Fødselsangst hos far...

[Anonym bruker]

Er ikke min første fødsel men den første for pappa`n her...

Jeg gruer meg ikke noe særlig men han har det ikke helt bra om dagen stakar...

Jeg har sagt at han bare kan gå ut hvis han synes det blir tøft,vi fødende får jo all hjelp vi trenger.Synes det er tatt lite hensyn til hva pappa`ne føler og deres ønsker og valg.De er ikke til noe hjelp om de tvinges og de timene en fødsel tar må bli utrolig lange for de som sitter på sidelinja..

Vi er jo i en smertedøs og oppfatter ikke tiden slik som de.

Hva mener dere andre?

[Anonym bruker]

Har ingen problemer med å forstå at far gruner seg. Jeg synes han burde være tilstede på sykehuset, og ha lov til å gå ut om det blir for tøft. Jeg tror nok at endel av de som ikke var i bygningen engang angrer litt. Det er jo en stor begivenhet. Snakker de sammen om fødselsopplevelser i det hele tatt forresten? Jeg har oppfattet det slik at min mann og andre menn han kjenner som skal ha barn ikke snakker om det, annet enn å vitse om hvor fæle damer blir når de føder. I så fall er det jo ikke rart at de ikke vil..

[Anonym bruker]

HI her...

Ja de gjør nok det,min vil være med men jeg ser jo at han får hetta når jeg får sterkere kynnere her..Han er godt voksen men første gang han skal bli pappa:-))

Da vi var på fødeavd på omvisning,hørte han en dame skreik fra et rom..da ble det nok litt mye...Jeg har ikke for vane å skrike men har sagt det kan komme noen tårer og jammer når det er som værst..Jeg vil ikke presse han til noe ang dette,har full forståelse for hans angst,og så lenge han er i rommet ved siden av om det blir tøft gjør det meg absolutt ingenting! Men jeg vil ikke at han skal gå glipp av de dyrbare minuttene når h-n endelig er ute:)))

 

[Scarlette]

Det er nok store forventninger hos mor til at far skal synes dette er så stort. Klart det er stort at babyen kommer, men er ikke alle fedre som faktisk takler selve fødselen.

Samboeren min har gitt beskjed hele veien at han vil være der med meg. Men vil ikke kutte navlestrengen, og gjerne holde babyen først når den er badet og fin. Han fikk helt fnatt når han bladde i et blad å så en baby med fett og blod på seg. Og dette respekterer jeg, det er alt jeg kan be om er at han er der for meg. Og hvem vet, kanskje han vil plutselig kutte navlestrengen likevel.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg mener at far skal bli med uansett om han gruer seg, han får iallfall prøve først! Viser det seg at han får panikkanfall, besvimer eller noe uti fødselen et sted, så kan han jo heller trekke seg da! :-)

 

Samtidig mener jeg at hvis fedre gruer seg så mye at de vurderer å ta det egoistiske steget å ikke være til stede, så bør de, akkurat som kvinnen, få tilbud fra helsevesenet om samtaler i forkant slik at de blir bedre rustet til å stille opp!

 

Jeg hadde virkelig fått problemer hvis min mann ikke ville prøve å være med engang! Jeg finner ingen unnskyldning, de får bare bite tennene sammen, de som oss! Dersom mannen har en diagnose- angst, panikkanfall eller noe sånt- så hadde jeg kasnkje greid å se det i et annet lys. KANSKJE.

 

 

[Anonym bruker]

Kan ikke si meg enig med deg...synes du tenker egoistisk nå.Er som regel ikke selve fødselen menn er redd for men det å se deres kjære ha det så vondt,og ikke kunne gjøre noe...Fint om de er med, men også ha sjansen til å gå litt ut og inn mener nå jeg,om det blir langtekkelig.Tvang er ikke et alternativ.

[TinaP]

Jeg har en mann som er redd leger, nåler, blod, sykehus o.l. Når han er hos fastlegen og bare skal ta blodtrykk, så faller dette dramatisk så han blir svimmel og han kaldsvetter. Første gang han var med meg på ultralyd var det en lege som utførte ultralyden (innvendig). Fikk komme på tidlig UL pga 2 MA tidligere. Min mann holdt meg i hånden og jeg kjente han ble klammere og klammere. Jeg tittet bort på han og det piplet svette fra pannen. Og dette var bare en ultralyd. Hvordan i all verden skal han takle en fødsel? Men han var fast bestemt på å være med. Jeg hadde lyst å ha søstera mi i reserve, men det sa han nei til.

Uansett. Fødselen gikk smertefritt, for han. I hvert fall hadde ikke jeg aning om noe annet.

Jeg selv gruet meg vel bare som alle andre, men fødselen ble mye mer komplisert enn jeg hadde ventet. Lang fødselstid, 55 t fra vannavgang/rier til babyen kom ut. Ikke fikk jeg smertestillende, for når jeg først ønsket epidural så mente de at babyen var snart ute (Det gikk likevel 5 timer før han kom ut). På slutten var jeg helt utslitt, 2 døgn nesten uten søvn. Riene stoppet opp og jeg måtte få rie-stimulerende. Til slutt måtte babyen ut med sugekopp. De siste timene husker jeg lite av. Var helt i ørska.

