn at jeg tror det er ganske vanlig. Jeg tror de kommer seg litt etter hvert, når det VIRKELIG går opp for dem at de skal bli pappaer.

 

Du vet, de er da gaaanske så treige dissa mannfolka. (= Vi får trøste oss med det og være lykkelig over den gleden VI kjenner med denne herlige følelsen av å ha et lite liv som som spirer og gror i magen..

[Anonym bruker]

Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus sier bare jeg. ...Jeg sitter faktisk å flirer litt når jeg leser innleggene deres. Ikke fordi jeg syntes innholdet deres er så morsomt, men fordi jeg kjenner meg så godt igjen, og fordi jeg vet hvor vanskelig det er for dere nå,MEN JEG LOVER DERE:DETTE ENDRER SEG NÅR FØDSELEN NÆRMER SEG OG NÅR BABYEN KOMMER!!!!!!!!

 

Jeg venter barn nr 2 med mannen min som har 2 større barn fra før. Da jeg ventet mitt første barn hadde jeg så mange forestillinger om hvordan alt skulle være. Det ble absolutt ikke slik. Jeg opplevde at mannen min ikke brydde seg i det hele tatt, og jeg ble skikkelig såret fordi han hadde to barn fra før og jeg gikk ut i fra at han hadde vært mer engasjert i de første svangerskapene. Jeg misunte andre som hadde menn som sang for magene(dette ler jeg av i dag), og jeg hadde trodd at han ville engasjere seg mer på flere områder(svangerskapskontroller, bøker, hvilke uke jeg var i osv) Jeg opplevde at etterhvert som jeg ble større og magen vokste seg stor, spark viste på utsiden og fødselen nærmet seg, så ble også mannen min mer engasjert!!!! Og jeg ble nesten nyforelsket hver gang han involverte seg. Den dag i dag er han en hengiven far, og noe av det som gleder meg mest er å se kjærligheten mellom mannen min og datteren min.

 

Jeg venter som nevnt nr 2 og det er hans 4. barn. Er 18 uker på vei og her er det lite engasjement fra mannens side, men jeg går ut i fra at det kommer seg etterhvert!!!!Det kan fortsatt gjøre litt vondt, særlig om hormonene får overta, men jeg setter min lit til at det vil endre seg denne gangen også

 

Lykke til damer jeg forstår dere godt, men er sikker på at dere kommer til å få hengivne og gode fedre til barna deres!!!!!!

[Anonym bruker]

Det er ganske så likt her i gården også. Min samboer viser null interesse for graviditeten. Vi har snakket om dette mange ganger, men uten noe bedring. Man føler seg veldig alene. Og den illusjonen om at man skal komme nærmere hverandre under graviditeten finnes iallefall ikke her.

[iok med sønn <3]

Jeg vet hvordan han var før jeg ble gravid, så jeg vet at jeg må si: Nå må du komme å kjenne på magen... osv... hehe.. Å vi kjenner jo ikke noe enda da, men men... Nå vet han jo at det er en gutt, å da ble det med en gang mye lettere for han, men det er ikke sånn at han spør så veldig mye. Jeg bare sier ifra at nå må du bli flinkere til å snakke med magen fremover, for da kjenner han pappa sin stemme godt.

 

Han var faktisk involvert i shoppingen når vi hadde oss en langhelg i Paris. Da var det kopi av pappas klær vi kjøpte. Det var litt gøy da Så han blir vel mer å mer intr. Men det er klart det er uvant for de, og han forstår ikke dette med lukter f.eks. og at jeg går å legger meg så tidlig... Må liksom fortelle det hele tiden, at det er ikke bare jeg som er sånn!

 

Så sånn er det hos oss

[06,07 og spire nr 3 i 2010]

Jeg leste deler av innlegget ditt til min mann og vi måtte små le sammen:) han er akkurat lik, vet ikke hvilken uke jeg er i eller når jeg skal på kontroll neste gang:) men som en over her så endrer det seg rundt fødselen og etterpå. Min kjære er med å handler ting og sier hva vi bør kjøpe osv, men det er vel det eneste.Han er vanvittig flink med våre 2 barn og er en fantastisk pappa.

