Når kan jeg håpe på å bli gravid igjen?!

[bibbi@]

Vet det er et dumt spørsmål... Jeg mistet i uke 18 i januar, og har bare så lyst til å bli gravid igjen..savner følelsen av et lite liv som sparker inni meg. Blir satt ut av andres store mager - noen andre som har det sånn? Det kjennes så smålig av meg, men jeg blir bare ikke kvitt den rare følelsen når jeg ser andre gravide. Ja ja, et lite hjertesukk herfra...krysser fingrene for at jeg blir gravid neste runde og at det blir et lite desemberbarn. Tipper det er fler der ute som prøver på det samme! Takk for alle bidrag her inne - det har på en merkelig måte hjulpet å lese om at andre har sjebner lik min når det var som vondest. Da vet jeg at noen forstår og at jeg ikke føler noe som er helt unormalt. Håper for oss alle at våren blir fin og at det snart gror mange små spirer....<3

[Bringebærmamma 160611]

Det er ikke noe dumt spørsmål. Tror alle som har vært igjennom en SA/MA stiller seg nettopp det spørsmålet.

 

Jeg har flere venninner som er gravide. Noen har nettopp født, andre er fødeklare og andre har termin da jeg skulle hatt termin (om jeg ikke hadde mistet i SA og MA). Jeg synes det er tøft å forholde meg til gravide. Men det som jeg synes er verst er å se de voksende magene til dem som har termin da jeg også skulle hatt termin. Det er nesten slik at jeg ikke orker å snakke med dem.

 

Jeg liker ikke å føle slik jeg gjør, det er jo ikke de andre gravides feil at jeg har mistet. Men etter å ha vært igjennom SA/MA bærer man på en sorg som kan ta tid å bearbeide.

 

Lykke til med syklusen, krysser fingre for at du får klaff ;-)

 

Jeg må smøre meg med litt tålmodighet. Har hatt utskrapning i dag, og må få kroppen på fote igjen.

[lania]

Jeg er enig med bringebærmamma i at det er naturlig å lure på dette. Jeg mistet omtrent samtidig som deg - i 18. uke i januar, og jeg har lurt veldig. For min del har det også dreid seg om når det er anbefalt å prøve igjen; har fått så mange ulike svar. Vi landet vel på å vente 2 sykluser - men jeg fikk ikke inntrykk av at det egentlig finnes noe "vitenskapelig" svar på dette. Legene mener det ikke er bevist at det har noe å si å vente mer enn én syklus, mens de fleste sykepleiere/jordmødre jeg har møtt mener man bør vente minst 2, helst 3..

 

Litt avhengig av hva som gikk galt sist er det hvertfall veldig gode sjanser for at det går bra neste gang - det er hva alle har sagt til meg og jeg tror dem Og iom at du var gravid blir du det nok snart igjen!

[bibbi@]

Jeg har også svært vondt for å se magene til de som har termin rundt den terminen jeg hadde....det er jo ikke fordi vi ikke unner andre å få en liten, men vi blir så minnet på hvor i løypa vi ville ha vært...ja, det er nok bare en sorg vi må gjennom.

 

Hvordan går det med deg, bringebærmamma? Det er knalltøft det du nettopp har vært gjennom.

 

På sykehuset sa de også to, tre syklyser, Lania. Vi prøvde allerede etter første, men den satt ikke. Vi rekker nå å få prøvesvarene før neste gang vi kan prøve. Hvordan gikk fødselen din? Min gikk fysisk sett greit, men jeg synes fortsatt det er utrolig sårt og vondt å tenke på.

 

Jeg krysser alt jeg har for oss alle!!!

[lania]

Jeg tror også det er påminnelsen mer enn misunnelse som gjør det vondt å se terminfeller i utvikling. Selv tror jeg også jeg bare blir nervøs av tanken på at de sikkert selv syns det er ubehagelig, og jeg blir redd for at det skal oppstå rare eller vonde situasjoner. Også er det det gode gamle elementet av "ikke å ha lykkes", uansett hvor tåpelig det er å tenke sånn. På ett eller annet plan må jeg innrømme at jeg kjenner det som å ikke ha vært så god i noe som jeg skulle ønske jeg var. Men heldigvis gjør alt dette, fra reell sorg til tåpelig forfengelighet fra min side, seg mindre gjeldende med tida.

