Er det å ha en nyfødt baby en fulltidsjobb? Ønsker mange svar!

[Anonym bruker]

Dette blir selvfølgelig en meningsløs diskusjon ettersom a) barn er forskjellige yrker/jobber er forskjellige.

 

Det er ingen tvil om at det å være hjemme med et nyfødt barn er en fulltidsjobb i den forstand at du har ansvaret for barnet hele tiden. Ingen arbeidstakere ville vel akseptert å være på vakt (selv hvilende) 24/7?

 

I min jobb starter arbeidsdagen med en halvtimes rundt spisebordet med en kaffekopp eller tre. Hvilket på ingen måte kan sies å være slitsomt. Kaffen blir ikke kald for jeg slipper jo å mate babyen, skifte bleie, tørke gulp, eller bysse babyen fordi den har magesmerter.

 

Deretter bestemmer jeg selv hva jeg har lyst til å gjøre den dagen - og det er ingen forstyrrelser annet enn en og annen telefon, en og annen besøkende, og en og annen skravlesyk kollega. Om jeg føler for det tar jeg meg tid til å surfe litt på nett innimellom også. Ikke slitsomt i det hele tatt.

 

Lunsjen blir ofte litt mer enn den avsatte halvtimen, men så blir det til gjengjeld mye jobb-prat rundt lunsjbordet. Og jeg kan faktisk spise lunsj kl 11 hver dag, ikke kl 14 fordi avkommet har vært i harnisk helt siden et besøk på helsestasjonen akkurat da han burde hatt en formiddagslur.

 

På jobben kan jeg gå på do akkurat når jeg må, jeg kan føre samtaler som ikke inneholder et "kan du vente et lite øyeblikk, jeg må bare..." et eller annet.

 

Hjemme derimot så står jeg til tjeneste på "sjefens" minste vink, og jeg har ikke lovpålagt lunsjpause. Arbeidsdagen slutter aldri, selv om det er kjekt med avlastning når mannen min kommer hjem. Da kan jeg overlate "sjefen" til han, mens jeg selv koser meg med å kunne brette sammen klesvasken, vaske badet, dra på butikken, eller måke snø uten å bli forstyrret.

 

Av og til er babyer små hensynsløse tyranner. De har ingen forståelse for hvor slitsomt det kan være å ha ansvar for deres ve og vel. Ikke at det nødvendligvis er fysisk slitsomt, men det kan være en mental belastning. Og at det meste blir slitsomt dersom man lider av søvnunderskudd er det vel ingen som betviler.

 

Men babyer trenger også kos! Masse kos! Det er også en mors jobb, selv om man ikke akkurat regner timer og minutter når man pludrer og duller, stryker og synger. Man gjør det man må gjøre, og man gjør det som regel med glede. Jeg angrer ikke på å ha fått barn. Ikke engang når det står på som verst. Men jeg kan ønske ungene mine dit pepper'n gror enkelte ganger, og jeg kan bli irritert på mannen min som hever øyebrynet når han kommer hjem fra jobb og ser ut over ugjort husarbeid og sier noe om at "her har det visst ikke skjedd mye siden jeg dro på jobb i dag tidlig, nei..." Da svarer jeg som sant er at "nei, jeg har ikke fått gjort alt som burde vært gjort, men nå som du er her kan du ta deg av småen så jeg får litt arbeidsro". Vinn-vinnsituasjon ettersom mannen min både ønsker og trenger litt tid med babyen.

 

Til syvende og sist så er en familie som en liten bedrift. Alle (i alle fall de voksne) må yte for at det skal gå rundt, og det betyr at man må fordele arbeidsoppgaver på en måte som gjør at man totalt sett kommer best ut. Det finnes ingen fasit, og det er neppe to familier som gjør det helt likt. Det viktigste er at du og din mann finner en måte å få ukene til å gå på best mulig måte for dere. Kanskje er det like greit å gå inn i det nye livet med blanke ark. Prøv dere frem, og ikke vedta stillingsinstrukser som hugges i stein.

 

MEN: når det gjelder babyen så mener jeg at det er den som er hjemme med babyen som bør ta nattevåk (innen rimelighetens grenser). I hvertfall på dager da den som jobber må tidlig opp.

