Hva er kjeft?

[Dunder]

Tror det kan være lurt med en begrepsavklaring før diksusjonen ruller videre.. Tror ikke dere alle diskuterer det samme fenomenet. For meg er kjeft følgende:

 

- en forholdsvis lang muntlig enveisbeskjed, fremført med høy stemme av en sinna person. Inneholder ofte begreper som "Hvor mange ganger har jeg sagt at... " Hva tenker du på..?" "En gang til nå, så..." "Nå er jeg jaggu drittlei.." "Nå må du skjerpe deg.." "Jeg blir gal.." "Skjønner du det?!!!" o.l.

 

Dette er IKKE kjeft i mine ører:

- En kort, streng beskjed/irrettresettelse sagt med myndig stemme: "NEI" "Stopp" "Det der er ikke lov" "Legg den fra deg"

[Anonym bruker]

Hva når det første alternativet blir fremført uten høy stemme/av en sinna person, men med lav stemme av en utrolig oppgitt og skuffet person?

[Dunder]

Når man er veldig emosjonell, så blir det ofte feil. Grenser bør i hvoedsak settes uten sinne, sorg eller skuffelse.

 

Lange, muntlige tirader er uansett svært lite virksomme, det være seg på voksne eller barn. Igjen: Det blir så alt for mange ord! Tror dette også gjelder kvinner som sliter med å få menn til å bidra hjemme. I stedet for å snakke, snakke, snakke, snakke seg i hjel, så kan det kanskje være greit med noen korte beskjeder om hva man forventer, og heller en forutsigbar konsekvens hvis dette ikke skjer?

 

 

[Anonym bruker]

Ja, den begrepsavklaringen høres bra ut. Men jeg tror mange tenker kjeft, så lenge man hever stemmen uavhengig av innholdet.

 

Da lillesnuppa mi slo seg vrang på butikken og hylte og skreik og slo meg, så tror jeg de fleste tenkte: "skal hun ikke snart gjøre noe med den ungen??" Jeg sa med skarp stemme at :"NÅ!!--holder det!!!!!!" tok henne i armen og geleidet henne kjapt ut derfra. Hvis det stod noen sjokkerte mødre igjen i den butikken, så kunne det ikke brydd meg mindre. Men det var nok sikkert noen som tenkte at den stakkars 2-åringen kom til å blir såret og nedverdiget og ødelagt for resten av livet.

 

Nei, om mødre kjefter på ungene sine, så reagerer jeg ikke stort. Det anser jeg som temmelig normalt. Og jeg tenker overhodet ikke på omsorgsvikt. Som oftest har man ikke fått med seg forhistorien heller. Men ser jeg derimot unger som renner rundt feks på en kafe og søler og bråker og moren bare sitter der og skarvler med sine venninner, da tenker jeg mere i den retningen av omsorgsvikt..

[Himmel og hav]

Enig med deg, Dunder! Denne begrepsavklaringen burde sikkert vært tatt langt tidligere i kjeftedebatten her inne.

 

Samtidig så vet jeg jo at ikke alle er enige med deg og meg. Noen synes jo at det er kjeft i det øyeblikket man endrer toneleie, mens andre mener at så lenge du ikke har banna, så er det ikke på alvor. Det handler sikkert mye om egne referanserammer, oppvekstmiljø og ideologi, men det jeg ikke skjønner er: når i huleste ble sinne så "farlig", og det å vise sterkere, negative følelser enn lett bekymring og irritasjon nærmest tabu? Jeg kjefter ihvertfall kun når jeg er skikkelig sinna...

 

Unger føler også sinne og raseri. Denne følelsen skal vi voksne, om vi er gode foreldre, ikke gi uttrykk for på annet vis enn at vi setter oss rolig ned og samtaler pedagogisk og gjennomtenkt. Vi biter det i oss, og vi lærer ungene å bite det i seg. Det kan da umulig være sunt?

 

I tillegg så oppdrar vi jo barn som blir fullstendig "skuggeredde", for i det øyeblikk de møter på et menneske som ikke anser et hevet stemmeleie og et "i himmelens navn, hva er det du gjør?" som en sak for hverken barnevern eller fremtidige psykologer, så blir de jo på det nærmeste traumatisert!

 

Nei, jeg synes ikke lange kjeftetirader er ok, men av og til så blir mennesker sinte, jeg også, og jeg kommer ikke til å levere inn ungene mine til barnevernet av den grunn. Det er så mye vi foreldre skal passe på å ikke gjøre at vi i dag driver oppdragelse med angstknuter i magen og sammenbitte tenner. For hvem vet, helt uforvarende kan du komme til å si eller gjøre noe som dømmer persillebladbarnet ditt til en framtid som en forkvaklet ufør med direktetrekk fra kontoen til psykologens studielån.

 

Jeg lurer også litt på om alle barn som vokser opp i samfunn der det å ha litt temperament er en grei ting, og å bli sint er helt normalt er fullstendig ødelagte hele gjengen? Eller er det vårt samfunn som er inne i en ond sirkel hvor det å vise naturlige følelser blir "farlig". Hva er det neste synlige følelsesutbruddet vi burde skjerme våre barn for tro? Noen forslag fra forskere...? Hva med høy latter? Gråt? Bekymring? Jeg er et helt menneske, med følelser, temperament og varme. Det er ungene mine også, og det får de lov å gi uttrykk for, for i mitt hus er ingen følelser tabu, feil, farlige eller pedagogisk ulovlige. Og sånn forblir det.

[Anonym bruker]

OK, følgende situasjon: Man roper niåringen ned til middag, men pen stemme "Kan du komme ned å spise nå?". Ingen reaksjon. Etter 3-4 minutter: " Kom ned å spis middag nå?". Ingen reaksjon. et par forsøkk til, så brøler man "Pell deg ned med EN GANG".