 

Heh, fødselen var fysisk sett helt grusom. Jeg har aldri hatt så vondt. Jeg har seinere blitt gjort oppmerksom på at rundt 8% av den norske befolkningen ikke reagerer på morfin som smertestillende, og jeg har begynt å lure på om jeg tilhører dem. Dog, til dem som evt måtte bli skremt av denne skildringa: Det at det var så smertefullt gjorde det også veldig konkret, og jeg tror det hjalp meg litt i sorgprosessen - ikke minst fordi jeg var så lettet da smertene var over. Og jeg gruer meg overhodet ikke til en vanlig fødsel lenger

 

Rent syklusmessig er jeg litt ute å kjøre, tror jeg. Jeg fikk riktignok mensen tilbake på dag 27 etter utskrapning, men den var mye kraftigere og varte mye lenger enn den pleier. Og, dersom jeg kan stole på billige eggløsningstester, lar eggløsninga nå i andre syklus vente på seg. Sånn sett har jeg slått meg mer til ro med å vente forbi denne syklusen også: Det virker som om kroppen ikke er helt tilbake i gjenge ennå. Og da rekker også vi å få snakket med sykehuset om resultatene før vi evt prøver igjen.

[bibbi@]

Uff, høres ut som fødselen din var tøff. Morfinen funket på meg rent smertemessig, men jeg ble fryktelig uvel av den og kastet opp gjennom hele fødselen. Ville du se den lille? Og vet du om det var jente eller gutt? Nå blir jeg veldig direkte, men var bare så rart å lese om noen som mistet samtidig som meg - og i samme uke... Jeg fikk en liten gutt og vi fikk se og ta på ham med det samme. Jeg ble så overrasket over at han var varm, men selvfølgelig hadde han samme temperatur som meg, når jeg tenkte etter.

 

Jeg regnet ut at dersom jeg blir gravid førstkommende syklus så blir termin 22. desember. Et litejulebarn hadde vært fantastisk. Vi får håpe nissen synes at vi har vært veldig snille;)

[lania]

Hei igjen, det gjør ingenting at du spør direkte - og andre som leser her får selv vurdere om de synes det blir for detaljert

 

Jeg ville ikke se fosteret. Jeg mistet i MA antakelig i uke 17 og det ble oppdaget i uke 19, så det var sannsynlig at det ville bære preg av å ha vært dødt i to uker. Jeg var i tvil, men bestemte meg for ikke å se. Jeg vet dermed heller ikke hvilket kjønn det var, men kan få vite det om jeg vil seinere. De har også et bilde på sykehuset jeg kan få se om jeg vil.

 

Siden vi først er direkte: Har du kommet inn i normal syklus? Jeg fikk mensen (antar jeg) 27 dager etter fødsel&utskrapning, men vet ikke om jeg hadde eggløsning i mellom - tok ingen tester. Nå er jeg på dag 25 av syklus 2 og tror jeg hadde eggløsning igår - så denne syklusen er hvertfall ikke normal. Det gjør meg litt deppa igjen; det virker som om det å ha "kommet over" sorgen for min del er veldig sterkt forbundet med troen på at det vil gå bra neste gang.

[bibbi@]

Hei igjen! Og beklager sent svar.

 

Jeg fikk tilbake mensen etter 4,5 uke, og deretter gikk det 26 dager før jeg fikk mensen igjen. Så litt kortere syklus enn tidligere, men ellers normal tror jeg. Skjønner godt at du føler det som en ekstra belastning at kroppen ikke er "helt i gjenge" igjen. Det er nok belastning å måtte vente på disse syklusene. Jeg skal ha mensen nå på lørdag og er veldig spent på om jeg har blitt gravid denne runden...og er jeg gravid er jeg spent på reaksjonene jeg får - for noen blir det vel uansett i løpet av neste svangerskap for oss begge, vil jeg tro?!

 

[lania]

Hvordan har det gått bibbi@ - satt den? Jeg så først idag innlegget ditt. Håper det har gått veien!