[Anonym bruker]

"I min jobb starter arbeidsdagen med en halvtimes rundt spisebordet med en kaffekopp eller tre. Hvilket på ingen måte kan sies å være slitsomt. Kaffen blir ikke kald for jeg slipper jo å mate babyen, skifte bleie, tørke gulp, eller bysse babyen fordi den har magesmerter.

 

Deretter bestemmer jeg selv hva jeg har lyst til å gjøre den dagen - og det er ingen forstyrrelser annet enn en og annen telefon, en og annen besøkende, og en og annen skravlesyk kollega. Om jeg føler for det tar jeg meg tid til å surfe litt på nett innimellom også. Ikke slitsomt i det hele tatt.

 

Lunsjen blir ofte litt mer enn den avsatte halvtimen, men så blir det til gjengjeld mye jobb-prat rundt lunsjbordet. Og jeg kan faktisk spise lunsj kl 11 hver dag, ikke kl 14 fordi avkommet har vært i harnisk helt siden et besøk på helsestasjonen akkurat da han burde hatt en formiddagslur.

 

På jobben kan jeg gå på do akkurat når jeg må, jeg kan føre samtaler som ikke inneholder et "kan du vente et lite øyeblikk, jeg må bare..." et eller annet."

 

Sånn jobb vil jeg ha, eller ikke... ville nok kjedet meg i hjel med så lite å gjøre.

 

Hadde jeg lagt opp dagen min på jobb sånn hadde jeg fått sparken for lenge siden.

[Anonym bruker]

Hvorfor vil dere absolutt finne ut av dette før fødsel da?

 

Får du en baby med kolikk, som tar fra deg nesten all nattesøvn og krever pupp i over en time ved hver mating så er det i hvert fall en fulltidsjobb, med mye overtid:)

 

Får du en baby som smiler, spiser og sover, og gjerne kan underholde seg selv litt når den er våken, så kan du godt være ferdig med alt av husarbeid og ha middagen på bordet til mannen din hver eneste dag, og likevel ha masse fritid... (sånn var mitt første barn...)

 

Verken du eller mannen din trenger å tape eller vinne denne diskusjonen akkurat nå, dere får bare vente og se an babyen dere får i hus:)

[Lillepromp blir storesøster]

Har lest hele tråden og lurt på når noen kom til å kommentere at det er forskjellige jobber også. Det synes jeg skal ha like mye å si som at alle babyer er forskjellige.

Mannen/samboeren til HI må bare vente og se hvordan det blir når den lille kommer.

[winneboo]

Kommer jo ann på hvor krevende babyen er da min hadde kolikk fra 3 uker til ca 3 mnd og det var dager jeg heller ville vært på jobb for å si det sånn.

Men selv om du er hjemme med babyen så bør jo mannen delta i husarbeid til en viss grad når han er hjemme. Men jeg ville nok belaget meg på å ta det meste. Men selv om man er hjemme med en baby så bør det jo ikke bety at mannen ikke skal løfte en finger under hele permisjonen din. Fordi du ha "fri" fra jobben.

Ville også synes det var rart hvis han ikke ville ta av seg babyen når han er hjemme fra jobb. Det er jo barnet hans, han vil vel bli kjent med det? Er jo godt for deg å få en time fri til å dusje og stelle deg, gå en tur alene eller få sett et tv program i fred og ro, mens far steller babyen/leker med den/synger..ja ett eller annent.

 

Jeg var alenemor under hele den perioden så jeg gjorde alt selv, men jeg tenkte hver dag at det hadde vært deilig å delt ansvaret med noen. Man er jo to om å få barn, ikke sant

[Anonym bruker]

Tja, det finnes vel ikke et fasitsvar på dette?

 

Noen er velsignet med et sovebarn som spiser som det skal, sover over halve døgnet, og er i god form etter fødsel.

 

Andre sliter med underlivsskader eller ks-sår, barnet får kolikk, eller har kanskje spesielle behov. Selv fikk jeg fødselsdepresjon, som ikke akkurat gjorde barseltiden særlig enkel, kombinert med dårlig form etter akutt ks.

 

Det går ikke an å beregne hvor mange prosents "jobb" et barn utgjør - hovedsaken må vel være at det er en "jobb" som må gjøres døgnet rundt, man har ikke "fri" klokka 16.

