Fortsatt i tvil...

[Anonym bruker]

Jeg fant ut i dag at jeg er gravid, er ca 6 uker på vei. Jeg og samboeren har jo planlagt å bli gravide i slutten av sommeren, men nå ble det 5-6 mnd for tidlig. Det er så mye jeg tenkte å få til før den tid, ta fagprøve, få fast jobb, pusse opp bad og soverom. Jeg drømte også om et vår/sommerbarn.... jeg er 21 år og har ei jente på 3, men min samboer på 30 år har ingen barn fra før. Han vil jo så gjerne beholde barnet, sier at når det kommer uplanlagt, så er det meningen at det skal skje. Jeg føler at hvis jeg tar abort så er jeg egoistisk, for egentlig har jeg ikke lyst på et barn til enda, men så får jeg så dårlig samvittighet for min samboer, han har jo "mast" om en baby nesten siden vi ble sammen for 1 1/2 år siden. Hvis jeg beholder barnet kommer jeg helt sikkert til å føle at jeg bærer det fram kun for hans del... tror jeg... kanskje? ååh... jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!

[Anonym bruker]

...Eller så kommer du til å angre på at du tok abort, siden barnet har en far som kommer til å elske det, like mye som du vil gjøre. Fagprøven kan du kanskje ta mens du er gravid? om ikke så er det fullstendig mulig å ta den ved en senere annledning, vel? Oppussingen kan enten vente, eller gjøres i svangerskapet.

 

Hvis du ikke vil, så er det en ærlig sak.

Gjør det for din egen del hvertfall. Men jeg tror man aldri vil angre på et barn.

 

Hvis du har lyst, så har du forutsetninger for at det vil gå helt supert.. Tenk om alle hadde vært så heldig som deg, som har en mann som gleder seg veldig til å bli far:)

[Anonym bruker]

Fagprøven blir nok vanskelig å ta mens jeg er gravid, er mye tunge løft og sånt.

Oppussing er ikke til å unngå hvis det blir familieforøkelse, har et veldig lite hus.

Men alt går om man vil....

I tillegg er jeg redd for at jeg skal bli skuffa om det blir en gutt. Ja, jeg vet det er dumt å tenke slik men det er vanskelig. Jeg har en englegutt som skulle vært 4 år i dag, å da føler jeg at jeg ikke vil at noen skal erstatte ham. Det blir vel annerledes når han/hun kommer til vil jeg tro... håper jeg.

 

Samboeren min vil ikke at jeg skal prate om det før jeg har bestemt meg, han kommer til å bli knust hvis jeg tar abort. Jeg vil jo at vi skal bli enige om hva vi skal gjøre, men han syns ikke det er noe poeng i å diskutere for jeg vet hva han vil.

[Anonym bruker]

Det er tydelig at du ikke ønsker det barnet enda, så ta abort om du vil det. MEN, faren er stor for at mannen din kanksje mister følelsene for deg når du fjerner barnet han har veldig lyst på.

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Synes det blir galt å ikke ta hensyn til far her. Han kan oppleve stor sorg over barnet som fjernes.

[Anonym bruker]

Du sier dere hadde tenkt å begynne å prøve om 5-6 mnd, det betyr at du egentlig er klar for flere barn. Men ut i fra hva du skriver virker det som om du ikke er det! Det vil alltid være noen praktiske hindringer, men for meg blir det nesten latterlig kynisk å ikke velge å få barnet fordi det kommer 5 måneder for tidlig .Hvis jeg skal si min personlige mening så hadde jeg aldri hatt samvittighet til å ta abort med denne begrunnelsen.

 

[shari_z]

Kjære HI

 

Jeg skjønner godt at du er litt "redd" for å få en gutt etter at du har mistet en gutt. Jeg mistet mitt første barn i dødfødsel og jeg var skikkelig redd hele gangen at det ville bli gutt da jeg ble gravid igjen. Men av motsatt grunn - jeg hadde mistet en jente og selv om ingen jente kan erstatte henne, ingen barn kan det, så ønsket jeg en jente så jeg kunne oppleve den erfaring jeg hadde gått glipp av. Derfor nektet jeg å finne ut om det var gutt eller jente før fødselen, for jeg var ganske så sikker på at jeg ville bli glad i en gutt når han først kom til verden - men at jeg ville få psykisk problemer på forhånd av å vite det. Min bestevennine, som også hadde mistet sin jenge, valgte å finne ut, og hun ble skuffet da de sa det var en gutt, og hun hadde tøffe måneder å bearbeide "sorgen" av å mistet jente (egentlig drømmen om en jente) igjen. Jeg fikk en jente til, og så en til igjen. Den siste lignet så veldig på hun første, og det var vondt. Men så gikk tiden og en liten personlighet kom fram i denne jente som jeg aldri hadde fått bli kjent med med min første jente - og dermed var det lettere for meg.

 

Jeg tror den biten kan ordne seg. Og jeg tror det andre kan ordne seg også, med oppussing i alle fall. Jeg vet ingenting om fagbrev, men det er så gode ordninger her i Norge at jeg håper du kan få hjelp med det. Selv de som jobber og er gravid og har "farlige" jobber kan få tilrettelagt jobben eller få svangerskapspenger. Kan du ta permisjon fra studiene og skaff en jobb nå, fortest mulig? Da kan du arbeide opp rett til permisjon, og så ta opp studiene igjen etterpå? Er det mulig? Og kanskje ha litt kortere permisjon og la samboeren ta litt mere, særlig siden han ønsker seg så veldig barn? Da kan du studere igjen? Vet ikke om det går, bare noen forslag.

 

Og ja, en ting til. Tenk grundig gjennom om du kan takle følelsene etterpå om du velger abort. Jeg erfarte etter en spontanabort og dødfødslen, at jeg hadde mange skyldsfølelser som var vanskelige, særlig med spontanaborten fordi jeg syntes ikke tiden var riktig å få barn men klarte ikke ta abort. Og da den ble borte, følte jeg meg så dårlig for å ha tenkt det, særlig når jeg hadde mistet i dødfødsel før. Ikke alle som er så emosjonelt som meg, og ikke sikkert det blir vanskelig for deg i det hele tatt. Men ville bare si fra i tillfelle du ikke har tenkt i de banene.

 

Ellers vil jeg bare gi deg en klem og ønske deg lykke til. Jeg er selv et menneske som ikke ser skogen pga trærne (dvs, har vanskelig for å finne løsninger når ting blir vanskelig), så skjønner at du synes dette ikke er lett, særlig når samboeren din ønsker barnet. Håper du finner en løsning som du er fornøyd med, uansett om det er abort eller ikke. Det er DU som må gjennom det, og selv om samboeren kan sorge hvis du tar abort, så må du gjør det som er riktig for deg.

[Anonym bruker]

jeg må si meg enig med den som har skrevet dette. Jeg har selv mistet (spontanab.) 6 ganger og klarer ikke å se problemet med å bli gravid nå i stedet for om 5 mnd.. Jeg har nå 3 barn og vi var i grunnen ferdig med å få barn da jeg oppdaget at jeg var gravid igjen - sistemann var bare 6 mnd. "nei og nei" tenkte jeg..."dette blir tøft"... men det var aldri aktuelt å ta det bort. Jeg brukte noen uker på å komme over sjokket, og nå gleder vi oss allesammen til lillebroren skal komme i sommer )