Noen mirakelhistorier her?

[Anonym bruker]

Er det som de sier at det blir som å skru på lyset i et mlrkt rom når man tar Ritalin?

 

Er virkelig medisinene så gode å sterke at man kan bli helt forandret?

 

Dere som er voksne å har fått diagnosen, hvormye ble dere forandret?

 

Er litt trist idag og ble ikke prioritert til å komme til utredning og blir nok stående på venteliste..

[daimon]

Mirakelhistorie har jeg ikke, men jeg kan dele min erfaring med deg

 

Jeg har en sønn som fikk diagnosen som 7 åring, jeg kan trøste deg med at vår hverdag le MYE mer lettere med ritalin, men noen hokus pokus forandring ble det ikke, og det er jeg veldig glad for - han er nå 11 år, han er fortsatt en med 1000 jern i ilden, men på en mer kontrollert måte:) jeg er svært glad for at hans personlighet ikke forandra seg selv om han starta på ritalin, han er så absolutt den samme gutten, men som sagt, på en mer kontrollert måte

[Anonym bruker]

Du har ikke fått mye respons her inne ser jeg, og ikke sikkert du leser innlegget mitt heller siden det er en stund siden du la inn hovedinnlegget.

Men det som er viktig å huske er at alle er forskjellige og man reagerer forskjellig på behandlinger også.

 

Livet mitt etter diagnosen har blitt svært anderledes det siste året både på godt og vondt.

Fikk diagnosen i fjor høst etter 6 mnd utredning. Fastlegen henviste meg til DPS, hvor jeg fikk snakke med flere forskjellige behandlere som spurte meg om alt mulig. Masse papirer som skulle fylles ut, og flere forskjellige diagnoser dem skulle sjekke for å være sikker på helt riktig diagnose.

Så tok det noen mnd med medisin utprøving, og opptrapping. Så egentlig først de siste mnd jeg har fått riktig dose og jeg merker forskjellen selv.

Har fått mere rutiner i hverdagen og føler jeg klarer å fullføre det jeg har påbegynt. Så livet har blitt lettere på den måten, andre rundt meg kjenner ikke igjen oppførselen min og synes det er mye lettere å forholde seg til meg. Og det er kjempe fint.

Så det har hjulpet veldig masse for meg og føler jeg har fått den hjelpen jeg trenger.

 

Men så er det også en negativ side ved å få en diagnose, for sånn som deg så var jeg så innstilt på å få medisiner å så skulle alt bli som natt og dag.

Men det jeg ikke forutså var alt det som skjer psykisk, så mange episoder fra før i livet som skal bearbeides. Det totale kaos når alle negative episoder kommer opp i hodet å skal bearbeides, når du tenker tilbake på ting som har skjedd å nå forstår at hadde man fått en diagnose før så hadde ting vært anderledes for mange år siden.

Nå vet jeg ikke hvor mye det har påvirket ditt liv før, men for meg vokste det seg opp en stor klump med bitterhet inni meg. Hvorfor har ikke lærere, foreldre eller andre rundt meg prøvd å finne ut hva som skjedde med meg? Hvorfor oppførte jeg meg som jeg gjorde? Hvorfor var det ingen som prøvde å finne en løsning?

Spes tung var det når jeg nevnte til andre at jeg hadde fått adhd diagnosen og mange da sa at det har vi jo altid vist. Det måtte være noe sånt galt med deg.

Så ja, rastløsheten og kaoset i livet mitt er borte. Men nå sitter jeg med føleles av å ha gått glipp av så veldg masse i ungdomstiden, forsto jo aldri sosiale koder, så ingen ville jo finne på noe med meg. Var rett og slett for utslitt etter skolen til å delta på aktiviteter, så ble sett på som hun som aldri orket eller gadd. Lat med andre ord.

Datt også ut i samtaler og fikk med meg halvparten noen ganger, og sier seg selv når jeg da skulle fortelle det videre hadde jeg kanskje fått med meg deler av to historier og det jeg fortalte videre var løgn. Så ble man stemplet som løgner også.

 

Så ja livet blir nok bedre når man får en diagnose og endelig kan ta hensyn til seg selv, absolutt.

Men ikke tro at alt blir bedre over natten, er ikke sikkert du får så mye tanker ol som meg. Men er mye som skal bearbeides når du får diagnose i voksen alder.

Jeg håper etter vært at jeg kan legge dette bak og komme meg videre, men ser også at dette er en prosess som kan ta lang tid. Og vet at det altid vil være en del av meg.