 

 

[Anonym bruker]

Forskjellen må vel være at en fulltidsjobb kan man forlate når klokka blir 16 eller 17:-)

Det kan man jo ikke med en baby, det er 24/7.

 

Her hadde jeg aldri hatt mulighet til å studere ved siden av (slik Oktaviastar skrev)

For minstemann sov kanskje 15-20 minutter et par ganger på dagen.

 

Her har mannen min vært fritatt for natten, nettopp fordi han skal på jobb og der trenger hjernen å være litt mer uthvilt enn for en som skal være hjemme med baby.

Men på ettermiddag, kveld har vi selvsagt byttet på:-)

Lykke til.

[Anonym bruker]

Det er en døgnjobb. Vanskelig å vite hvordan jobben vil være fra dag til dag, men sånn i utgangspunktet så er det fullt mulig å gjøre husarbeid. En baby sover mye sier mange, de er heldige. Det har ikke noen av mine gjort.

[christin*september*]

Føle meg nesten heldig:) Er enda nokså lenge til babyen blir født, men har en samboer som er svært innstilt på å ta sin del av ansvaret, også på natt. Han har selv foreslått at han kan stå opp om natta med babyen, selv om han skal på jobb:) Er veldig glad for at han er positivt innstilt, så får vi se hvordan det går...

[Miztery]

Å ha en baby er ikke en fulltidsjobb, selv om det tar hele døgnet, så er det ikke en jobb!

 

Har du en baby og i tillegg søsken som ikke er så gamle, da begynner det å ligne noe..

 

 

[whitestripes]

Mine erfaringer er at når far kommer hjem fra jobb har han et stort savn etter å kose med og ta seg av sitt lille nurk. Det er derfor helt naturlig for han å ta seg av babyen. I tillegg er han interessert i hvordan var dag har vært. Har vi hatt det fint? Har vi fått sovet? Trenger mor å hvile nå? Hvis jeg har middagen klar, blir han veldig glad. Hvis ikke, kan vi vente med den eller vi kan lage den sammen.

Jeg venter mitt tredje barn og min erfaring er at det å være hjemme i permisjon det akn ikke sammenlignes med å være i 100% jobb. Jeg har for det første ikke vært så sliten fysisk som akkurat i disse periodene av livet. Det tar tid å restituere kroppen etter svangerskap, bekkenløsning og fødsel. Jeg har heller ikke vært så trøtt før, og fått avbrutt søvnen magne ganger i løpet av natten. Men jeg har sjelden vært så lykkelig før heller. Jeg har rukket å gjøre mye mere husarbeid, bakt og kokkelert enn ellers. Og jeg har rukket å treffe venninner og familie oftere enn ellers. Jeg gleder meg! Lykke til!

[Anonym bruker]

Både ja og nei.

Mitt første barn sov ekstremt lite som baby, max fire timer hver natt var for lite for min del. Og få en mann hjem som mente at jeg skulle gjøre alt i huset fikk det til å klikke for meg. Så da jeg vekte han hver natt for å over ta babyen som var lys våken og ville ha kontakt forsto han meg etter noen dager, det var en heldagsjobb å være hjemme med en baby. Klær skal vaskes, mat skal lages, hus skal ryddes og vaskes, og rotet hans forsvant ikke av seg selv, hus skal males, plen skal klippes osv. Så når man ikke får søvn, så klarer man ikke å gjøre alt det andre man skulle ha gjort, så da kan ikke mannen slippe unna alt bare pga han har vært på jobb.

 

Med nr 2 så var det ikke en heldags jobb, en baby som sov mesteparten av dagen, og en storesøster som hadde begynt å sove som ett nesten normalt barn og var igrunn bare blid og fornøyd hele dagen fikk jeg tid til å gjøre det meste av husarbeidet, men han fikk ta sin del av jobben når han kom fra jobb. Jeg trengte litt barnefri, la hjernen slappe av litt. Når en er hjemme med små barn er man på vakt hele tiden, og selv om man sover på sofaen mens barnet sover får en ikke sove like godt.

