TRENGER HJELP!

[NikitaMG]

Jeg er gravid i 8.uke og trenger andres synspunkter og meninger om en del ting. Jeg har tenkt selv mye igjennom dette men likevel kommer jeg ikke fram til en avgjørelse som jeg kan slå meg til ro med.

For en stund siden ble jeg kjent med en gutt som jeg falt spladask for selv om jeg er veldig skeptisk til menn og slipper ikke hvem som helst let inn på meg pga. mye vondt jeg har opplevd opp gjennom livet. Vi hadde det veldig fint en god stund helt til jeg fikk et problem med hans hyppige kontakt med sin eks. De har ikke barn eller noe som binder dem sammen...og jeg syntes det var rart med tanke på at han hadde også sagt til meg at han synes ikke det er greit at man har kontakt med ekser. For å gjøre en veldig lang historie kort så fant jeg fort ut at han har servert meg mange løgn i forhold til kontakter som han påsto han har hatt eller hadde. Han begynte å oppføre selv truende ovenfor meg og veldig stygg i språk bruken. Han har slått til meg hardt, mens han selv sier at det er ikke å slå men å klappe til (så hardt at min piercing blir revet av i ansiktet) eller at han har tatt kveler tak på meg? eller dyttet meg slik at jeg har slått ryggen så hardt at jeg hadde seriøse smerter i en mnd's tid. Jeg har besvart med å klappe tilbake i flere tilfeller av desperat forsøk på å forsvare meg. For ikke så lenge siden finner jeg ut av at han har vært utro mot meg. Han sier han er "lei" seg for det og at han ikke mente noe med det (!!!!) han er også veldig dominerende i sex, tenker mest på seg selv. Han var ikke slik i begynnelsen heller men plutselig har det bare tatt helt av for han sa til meg at han aldri har hatt tilgang på så mye sex og at en kvinne har satt så stor pris på han...han har brukt uttrykket "underernært" på sex.

Så jeg tar hensyn til han og gir han alt med kjærlighet, og hva takker han med med?? han bedrar meg. Ikke gjør han det med stil heller, Jeg er en kvinne som menn gir lange blikk til og at han finner på å bedra meg skjønner jeg bare ikke.

Uansett...for nesten 3 uker siden finner jeg ut at jeg er gravid....og ting har virkelig blitt vanskelig for meg. Vi har hatt mange diskusjoner og krangler...fram og tilbake....vi bor ikke sammen, men han mener at vi "må" flytte sammen dersom jeg skal ha barnet. Tydeligvis har han ikke skjønt hva som er problemet med at jeg ikke stoler på han og at jeg ikke føler meg trygg hos han.Dette er en person som 90% av tiden sier " Jeg..." Je selv har hatt mye følelser på gang fram og tilbake når det gjelder svangerskapet. Jeg har en gang for 8 år siden tatt abort etter en voldtekt og det var et helvete jeg gikk i gjennom. Opplevelsen min nå kan jeg vel si er nesten verre.....jeg stolte på han.

Han er mer for abort, og han bruker argumenter som at jeg har gått på antibiotika kur som ikke egner seg til gravide (pga. nyrebekkenbetennelse) og smertestillende. Han kritiserer meg hele tiden og prøver å provosere meg. Han stresser meg hele tiden og tar ikke hesyn til noe. Senest i går kveld sier han (etter at jeg snakket og diskuterte med han om alt mulig vesentlig) "Se å fjern det!"

Jeg ble stille og sa ikke noe mer.....Jeg er så såret og har aldri følt meg så ensom og usikker før, jeg som alltid har vært stødig og sterk står ovenfor et av de vanskeligste valgene mine...og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg har tenkt mye rundt det å bære det fram, det er det som frister meg mest, men jeg tror ikke det er det som er best for barnet. Jeg er selv et barn som ble født uønsket, og vokst opp med en stefar som kalte meg for horeunge hele livet. Skal jeg da gi barnet mitt en far som han? eller skal jeg skåne mitt barn mot det? akkurat nå ser jeg på det sist nevnte som beste alternativ......Det erså mye jeg har på hjertet...men så altfor få ord som kan settes på det for å klare å gjengi det jeg føler av smerte......

