Han vil beholde, jeg er ganske usikker..

[Anonym bruker]

Har ikke fortalt min kjære at jeg er blitt gravid, men vi har snakket om temaet før, og han ville blitt glad om jeg ble gravid. For min del passer det ikke nå, og jeg vet at min kjære egentlig ikke er helt klar han heller.. Selv om han kanskje tror det. Jeg vegrer meg for å fortelle han om situasjonen, i frykt for reaksjonene hans på at jeg ønsker å ta abort og at han på en eller annen måte skal få overtalt meg til å beholde et barn jeg ikke er klar for. Vurderer å ta abort uten at han vet noe, og vet jeg kunne klart det uten at han vekker mistanke, men jeg forstår jo hvilket svik det er mot han. Jeg sliter med hva jeg skal gjøre nå. Håper noen har noen råd. På forhånd takk!

[Anonym bruker]

Dette er som om jeg skulle ha skrevet det selv for et par månender siden. Var i akkurat samme situasjon. Han ønsket babyen, og hadde tidligere gått så langt og sagt at om jeg tok en abort bak hans rygg og han fant det ut, ville han aldri hatt noe med meg å gjøre igjen. Dette var noe som kvernet mest ved meg. Vi bor sammen, og om jeg hadde valgt å tatt en abort måtte jeg ha reist til en annen by for å gjøre det, dermed hadde han lett kunne fattet mistanke uansett. Jeg valgte dermed å fortelle til ham at jeg var gravid og samtidig forklare hvor usikker jeg var på om jeg ønsket å beholde det. I mine øyne var dette altfor tidlig, selv om vi begge er i midten av 20-årene, har fast jobb og stabil inntekt.

 

Han tok dette overraskende bra, og var kjempeglad for at jeg i det hele tatt hadde sagt det til ham, og ikke bare dratt å fjerna det, uten hannes viten. Han mente også at om jeg følte at jeg ikke var klar for dette ennå, kunne vi godt vente. Tror han fikk et annet syn på det når det plutselig ble en realitet, ikke bare en drøm han har. Selv om han sterkt ønsket å beholde det, lot han allikevel meg ta den endelige avgjørelsen, og det var noe som kom helt uventet på meg.

 

Enden på visa er altså at jeg nå er snart 14. uker på vei og med rask hoderegning vil det altså si at en abort er for sent nå, dermed bestemte jeg altså meg for å beholde det.

 

Jeg har fortsatt stunder der jeg er ENORMT usikker på om det faktisk er dette jeg vil. Og når han endelig innser hvor mye arbeid det er med et lite barn, vil han være like entusiastisk? (I mine øyne tror jeg han har et veldig romantisk bilde av en søt 3-åring som er med han på arbeid og bare sjarmerer alle og er kjempegrei å ha med å gjøre 24/7). Jeg kan ikke si at jeg gleder meg sånn kjempemasse ennå, og kunne nok ønsket at dette barnet heller var etterlengtet og lenge planlagt, men slik er det altså ikke.

 

Samtidig så har jeg siden jeg fant ut at jeg ble gravid blitt helt oppslukt i alt som har med graviditet og spebarn og gjøre, og sluker alt av info jeg kommer over. Jeg og min kjære har også kommet mye nærmere hverandre disse siste månedene, og jeg ser for meg at det nok kommer mange flere gleder i tiden som kommer.

 

Det er vel kanskje noe i det når noen sier at et svangerskap varer så lenge som det gjør, ikke bare fordi barnet må få tid på å utvikle seg ferdig, men også fordi at foreldrene må få tid på å venne seg til den nye situasjonen. For hver uke som går så blir jeg mer vant til situasjonen, og nå har jeg til og med begynt å glede meg til de første sparkene, og ikke minst til å få sett mini på ultralyd.

 

Jeg kan ikke fortelle deg hva du bør gjøre, og hva som vil være rett for deg. Alt jeg kan si er at det er ufattelig mange i samme situasjon som har både valgt å beholde barnet, og de som ikke har gjort det, og de har gjort det forhåpentligvis fordi det var det som var det rette for nettopp dem. Hadde jeg vært deg hadde jeg nok valgt å fortelle det til kjæresten, i stedet for å gå bak ryggen hans eneste. Slik som min var i mot abort, og slik han myknet opp da jeg fortalte hvor usikker jeg var hadde jeg aldri kunne tenkt meg til på forhånd. Han var vel mest glad fordi at jeg valgte å si det til ham i stedet for å bare ta valget alene, og gå bak ryggen hans.

 

Lykke til uansett! Dette er kanskje en situasjon som ikke er helt ønskelig, men jeg tror nok du vil klare deg helt fint til slutt uansett hva du gjør. Bare ikke gjør noe forhastet uten å ha tenkt godt igjennom alt først.

[Anonym bruker]

Gratulerer med valget til deg som valgte å beholde barnet :-)

 

Man har 9 mnd på seg. Jeg tror at dersom man ikke føler seg klar for å få barn når man blir gravid, men at det ellers ikke er alvorlige hindre i veien for å få et barn, vil man gradvis venne seg til tanken i løpet av svangerskapet. Plutselig kjenner man at barnet sparker, og man får mer følelsen av at dette er et lite menneske som man hører sammen med.

 

Når barnet kommer ser man at hver alder har sin sjarm. Det er riktig at 3-åringer er søte (jeg har selv en nå som er herlig sentimental og bare vil kose). Men ved 6 uker kommer det første smilet, ved 3 mnd er de mer med og kan begynne å bruke armene osv.. Listen er uendelig lang :-)

 

Lykke til, både til deg som har skrevet hovedinnlegget (uansett hva valget ditt blir) og til deg som svarte.