 

Så om det er en heldags jobb eller ei, kommer veldig ann på barnet og hvordan det er. noen barn sover mye og man får gjort mye mens det sover, mens andre ikke sover mye og trenger nærhet nesten konstant. ikke like enkelt å få gjort så mye til tider når en har en baby i armene hele tiden. Og nei, det er ikke bare å lære ungene gode søvnvaner fra start av, noen trenger faktisk ikke 20timers søvn hver natt. Noen har kolikk og skriker mesteparten av dagen. noen barn liker å ligge på gulvet og pusle for seg selv, mens andre må ha nærhet hele tiden.

 

Men den som er hjemme trenger og bør la far ta seg mye av barnet når han er hjemme. La han kle på feil farger på tøyet, la han skifte bleie på hans måte, la han legge, bade osv. når permisjonen er over så bør det ikke komme som ett sjokk at han må dele alt ansvar og husarbeid med deg,da jobber jo beggeog alt hjemme må deles på. Da er begge like slitene etter jobb, men fortsatt ett hus som skal vaskes, ryddes og unger som krever mer oppmerksomhet og oppfølging enn når det er baby.

[Voilà]

Spørs hvor mye babyen krever. jeg regner ikke min babytid som en fulltidsjobb, fordi jeg hadde en sovende baby som ikke krevde mer enn pupp nå og da.

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svar her, men kan også bare svare for meg selv: Ja, dette kan regnes som en 200 % stilling- ikke bare har du barnet å ta deg av, det er husarbeidet i tillegg. Jeg har 2 barn, mitt første barn hadde kolikk og skrek opp mot 16 timer i døgnet!!!! Jeg gjorde ikke annet enn å bære, amme, bysse og trille vogn dagen lang. Huset fikk bare vente med alle sine oppgaver.. Sov ikke mer enn noen få timer hver natt selv i månedsvis og sank rett ned i depresjonen

 

Barn nr 2 var en velsignelse de første 3 mnd, for da sov hun mye og jeg fikk slappet av og gjort andre ting. Fra 3 mnd ble hun imidlertid mer våken og sutret veldig mye- måtte bære på henne hele tiden for hun kunne knapt ligge alene uten å begynne å sutre. Tok henne til kiro og det viste seg at hun hadde kiss II- noe som hun antakelig ikke merket mye til før hun lå alene på gulvet og etter hvert måtte holde hodet selv. Trillet vogn 3 timer i strekk hver dag for å få fred for sutringa og rakk knapt å spise selv- gikk ned 10 kg og var radmager...

 

I begge mine barselpermisjoner har jeg DRØMT om å være tilbake i en heltidsjobb og bare kunne få sitte stille, og pusle på kontoret i ro og fred med en tekopp. Jeg synes det er enormt mye jobb å ha barn- aldri fred, bare amming, raping, bleieskift, byssing, trilling og husarbeid dagen lang. Hadde lært 2. gang og valgte å ha 8 mnd perm mens far fikk 4, men likevel syntes jeg tida hj ble lang og det var godt å komme tilbake på jobb.

 

Høres sikkert kaldt ut, mne det burde vel være unødvendig å si at jeg elsker ungene mine over alt. Jeg bare fikser ikke babytiden, synes det er jobb fra ende til annen og moroa begynner ikke før de er et par år og kan prate. Men det var nå MIN erfaring:)

[soleia]

Kjem jo mykje an på babyen det. Syntes ikkje eg fekk tid til så mykje anna den første tida. Hadde ein del problem med amminga, og brukte mykje tid på amming og pumping, både natt og dag. Babyen sov ikkje så mykje på dagen, og den vesle stunda han sov prøvde eg og å sove, sidan det var ein del nattevåk. Ikkje var han noko glad i å ligge på golvet heller, skulle helst kose seg på fanget.

Syntes i grunn det var greit å overlate babyen ein del til pappaen på kvelden og gjere litt husarbeid i staden. Fekk ikkje gjort så mykje av det når eg var åleine. Er jo kjekt for pappaen å kose med babyen håpar eg, kan ikkje sjå på det som jobb :-)

Nattevåk var det eg som tok meg av.

[Anonym bruker]

Så definitivt IKKE en fulltidsjobb.

Har aldri hatt så god tid hverken før eller etter jeg har gått hjemme med mine barn.

Og jeg hadde heller ikke barn som sov spesielt mye, hverken natt eller dag.