[Anonym bruker]

Oj, det hørtes ikke lett ut å være deg...

 

Det aller første jeg tenker på, er at jeg håper du slipper å ha noe med denne mannen å gjøre i hele resten av ditt liv!!!!!!!!!!!!

Og da tenker jeg også at barnet deres burde slippe han også........ Mest fordi han ikke er bra for deg, og er han ikke bra for deg, så kommer jo barnet til å merke dette og lide under det.

 

Han er voldelig.

Han er utro.

Han prøver å kjøre deg helt ned, du sier jo at han kritiserer deg og provoserer deg.

Han har forskrudd syn på dere, samme ting er greit for han men ikke for deg.

Han er egoistisk (jeg, jeg, jeg)

 

Du ønsker mest å bære fram barnet sier du... Jeg håper du finner en løsning som gjør at du kan få barnet, men samtidig vite 100% sikkert på at du slipper å måtte ha noe med denne mannen å gjøre.

 

Er det noen sånne løsninger tro???

Er det ingen som har lignende historier å dele, som kanskje kan være til hjelp for NikitaMG??

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du er i et dielmma nå og at du tviler på hva du skal gjøre. Det eneste jeg kan bidra med er at jeg har tidligere vært i et forhold hvor mannen ikke var snill med meg og hadde jeg havnet i samme situasjon som deg, altså blitt gravid, så vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde kommet til å bestemt meg for på det tidspunket. MEN i dag når jeg ser tilbake på hvordan han var og tanken på å ha et barn sammen ham er nesten uutholdelig!!! Og jeg er så hjertens glad for at han nå er 100% ute av livet mitt og at det ikke er noe som knytter meg til ham. For uansett om han ikke skulle hatt noe med barnet å gjøre så ville han unektelig vært i livet mitt gjennom barnet. Dessuten så vet jeg ikke om han hadde kommet til å la meg og barnet være i fred hvis vi hadde hatt et barn sammen og jeg ikke ville hatt noe med ham å gjøre uansett...

 

Du sier du har vært igjennom en abort før og helst vil unngå dette, og det kan jeg forstå, men samtidig tror jeg det er viktig at du tar i betraktning at samtidig som du skulle behandle aborten mentalt så måtte du også behandle en voldtekt, noe som må ha vært en helt forferdelig kombinasjon og jeg skjønner at du sitter igjen med følelser om å ikke vil gjennom det samme igjen. Men denne gangen er jo heldigvis situasjonen litt annerledes, derfor blir kanskje opplevelsen litt annerledes også? Prøv å se fremover og ønsk deg en fremtid. Hvordan ser den ut? Jeg regner med du ser barn i fremtiden og allikevel om du tar en abort til nå så kan du fortsatt få det, bare med en mann som er snill med deg, behandler deg med respekt og elsker deg og barnet for de dere er! Dette barnet vil få en mor og far fordi DU valgte det!

 

Jeg vet at dette innlegget får det til å høres ut som om jeg prøver å overbevise deg til å ta abort, men det er faktisk ikke det som er hensikten min. Jeg har bare litt på følelsen av at du sliter litt med å tenke i de baner og kanskje kan jeg hjelpe deg litt på veien... For hvis man tenker på det og bestemmer seg for å beholde så har man ihvertfall tenkt gjennom flere sider.

 

Husk! Det er DU som må sørge for at DU har det bra!

 

Lykke til! Håper du skriver hvordan det går og hvilket valg du tar.

 

 

[NikitaMG]

Jeg har fått time 29.mars for svangerskapsavbrudd. Føler at uansett hvilke valg jeg tar så blir det feil. Jeg er mest redd for at jeg skal ta abort for så å angre på det. Det er ikke ofte jeg gjør ting som jeg angrer på men jeg vet at det barnet som vokser i meg er ikke skyld i noen ting. Klandrer veldig mye meg selv. Jeg føler meg snytt og lurt. Jeg ser magen vokse og prøver å ikke knytte meg til det men det er en umulighet. Den siste uken har det bare vært krangling og stress for meg med barnefaren. Han tenker på sine greier mens jeg sitter å må ta en avgjørelse.

