uff !!

[gutt 06 og jente nov 2010]

tar meg selv i å bekymre meg for SA og jeg bekymrer meg mye.Er det flere som tenker mye på det ?

[snartmammapåny]

Jeg hadde en SA i januar så vet godt at en SA helt klart er noe som kan skje. Livets harde realitet på en måte

Det verste for meg er at jeg ikke klarer å glede meg over graviditeten helt.. Vet liksom at det kan gå galt, så slipper ikke jubelen helt løs. Kanskje om et par tre uker tørr jeg å håpe. En form for forsvarsmekanisme tror jeg..

 

Tror at alle er redd for å¨miste babyen sin, tror nok de aller aller fleste sjekker papiret etter de har vært på toalettet og kvepper til særlig i jula da de putter de røde julenissene på toalettpapiret.

 

Å bekymre seg for å miste er helt normalt. Det er desverre en overhengende fare for at det kan skje, man må bare håpe på det beste og prøve å glede seg så godt det går til man er over de "magiske" 12 ukene.

 

 

[Miss Snow]

Jepp! Jeg bekymrer meg støtt. Men jeg prøver å tenke på at det er 90 % sjanse for at det går bra, nærmest bare etter å ha testa positivt. Og den prosenten går jo bare oppover! Og ikke er det noe vi råder over heller, dessverre

[Gravid30 *Har født ei datter*]

Må innrømme at jeg også bekymrer meg...Men det er fordi jeg har lest her inne om så mange som har mista. Men jeg prøver å tenke som så at nå som jeg er 8+3 og har allerede sett hjerte slå i uke 7, så kommer dette til å gå bra. Det er større sjanse for at det skal gå bra.

[*Nøtta*]

Jeg bekymret meg veeeldig for de de første ukene av graviditeten min,men nå (uke 10) så kjenner ejg at jeg klarer å slappe av mtp akkurat det... når det er sagt så gleder jeg meg alikavell veldig til de berømte 12 ukene er over da.

 

Nå bekymrer jeg meg mer for om barnet er friskt... alltid skal det være noe,ikke sant? ;-p

[Lotte&Babyspiren]

 

hvor langt er du på vei?

Bekymra meg grådig hel til jeg ble superkvalm for noen dager siden. Er sååå trettt- Orker ikke bekymre meg engang!

 

Heelt normalt å bekymre seg..