 

[Anonym bruker]

Det er jo selvfølgelig forskjellig fra baby til baby, min lille var ikke krevende men han hadde sine perioder han også. Men.. jeg tenker selv at når mannen er på jobb og du er alene hjemme med babyen så er du også på "jobb" (hvor feil det enn måtte høres ut som). når dere begge er hjemme, er dere begge hjemme og burde dele på alt

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Hei:)

 

Min erfaring er at; JA, det er mer enn en fulltidsjobb. Men dette kommer selvsagt an på ungen. Noen unger sover mye. Jeg trodde det var vanlig at spedbarn sov mye, men der tok jeg feil gitt. Vi slet skikkelig med å få ungen til å sove den første tiden. Vi bysset, bærte og jeg ammet hele tiden.

Selv om man bare sitter i ro i en stol og ammer, så er det mer slitsomt enn det ser ut til. Særlig hvis man er en av dem som må amme mye.

 

Når ungen vår endelig sov, så sov hun stort sett ikke mer enn i 3 kvarter. Jeg klarte ikke å slappe av da, fordi jeg visste hun snart kom til å våkne likevel.

Selv om man får anledning til å slappe av, så blir det ikke helt det samme. Du vet du må stille opp snart igjen. Og du må være tilstedet både natt og dag.

Jeg synes det var en tung overgang, men man blir vant. Dessuten blir du også lettere med tiden, men at det er en fulltidsjobb fortsatt, nå et halvt år etterpå, ja absolutt.

Men man tilpasser seg fort og lærer en del på veien. Man blir mester til å pakke stellebagen, stelle seg selv og rett og slett være effektiv.

 

Etterhvert lærer man ungen å kjenne bedre, det gjør det også lettere. Du vet om han eller hun er sulten, trøtt, utilpass, har vondt etc. Men like fullt må du være tilstedet og gi oppmerksomhet, stelle, bysse, trille, organisere osv.

 

Dette er bare slik jeg opplever det. Jeg synes det er krevende, og jeg vet at jeg ikke selv kan bestemme når det er pause. Vi deler selvsagt på oppgavene når mannen ikke er på jobb. Så vi får da slappet av innimellom, det er ikke det. Men du vet du må være beredt på en ny dag igjen, med leking, stelling, osv osv.

Jeg syns det er både gøy og slitsomt på en gang. Og noen ganger er jeg så trøtt og sliten at alt bare er dritt. Mens med noen timer søvn, så er alt bare velstand.

 

Min mann oppfatter dette med å barn som en enklere oppgave enn det jeg syns. Men det er fordi det er jeg som ammer og stort sett hadde babyen på fanget hele tiden. Når han skulle på jobb, var det alltid jeg som måtte gi mat og bysse om natta. Jeg jobbet fulltid før jeg gikk ut i perm, og jeg har ikke vært i nærheten så sliten som jeg har vært etter at jeg fikk barn.

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Kan skrive under på vestlandsfanden sitt innlegg!! Etter 10 dager flyttet mamma inn hos oss et par uker, jeg fikk nesten ikke spist.... Opplevde min som en utrolig krevende baby, han måtte ammes i søvn fra dag 1 og sovnet kun når han rant over av melk, da kunne jeg legge han ned i senga. Sov kun korte intervaller på dagtid, og da kun etter å ha blitt busset eller ammet i søvn. Måtte bære nærmest hele tiden:( Skrek veldig på kvelden, legen var usikker på om det var kolikk, men opplevelsen er jo den samme, skriking i timesvis bare avbrutt av amming. I tillegg gulpet han så mye når jeg bar at jeg måtte skifte klær opptil 7 ganger daglig, da sier det seg selv at det blir en del klesvask som må tas unna.

 

Ammingen gikk heller ikke på skinner, første mnd skrek jeg selv av smerte når jeg la til, men hadde gitt meg selv en mnd før jeg evt ga opp;) På kvelden den første mnd-6 uker satt jeg sammenhengende utover kvelden og ammet. Var bare å bytte fra bryst til bryst hele kvelden.