Jeg har alltid sett på det med å få barn som en stor og fin opplevelse som jeg har hatt lyst til å nyte og skjønner at det er en umulighet med en sånn person som han. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette forholdet med han heller etter aborten for jeg vet at hans ufølsomhet og det faktum at han bryr seg ikke vil være en belastning for meg i ettertid. Jeg vet at jeg har en tøff periode foran meg med enda mer følelser og sorg for tapet. Tenker hele tiden på hvordan jeg skal kunne gå gjennom det helskinnet.

Jeg skal beskytte barnet i meg og det er ikke akkurat det jeg kommer til å gjøre når jeg avbryter det.....kanskje jeg ikke fortjener å bli mor noen gang........

[NikitaMG]

Du har helt rett.....det er akkurat det jeg er redd for....jeg har ingen ønsker om at en person som han blir involvert i et barnsliv som han ikke setter pris på. Han kommer vel til å bli en like dårlig far som partner. Det hadde jeg ihvertfall ikke klart å takle.

 

[Anonym bruker]

Du fortjener å bli mor, og du fortjener en bedre parntner. Dette handler mest om deg og barnet. Hvordan vil det være for deg å være alenemor? Pass på at valget du tar er ditt eget, og ikke hans...

[Anonym bruker]

Hvordan er det egentlig: Kan en dame velge å ikke oppgi noen far til barnet for å forhindre at faren skal ha noe med barnet å gjøre? Kan far da komme å kreve en farskapstest, og når den viser at han er far, så kan han begynne å kreve samværsrett?? Har mor rett til å nekte far å kunne bli kjent med barnet sitt? Eller må man da gå den lange usikre veien med rettsystemet???

[Anonym bruker]

Hei,

 

Håper virkelig du kommer sterkere ut av dette! Når du velger å ta abort, så ikke straff deg selv med dårlig samvittighet! Det er et ansvarlig valg å ta,spesielt med tanke på at denne mannen sannsynligvis ikke vile blitt en god far uansett. Og samme hvor sterke og tøffe vi jenter er, så tror jeg svangerskap blir morsommere når man kan dele de med noen som bryr seg

Det er klart du fortjener å bli mamma senere

 

I forhold til rettslige ting aner jeg ikke. Men jeg vet at man kan oppgi ukjent far... Tviler på at man kan nekte far å ha kontakt med barnet, hvis far er kjent og han krever det.

 

Lykke til!!!!

[Anonym bruker]

Uff da, ingen lett situasjon dette her Jeg kan si at jeg har selv vært i et forhold med vold og utroskap, jeg ble gravid og tok abort pga jeg ikke ønsket barn med den typen jeg hadde da..Angret ikke et sekund i ettertid

Nå slipper jeg og ha noe som helst med han og gjøre!! Deilig er det...OG jeg har funnet gutten i mitt liv som jeg venter barn nr 2 med nå

 

Så det du også bør tenke på er at du vil jo bli mamma på nytt en annen gang, med muligen en du virkelig vil ha barn med )) Og leve lykkelige resten av livet.. MEN tenk nøye igjennom avgjørelsen, selvom abort var det rette for meg og mange andre er det ikke sikkert det er det for deg..Mange er liksom i mot abort også..

 

Lykke til hvertfall

[Anonym bruker]

Jeg føler så inderlig med deg.

 

Jeg har selv vært i et voldelig forhold, som varte i flere år. Jeg vet med aller største sikkerhet er at jeg er sjeleglad for at jeg ikke ble gravid med ham. Det er stor tilfredstillelse i å vite at jeg klarte å gå i fra ham, og at jeg ikke skal ha noe med han å gjøre resten av livet. Når jeg gikk i fra ham var det et spørsmål om å overleve eller ikke for min egen del, og jeg ville ikke utsette et barn for den mannen!!!

 

Det tok meg noen år å finne mannen jeg har i dag, og jeg er veldig glad for at vi nå kan tilby våre kommende og ønskede barn et trygt og lykkelig hjem.

 

Jeg ønsker deg alt godt, og håper at dette ordner seg for deg:-)

 

Klem