[bibbi@]

Nei, den gjorde visst ikke det. Men det er vel bare å prøve igjen...?!Forsøker å holde humøret og motet oppe! Det jeg er mest lei er å prøve å late som om det går helt greit og at det ikke gjør noe at termindatoen nærmere seg og at jeg egentlig skulle ha gått ut i permisjon snart. Men det er ikke greit! Er tom for motivasjon og får vondt i hele kroppen når jeg ser gravide mager. Ja ja, er jo ingenting å gjøre med dette så det er jo bare å keep on ett eller annet!

 

Føler du deg klar for å begynne å prøve igjen? Krysser alt jeg har for dere:)

[lania]

Hei igjen, jeg har vært på ferie, så har ikke vært inne her igjen før idag. Den satt ikke her heller - jeg er akkurat ferdig med første prøveperiode etter MAen.

 

Det brakte mange følelser tilbake. Visste ikke at jeg hadde så store forhåpninger til denne syklusen, men det hadde jeg visst. De andre syklusene har jeg bevisst passet på å ikke bli gravid, etter anbefaling fra legen. Nå skjønner jeg at jeg forholdt meg helt annerledes til dem, jeg var bare glad hver gang mensen kom. Men denne gangen ble jeg fryktelig trist. Jeg skjønner nå at mye av bearbeidelsen min av sorgen har vært knytta til at jeg snart skulle bli gravid igjen, når bare "karantenen" var over. Og nå har jeg plutselig innsett at jeg ikke har noen aning om når jeg vil bli gravid igjen - og at jeg må se termindagen rykke nærmere uten i det minste å kunne glede meg over et nytt liv i magen.

 

Så jeg tror jeg veit hvordan du har det. Jeg har jo til og med regnet meg for "en av de sterke", en av dem som skal takle dette helt greit. Men jeg er enig med deg i at det er ikke så greit. Og jeg tror det er bra å tillate seg å føle det sånn. Jeg har tenkt en del gjennom følelsene mine i det siste, og kommet fram til at problemet med de andres mager nok skyldes at jeg ikke har unnet meg selv å være ordentlig trist. Først trodde jeg det skyldtes at jeg var et dårlig menneske som ikke unnet andre den gleden når jeg ikke kunne ha den selv. Men de siste dagene har jeg skjønt at det bare er fordi deres lykke gjør meg oppmerksom på sorgen jeg så hardt prøver å glemme. "Oh, I wish he was mine" sa en tv-karakter i en serie jeg fulgte med på, om sønnen til en av vennene hennes. Hun hadde mistet sin egen datter og passet på dette andre barnet en dag. Måten hun sa det på var så fin. Full av sorg og uten frykt for å anerkjenne den. Som den mest naturlige ting i verden. Hun følte seg ikke slem fordi hun ønsket at han var hennes. Jeg tenker at det er litt sånn for oss også. Vi ønsker jo at det var vi som gikk gravide. Sånn er det bare. Det er ikke noe vondt i det.

[bibbi@]

Det var godt å lese om tankene dine. Og når jeg leste dem så sto det plutselig så klar for meg også - vi er ikke dårlige mennesker som ikke unner andre å være gravide, men vi har fortsatt en sorg over det vi mistet som vi ikke er ferdige med. Jeg tenkte at dette kom til å ta tid, men jeg er fortsatt ikke helt "normal" og det går fortsatt ikke en dag uten at jeg tenker på den lille eller fødselen eller at jeg så veldig gjerne vil bli gravid igjen. Tok en test i går, men der lyste det "ikke gravid" og jeg venter på mensen i dag. Jeg hadde nok tenkt at "alle gode ting er tre" og at det satt denne gangen, men nå tenker jeg at jeg må belage med på at dette kan ta lang tid. Skjønnner veldig godt at du fikk en nedtur denne gangen - i og med at dere har ventet til denne runden. Rent mentalt tror jeg likevel det har vært veldig lurt å vente. Jeg tror ikke det hadde vært bra for meg om jeg hadde blitt gravid for ett par forsøk siden. Men denne runden følte jeg meg så klar! Og da blir det ekstra nedtur når det ikke gikk... Nå synes jeg vi har hatt dosen vår med uflaks, og vi har lov til å være triste for hvert forsøk som går nå. Jeg sender i alle fall alt jeg har av gode vibber og tanker og håp om at neste runde - da er det vår tur:)