 

For oss er det nr 3 og jeg bryr meg ikke om at han ikke vet hvilken uke jeg er i, husker det knapt nok selv i alt kaoset i hverdagen:) Men måtte le da jeg spurte han hvor mange uker en kvinne går gravid og han svarte 45:)tihi.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Hehe, god lesing! Som sagt, vet ikke helt hva jeg skal forvente. Spesielt når mannfolket kan finne på å erklære sitt engasjement framover i det ene øyeblikket (dvs før og etter befruktningen;), for så å bare virke som han glemmer det de fem påfølgende månedene..men det er jo bare sånn; jeg kjenner bevegelser i magen min hele tiden, og føler både hormoner, røykeslutt og begrensning av aktiviteter på kroppen min. Det er vanskelig for meg å glemme at jeg er gravid. Får prøve å ha litt forståelse med han som kanskje ikke innser det helt enda.

 

Men om han klager på at JEG engasjerer meg i graviditeten flere ganger, så skal han få kokos til han blir flintskalla

 

(Får passe på å gi han masse oppmerksomhet også da, sånn at han ikke føler seg tilsidesatt. Til tross for at det egentlig ikke er tilfelle at jeg sitter med nesa i en gravidbok hele tiden. Mannfolk altså...)

 

HI

[celinesbaby]

tror det er mange som føler dette, fordi mannen kanskje ikke helt klarer sette seg inn i hvordan det er. jeg føler kjærsten min engasjerer seg mye, kysser magen min hele tiden og er veldig interessert, men tror kanskje dette er unntaket, tror det er mange menn som ikke vet hvordan de skal forholde seg til graviditeten og ser man blir skuffet. håper det blir bedre da:)

[reb2010]

Tror ikke man kan forvente at partneren ska forstå hvordan det er, i hans kropp er jo alt som normalt. Tror det er uvirkelig og nesten umulig å sette seg inn i. Han kan jo finne på noe og glemme det litt, ikke så lett for oss som hele tiden har magen som påminnelse. Jeg vet ikke, men tror at mennene blir mer involvert når barnet faktisk er der og da kan de gjøre noe annet enn bare å spørre om det går bra, ta oppvasken osv... Jeg tror også vi jenter kan bli mye flinkere til å fortelle rett ut hva vi forventer og hvordan vi har det. Husk, menn kan heller ikke lese tanker.

Jeg tror det egentlig først begynner å gå opp for samboeren min nå som jeg begynner å få mage og han selv kan se at det er tyngre, han kan kjenne sparkene osv....

[Stjernoye,mini, engel & micro]

hadde en sånn samtale med et vennepar av meg som venter baby nå i løpet av få dager...og jeg må flire, gutter er til gangs veldig sånn som dette, veldig få av dem ser for seg barn osv langt fram i tid mens vi jenter drømmer om dette fra barneårene av..

 

seff blir ikke guttene så engasjert som oss, er vi som merker alle de hormonelle forandringene og ikke minst kroppslige, er vi som går med nurkene i kroppen i vel 9 mnd osv...så at vi er mer engasjerte finnes det ingen tvil om..=)

 

jeg venter nå min 2. og han er mye mer engasjert denne gangen enn med første, nett pga han vet mer om hva som skjer med meg og ikke minst kommende storebror på 4 er kjempe engasjert i magen så han smitter pappaen sin veldig=) at min kjære ikke kommer løpende for å kjenne på magen i tide og utide er helt greit så lenge han kommer når jeg ber han om det og han kjenner sparkene=) men han kan også finne på å stryke over magen om jeg går forbi ham kun på innfall, men sjeldent...er disse øyeblikkene som er fantastiske for det er på hans premisser. må også si at han er veldig veldig snill og gjør dte meste her hjemme nå, når jeg har lagt med type spysjuke i 8 uker og nå mest sanns pådratt meg bekkenløsning av en eller annen form. han er kjempe hensynsfull og passer på at det er meg som bestemmer tempo osv når vi skal noe...dette er ting han kan se og føle på i forhold til formen min, det er noe han kan forholde seg til lettere enn hvor stor/tung babisen er inni magen eller hvilken uke jeg er i;o)

 

han har lest pappa for første gang osv og lo godt av enkelte ting som stod der..

min er ikke med på noe shopping, der mener han at jeg vet best i forhold til behov osv men han kan gjerne kommentere når jeg spør..