 

Utover første året sov han kun 45 min på dagen fordelt på lurer, og rundt 9 mnd våknet han hver time på natten en periode. Trodde seriøst jeg skulle dø av søvnmangel:/ Mannen min avlastet noe på kveldstid hjemme, men han jobber langt hjemmefra og er sjelden hjemme før 18. Det blir lang dag hjemme alene m baby:/

 

Jeg syns faktisk at spedbarnsperioden var så slitsom at det har nesten ikke fristet med en til:/ Først nå, 3 år etter begynner jeg å tenke på kanskje en til:/

 

Etter min mening, m min baby, ville det vært lettere å ha dagjobb og ekstrajobb hver ettermiddag + helgene:/ Og jeg er ikke den som later meg ellers, vant til å jobbe for å si det sånn;)

 

Hver har sin opplevelse, noen har "snill baby" og andre har mer krevende. Vanskelig å si hvordan det vil bli før man har babyen her;)

[Anonym bruker]

Ja,for meg var og er det en fulltidsjobb

[Gjest ronja røverdatter]

Det kan være det, spesielt i begynnelsen og spesielt om man får et barn som ikke følger oppskriften og sover hele dagen. Kanskje er man også utmattet etter fødselen og trenger tid å komme seg på.

 

Heldigvis hadde jeg en mann som skjønte dette, og som tok det som en selvfølge at han skulle ta sin del av stell og husarbeide når han var hjemme, inkludert nattstell om det trengtes. Han stolte dessuten nok på meg til at om jeg ikke hadde gjort husarbeid eller laget middag, så var det fordi jeg ikke hadde hatt tid eller overskudd, ikke fordi jeg ikke gadd å gjøre det.

 

Han sa forresten selv at han trodde at det måtte være hardere å være hjemme i åtte timer alene med et barn enn å gå på jobb. Og det er jeg helt enig i.

[Anonym bruker]

for meg var det også en som en fulltidjobb.han grein hele tia og var kun rolig når han lå på puppen. sov max 20 min sammenhengende på dagen og max to timer til sammen. og om natten kanskje to timer om gangen.

 

da søstra mi kom for å besøke oss og se på han så lå hun med han på sofaen og vekte meg kun når det var gått noen timer da han trengte pupp. hvis ikke ville han ha hele tiden. han gråt hele tiden. ville bare bæres, ammes.

tror nå at han kan ha hatt kolikk. det sier alle at må ha hatt.

 

 

vet bare at det kan ikke bli noe verre med neste barn for meg.. føler jeg hadde det tøffere enn mange den gang og det må jo bare bli bedre nå ihvertfall ikke verre:)

[Anonym bruker]

For min del har ikke barna vært fulltidsjobber, men i kombinasjon med glemskhet, søvnmangel, en kropp full av hormoner og svært lite tid til de tingene jeg så gjerne ville gjort har det vært slitsomt. Det er slitsomt når man glemmer å spise, går fra latter til gråt i samme vendingen, trenger søvn, men ikke kan sove fordi barna holder full fart - og attpåtil føler at man mister kontakten med real life, kolleger, venner som jobber på dagen og har fri på kvelden når en selv ligger i dvale.

[Anonym bruker]

Flere i denne tråden har ment at det er en fulltidsjobb å ha en baby FORDI DET ER 24 I DØGNET. Dette er jeg enig i.

 

Men HI spør faktisk om det kan regnes som en fulltidsjobb å passe en nyfødt baby PÅ DAGEN (den tiden hennes samboer er på jobb).

 

HI spør om hun kommer til å gjøre like stor innsats som samboer i de timene han er borte på jobb, slik at de bør dele den delen av baby-jobben som faller på kveld, natt og morge LIKT.

 

La oss ta utgangspunkt i at det er like mye strev å ha en baby 24 timer som å ha en vanlig fulltidsjobb. HI spør da om det blir rimelig at hun har en baby alene 9 timer, og 50% av tiden de 17 timene som utgjør kveld, natt og morgen. (Totalt sett mindre enn en fulltidsjobb dersom baby 24 timer er fulltidsjobb). Men samboer skal ha fulltidsjobb plus baby 50% av tiden de 17 timene som utgjør kveld, natt og morgen.

 

Min egen mening er at samboer som MÅ være våken hele arbeidsdagen bør få slippe natt med baby. Inntill det blir hans tur å ha permisjon. Når HI skal jobbe bør hun få slippe nattevåk.