Men det ender ikke slik. En bit av morkaken kommer ikke ut og jeg ligger og blør i 10 timer før jeg blir kjørt ned til operasjonsbordet for utskrapning. Hadde en Hb på 6,7. Jeg ble sengeliggende i 5 døgn. Jeg fikk ikke være med på første legevisitt, eller stell av babyen. Klarte ikke løfte babyen selv opp i senga.

Nå er jeg gravid igjen. Fødselen nærmer seg. Jeg er en optimist og tror at denne fødselen kommer til å gå langt bedre enn forrige.

 

Jaja, nå ble jeg litt ivrig her og svarte på mer enn det HI spurte om.

Uansett så gikk det bra med min mann. Han var inne hos meg hele tiden. Var opptatt med å ha vannflasken klar hele tiden og vaskeklut på pannen. Så han holdt seg opptatt. Han gikk ikke ut av rommet en eneste gang. Så jeg er imponert over han.

 

Håper det går bra med din mann og.

[fruHaagensen]

Min mann var tilstede under den første fødselen, han stilte opp hele tiden.

Gikk noen få turer ut av rommet for å hente drikke og mat.

 

Han sier selv at det var litt ekkelt å se når hode kom ut, noe jeg kan forstå.

 

Han både gleder og gruer seg til denne fødselen, har vært med på nesten alle kontroller, og stiller flere spørrsmål enn det jeg gjør.

 

Men synes ikke mannfolka skal tvinges til å være med på fødselen, det er noe som alle par må prate om, kansje med jordmor eller andre fedre som har vært med på fødsel, en veit jo aldri hva som kan skje.

Kansje han ønsker å vere på gangen når det værste pågår? Hvorfor ikke, kansje han treffer andre pappar på gangen? jordmora har jo ofte nok med den fødene,.

[Junifrue]

Jeg har ikke født og er knapt 5 uker på vei, så det er jo lenge til jeg skal føde, men kjenner jeg allerede har litt meninger om dette her. Har litt delte meninger. Det er klart man ikke vil tvinge mannen til å være hos seg når man føder, det kan man heller ikke. Om har har skikkelig skrekk mot alt som har med blod, sprøyter og sykehus å gjøre så er det ikke sikkert det hadde vært så god støtte i han uansett, og man hadde hatt bedre nytte av å finne noen andre som kan være der under fødselen. På den andre siden: uansett hvor mye skrekk man har for blod, sprøyter og sykehus, så har ikke mor noe hun skulle ha sagt oppi det, hun MÅ gjennom det, uansett om hun vil eller ei. Så hvorfor skal da far få velge? Det er like mye hans "feil" som hennes. Når det er sagt tror jeg faktisk ikke jeg hadde gjort et stort nummer ut av å tvinge far til å bli med hvis han ikke ville, ville da heller tatt med mamman min og latt far sitte på gangen, evt gå om komme som han ville.

[Anonym bruker]

Har snakket en med mannen min om dette, jeg er førstegangsfødende og det "er" han også. Vi hadde et "tilfelle" der jeg skulle fjerne noen sting etter en operasjon, og han var med, det ene stinget satt litt fast så legen måtte dra en del i det så huden ble veldig strukket. Stakkars mannen min ble først veldig trøtt, gikk ut en tur, kom inn igjen og gikk rett i bakken. Han har derfor gruet seg en del til fødselen (det er lenge til enda, er bare 12+3). Jeg ville ikke tvinge han med, da jeg ikke har noe glede av en mann som ønsker seg langt bort. Heldigvis hadde han veldig lyst til å være med, han håpet bare at han ikke skulle svime av, men som han sa; nå kjenner han jo symptomene så han kan få lagt seg. Han sa også at han ikke ønsket å se når barnet kommer ut, men ønsker å holde seg oppe i hoderegionen min, noe jeg synes er helt greit. Er ikke sikker på om jeg hadde villet at han skulle kikke der nede når alt står i spenn og er blodig og bare ser fælt ut.

 

Hvis han ikke hadde villet være med, hadde jeg nok blitt litt skuffet, men jeg ville ikke ha presset han med. Dette ble kanskje veldig rotete forklart, er utrolig glad for at han vil være med. Men mener at selv om det like mye er deres "feil" at vi må gjennom det, så er det nå en gang kvinnene som er skapt til å føde og ikke mennene, og kanskje hvis far ikke takler å være med så klarer han kanskje bedre å kose seg med den lille enn om han har blitt tvunget med på noe som blir litt for volsomt for han? Det er ihvertfall mine tanker rundt dette..

[Anonym bruker]

Min kjære hater blod og søl. Jeg skal ikke tvinge ham til å være med på noe mer enn det han selv orker. Etter hva jeg vet om meg selv fra andre smertefulle tilstander før vil jeg sannsynligvis være i fred uansett.

 

En ting er sikkert; hvis han blir inne på fødestua hele løpet ut har han å holde seg ved hodet.