Enda en alenemor

[Anonym bruker]

Jeg er i syvende mnd. og venter mitt første barn. Barnefaren bor i utlandet og kommer nok ikke til å flytte til meg. Han vil gjerne være med på fødselen, men vet ikke hvor lenge etter fødselen han vil bli. Både han og jeg gruer oss til den tid når han eventuelt må reise. Vi er fortsatt glade i hverandre og vi ønsker barnet sammen, men vi klarer ikke å bli enige. Ingen av oss vil flytte til det andre landet, vi er veldig stae og den det går mest utover er babyen. Jeg har så ondt i hjertet for at jeg utsetter barnet mitt for dette, men samtidig klarer jeg ikke å gi etter og flytte til et annet land.

Jeg vet ikke om det er noe spesielt jeg lurer på. Vil vel egentlig bare lette meg litt. Kanskje det er noen andre der ute som opplever det samme.

[Monique8]

Det er tungt når det er slik.

Jeg er ikke helt i samme situasjon, men finnes vel noen likheter. Bf her ville ha barn, og han har bodd i Norge i mange år, men har søkt om å få komme inn i Canada, for han får ikke jobb her, og vil uansett ikke bli værende i Norge for alltid. Men siden han ikke får seg jobb her og dermed ikke kan forsørge oss, og det faktum at han ikke vet hvor lenge/kort det er til han må forlate norge så valgte han å gå. Han ga altså opp uten så mye som å prøve å finne noen løsninger. Krevde abort, men når jeg sa nei til det kuttet han tvert.

Bf ville etter alle sannsynligheter være her i minst ett år til før han får ferdigbehandlet søknaden til Canada. Og det burde være plenty tid til at vi kunne finne løsninger vi begge kan leve med. Jeg hadde og sagt at jeg var villig til å flytte ut av landet med tiden. Men ingenting av dette betydde noe når det kom til stykket. Det var bare konstant gnaging på at tidspunktet var dårlig. Vi er begge 41, så det sier seg selv at jeg er altfor gammel til å ta abort nå, bare for å prøve igjen senere når det måtte passe bf.

[Anonym bruker]

Ja, dere har ett år på dere. Man skulle tro det kunne være til litt hjelp. Det er jo helt klart at det oppleves helt annerledes for mennene enn for kvinnene. Vi går jo å bærer på barnet og blir kjent med det. Tanken er kanskje lettere å venne seg til for oss.

Allikevel kan jeg ikke forstå hvordan mennene tenker. Hvis du og BF allerede er i samme land, hvorfor ville ikke han utnytte den fantastiske muligheten for å bli far til barnet sitt? Spesielt hvis han har så god tid på seg!!

Faren til mitt barn klager hele tiden på at han ikke kommer til å bli kjent med barnet sitt (siden han ikke har tenkt å flytte hit), men han vurderer ikke engang å komme hit. Han er redd for at det kan bli så vanskelig med språket osv. Selv om jeg aller helst ville at vi skulle vært som en familie, er jeg er egentlig lei av klaginga hans for jeg øsnker nå å se framover. Han har tatt sitt valg og nå må lære oss å leve med det. Jeg er ofte trist når jeg tenker på situasjonen, men vil komme meg gjennom dette.

Jeg har ikke tenkt å reise til hans land nå, jeg har vært i hans land og tok avgjørelsen om å reise hjem, og det var han enig i. Vi tenkte nok at vi sakte men sikkert kom til å gjøre det slutt. Jeg har planlagt å få dette barnet i Norge. Han vil gjerne høre meg si at jeg tar barnet med meg om ett år og flytter til hans land, men det syns jeg er for sent. Han kommer ikke hit og kan ikke forvente at vi skal ha et kjærlighetsforhold over internett i mellomtiden.

 

Jeg tror jeg er sikker på mitt valg.

 

Monique8, er du langt på vei? Jeg syns du er modig som gjør dette allikevel. Syns det er dumt at noen skal be deg om å ta abort, men du klarer dette alene hvis han ikke vil. Situasjonen er kjip å tenke på nå, men jeg tror ikke verken du eller jeg kommer til å angre på at vi får et barn. Selv om faren er fraværende.

 

[Anonym bruker]

Pappan til dattern min ville at jeg skulle være i hans hjemland under fødselen og i tiden etterpå, men det var uaktuelt for meg. Jeg kunne ikke språket, måtte betalt masse for å få føde på sykehus, måtte reist ned dit så tidlig at jeg ikke hadde hatt tid å opptjene meg foreldrepenger, kjente ingen andre en ex typen der osv..det var nok av grunner. Særlig som førstegangsfødende tror jeg det er viktig å være i trygge og vante omgivelser. Støtte fra familie er supert i den tiden. Husk at for at barnet skal ha det bra må du også ha det bra, gjør det som føles riktig for deg og ingen andre. Kanskje finner han ut at å bo i norge er et lite offer iforhold til å bo langt vekk fra deg og barnet.