 

Dette var min historie og min erfaring.

Ønsker deg lykke til med utredning og håper du får svaret du ønsker.

 

Ha en fin Påske.

[Anonym bruker]

Takk for din historie, setter pris på tilbakemelding.

 

Jeg står foreløpig på venteliste og blir vel stående der en stund mens livet passerer meg, føler det er slik for tiden.

 

Er så trøtt og føler ingen forstår hvordan jeg har det.

 

Har ringt de som utreder for adhd nesten hver dag denne uken og prøvd å få hjelp, mangler helt livsmotet for tiden...

 

Alle presser sånn på og mener det er bare å snakke om det så forsvinner problemet liksom...

 

uff oppgitt....

[Anonym bruker]

Jeg var en meget hyper unge som likegodt kunne endt opp som kriminell i stedet for som kirurg. Fordi ming foreldre ga meg meget stramme rammer og utøvde krystallklar grensesetting har jeg klart å kanalisere min uro og ekstreme energi til positive ting, som å kommemeg igjennom et medisinstudie: ). Ville aldri klart det uten den ballaten jeg fikk av mine forelde selv om jeg som barn synes var urimelig strenge og stilte høye krav. Først nå som jeg har blitt mor selv og fått en diagnose ser jeg verdien ev de utrolig stramme rammebetingelsene som ble gitt. Min manglende impulskontroll går hånd i hånd med god moral som jeg har blitt flasket opp på hjemme og hindrer de alfor store katastrofene... Når det er sagt har jeg nok satt endel grå hår i hodet på min foreldre..

For meg er ritalin som å få et filter som gjør at jeg kan "ta inn" en kanal om gangen i stedet for å fange opp alt som skjer rund meg. Det gjør meg litt mer fokusert. den største fordelen e at jeg i større grad tolererer ungene mine, at jeg får lengre lunte, rett og slett. Desverre gjør de meg litt skjelven på hånden slik at det utgjør et lite handicap i forhold til jobben min som er å skjære i folk.

Viktigere enn medisiner er utallige mestringsmekanismer som jeg har lært meg for å holde fokus eller "melde meg ut" når jeg blir overstimulert.

Jeg velger å omfavne de positive sidene ved ADHD.. jeg er ustoppelig! Når andre er slitne har jeg så vidt varmet opp! Jeg har en enorm arbeidskapasistet så lenge jeg klarer å holde fokus. Min vimsethet oppfattes i stor grad som sjarmerende (mine kollereger vet ikke..) og jeg er den som henger opp ned i lekestativet med ungene mens de andre mammaene sitter og drikker kaffe og skravler på en benk på lekeplassen.

Om jeg kunne velge er jeg ikke sikker på om jeg ville byttet bort min uro.. jeg ville ikke vært meg

[Anonym bruker]

Ha ha jeg er også mammaen som blir med å grave i sandkassen, klatre i lekestativene og rutsje..har faktisk fått noen blikk av disse kaffedrikkende mammaene:)

 

Vimsetheten kunne jeg absolutt vært foruten, men noe som jeg syns er en fordel er at jeg engasjerer meg utrolig mye i mennesker og lider de så lider jeg, er de glade så er jeg glad:)

 

Er for tiden uten antidepressiva for de gjør meg så trøtte og har merket at jeg har utrolig berg og dalbane humør.

 

Var hos legen for et par dager siden får å fortgang på papirmølla og plutselig bare klikket det for meg, han ville ikke sende purring til de som utreder for AdHd.

 

 

Kjente bare at det dirret inni meg og så bare eksploderte ALT jeg har tenkt på i de siste mnd. Og hva det gjør med hverdagen min. Når jeg var ferdig så det ut som hele legen skulle synke gjennom stolen og fingrene klapret i en vill fart på tastaturet.

 

Høh.. Tenk bare et sinneutbrudd som skulle til..så nå får jeg endelig lov å komme inn til utredning.., poooooh:)

[Anonym bruker]

Huff, ja, det er mange som sliter med at de må vente lenge på utredning. Jeg kunne heldigvis bare henvise meg selv (er lege) til en privatpraktiserende psykiater og kom til etter tre uker. Selv om jeg kun periodevis bruker medisinene har det å få en diagnose likevel hjulpet meg til å "forstå" min uro og manglende impulskontroll og således lettere kunne " ta meg selv i nakken" når det trengs. Det har også blitt lettere å lage mestringsmekanismer nå som problemet er bedre definert. Lykke til med utredningen!