 

tror egentlig min konklusjon er at dra dem litt med, ikke putt all infoen nedover ørene på dem, men noe som gjerne fenger dem.

 

min mann sa en gang at: de mennene som ikke vil ha barn aner ikke hva dem går glipp av. jeg ville aldri vært foruten, og dette kommer fra en som ALDRI ville ha barn, helt til jeg satte ned foten=)vi har nett feiret 13 års jubeleum=)

 

de fleste blir fantastiske pappaer når babisen er kommet ut=) vi er blitt fantastiske mammaer i det vi er befruktet;o) eller noe sånt=)

[Mamma.t.G&J,hvaharvi_nåivente?]

Jeg er så enig med mange av de som har svart deg her. Med min første så var ikke min partner noe særlig engasjert, han ville faktisk være mer med venner og slikt, før han ble pappa, for han tenkte på en måte at han ikke hadde noe særlig ansvar eller noen rolle i forhold til barnet før den ble født.

Husker jeg følte myyyyyyyyyyyye fustrasjon og følte meg ekstremt alene. Men, når sønnen vår ble født, så gikk det mye opp for ham. Og han er en veldig hengivende far for vår sønn.

 

Jeg venter nå mitt andre barn, med min nåværende mann. Han har vært mer engasjert enn den første, men det kom mer etter at han hørte hjertelyden hos jordmor første gang, og enda mer etter UL. Jeg må forsatt selv be ham kjenne etter spark, men han gjør det også, og virker mer og mer nysgjerrig på selve graviditeten etter hvert som jeg blir større. Og nå er faktisk eksen mer interessert i prossesen enn med vår sønn, tror han kanskje har tenkt over hvor mye han gikk glipp av ved den første, men det ble jo ikke virkelig for ham før han så en levende baby bli plassert i armene hans

 

Så ikke fortvil, det er kan være veldig vanskelig for disse mennene å få en virkelighets følelse under en graviditet. Men blir nok betydelig bedre når barna blir mer syndelige

[Snøugle]

– Hva synes du om at vi skal få baby, spurte jeg mannen min tidlig i svangerskapet.

– Fint, svarte han.

– Hva synes du om at det blir en odelsgutt, spurte jeg begeistret, etter ultralyd.

– Fint, svarte mannen...

 

Menn er ikke kvinner, og takk for det. Han gleder seg til å bli pappa, men han leser ikke de fire "på vei" bøkene som jeg leser, han er ikke inne på forum, han har ikke lister med navn. Han opplever og gleder seg over graviditeten på sin måte.

 

Jeg ville gjerne at han skulle ta mer på magen, og da jeg sa det, nettopp det "jeg vil gjerne at du skal ta mer på magen og "bli kjent" med babyen inni der", uten sårhet, bebreidelse eller noe annet jente/hormontull i stemmeleiet, så gjorde han det. Jeg legger hendene på magen hver kveld, for da er mini mest aktiv. Nå er mannen begynt å legge merke til dette, og legger hendene på magen for å kjenne.

 

Konklusjon:

- Tråden over viser at det er helt vanlig for menn å ikke være superengasjert i graviditeten. Så finnes det grader av det, og de plikter likevel å være støttende og omsorgsfulle. Kommentarer som at vi er tjukke og den slags er helt uakseptabelt. Hver og en må finne balansen i sitt forhold, og her har det like mye å si hvordan det forholdet er i hverdagen, som det spesielle med akkurat graviditeten.

 

For oss:

- Han er engasjert, men på sin måte, og det er godt nok. Det er ikke bare opp til meg å definere hva som er "riktig" mengde engasjement, og hvordan dette skal være.

- Mye ble bedre da jeg lærte meg å si "Jeg trenger..." eller "jeg vil..", fremfor "hvorfor bryr du deg ikke mer, hvorfor er du ikke mer engasjert, hvorfor synger du ikke for magen, hvor mange ganger skal jeg si at jeg vil du skal ta på magen, hvorfor tar ikke du bilder av magen min, som jeg har lest at andre fedre liker å gjøre...."

 

Så er det jo dette med hormonene også da.. Hvor fornøyd jeg er med ham eller ikke ser ut til å følge hormonutviklingen mer enn hva han gjør eller ikke...