[Dunder]

"Kan du komme ned å spise nå?" er faktisk et spørsmål, ikke en beskjed. Det er faktisk en del barn som kan bli forvirret over når de har et valg eller ikke. "Nå skal vi spise, kom å sett deg" er en beskjed.

 

Når det gjelder det Himmel og Hav skriver om å få lov å være sint, så er jeg helt enig. Vi er ikke roboter, og vi er ikke på jobb når vi er sammen med barna våre. Vi er privatpersoner, med hele våre emosjonelle spekter.

 

Jeg tror ingen barn tar skade av at foreldre eksploderer en gang i mellom, men det er når sinne og kjeft blir brukt som den vanligste formen for grensesetting at det blir feil. Man kan være tydelig, uten å være emosjonell.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en dårlig morgen, hadde sovet altfor lite, og begge ungene var kjempesure før vi gikk ut døra. I tillegg måtte jeg lete etter noe og bussen skulle snart gå. Da ble jeg kjempeforbanna, og skreik litt til de ungene. Det var et blaff og jeg roet meg kjapt igjen. Vi satte oss litt ned og jeg sa da til mine små, at nå ble mamma litt sint, men at hun er ikke sint lengere. "mamma ble sint" sa 2-åringen min. "Ja, men vi kan alle bli sinte innimellom, og du er også veldig sint noen ganger.." hun nikket veldig.

 

Min mor var fæl og kjefte gjennom hele min oppvekst, det eneste som skjedde var at jeg ble helt immun mot det. Min far kjeftet meget sjeldent, men når han gjorde det ble vi helt skjelvne. Men når han var ferdig med det, var han blid som ei sol og vi elsket pappaen vår. Aldri tenkt under noen omstendigheter at jeg har hatt en traumatiskert eller trist barndom. Jeg var et lykkelig barn, og er en lykkelig voksen.

[Anonym bruker]

Himmel og hav skriver at barna våre blir "skuggeredde" om de ikke opplever sinne hos foreldrene, da i form av kjeft antar jeg, siden det er det som diskuteres.

 

Vi fikk kjeft hjemme, alt for ofte. Vi er alle ganske "skuggeredde" og konfliktsky som voksne (vi er mellom 30 og 40 nå). Jeg tror ikke man kan skremme barn til trygghet, og det er dét som skjer når et barn får en skyllebøtte av en voksen, barnet blir skrermt. Jeg var og er livredd min mors sinne og har et elendig forhold til henne også i dag. Hun er jo den samme, og kjefter fortsatt om det er noe.

 

Begrepsavklaring er viktig, men jeg forstår ikke helt at det er så vanskelig. Kjeft er, som Dunder sier, en sint monolog. Å gi tydelige beskjeder med høy stemme er ikke det samme. Slik jeg ser det er det nettopp monolog-biten som er problematisk.

 

Vi blir sinte. Og da må vi gi beskjed om det. Men når beskjeden er gitt, må vi ta en pause fra situasjonen, vi trenger ikke fortsette å snakke. Vi skal ikke ta ut sinnet på barna våre hverken gjennom ord eller vold, vi er voksne og må ta ansvar for vårt eget temperament.

 

Vi som ikke kjefter har ikke konfliktsky og redde unger, tvert imot. Og om barnet får det for seg at han skal løpe ut i trafikken (som unger noen ganger gjør), er det utrolig effektivt å bare rope "STOPP". Barnet er jo ikke vant til å bli ropt til, og skjønner derfor at det er alvor.

 

Når det gjelder røyking eller alkohol, gråtekurer og introduksjon av mat er mødre utrolig opptatt av å følge spesialistenes anbefalinger. Men akkurat når det gjelder kjeftbruk, er det liksom ikke så nøye. Det blir som Carl I Hagen som mente at han ikke hadde tatt skade av å få ris. Mulig det. Men for meg høres det ut som en unnskyldning for ikke å ta tak i et problem man selv har som forelder, og så prøver man å bagatellisere det i stedet.

 

En annen her inne sa at det ikke er barna som forstås ihjel, det er foreldrene. I denne diskusjonen er jeg enig i det.

[Anonym bruker]

Bra tråd!

Har ikke selv så mye å komme med, for det meste er nok blitt sagt som jeg er enig i, men det hadde vært artig å se flere meninger...!

[Dunder]

Anonym 11:35: Jeg tror mye handler om på hvilken måte sinnet blir vist og hvordan man forklarer det for barn i etterkant. Dersom en voksen har et raseriutbrudd og deretter forklarer for barnet at "Nå ble jeg veldig sint, så nå skrek jeg til deg, det var dumt. Men det er altså IKKE lov å løpe ut i gaten", så vil kanskje barnet få en forståelse av at sinne er en naturlig følelse. Altså dette som "Himmel og Hav" påpeker.

 

Men dersom den voksen i ettertid av et sinneutbrudd ikke tar noe ansvar for sin egen reaksjon, bare fortsetter å oppføre seg som om barnet nærmest "kan takke seg selv" når h*n hun gjør sånn, så blir det negativt for barnet, slik du beskriver.

 

Barn kan tåle voksen som gjør feil. men da må man igjen være tydelig. Det er når voksne blir usikre og vinglete eller det motsatte: ekstremt bombastiske og aldri innrømmer feil, at grensesettingen enten blir forvirrende eller preget av frykt.

[Anonym bruker]

kjeft/skjenn er ok. Men ikke bra å skjelle noen ut!

[Anonym bruker]

Her var det snakk om en niåring...

[Anonym bruker]

Hvor?