Jeg VET at vi ikke får det til på naturmåten, HVORFOR klarer jeg ikke å slappe av da??? Frustrert!!!

[Niccoline *savner_kulemage*]

Huff, er såååå lei av dette her.. Jeg vet jo så inderlig godt at vi har tilnærmet lik null sjanse å få det til selv.. Så hvorfor i svarte klarer jeg ikke å la være å håpe hver måned?? Leter etter tegn, tester og håper.. DENNE måneden er mirakel måneden! -Not.. Prøver så godt jeg kan å koble ut gravidtanker, gravidprat, og har også prøvd å holde meg unna her. Det greide jeg ikke Men altså, hver eneste måned når jeg VET at tante rød er i anmarsj, jeg kjenner på kroppen at nå kommer den snart så begynner jeg å håpe. Og teller tilbake for å finne ut om vi har truffet EL.. Jeg blir snart gæærn av meg selv og dette tullet.

Har dere andre hatt det slik? Eventuelt hva har dere gjort for å komme over det?

[Lise259]

Ja, jeg hadde det sånn. helt til vi begynte med prøverørsbehandlingen. Da klarte vi begge å slappe av og sexen er blitt bedre også, siden vi nå gjør det for morro istedet for å lage barn.

 

Har dere begynt med noen behandling??

[MonaLisa*ruger på 2!]

Helt enig med Lise!

 

Jeg var kjempestresset i tiden rundt eggløsning hver mnd i flere år, det var like nedtur hver gang jeg fikk mensen og jeg ble enda mer stresset for at det måtte gå neste mnd.

 

Å finne ut hvor problemet lå, og komme i gang med prøverør var redningen for oss. Eneste jeg angrer på er at vi ikke oppsøkte lege for å få hjelp tidligere, selvom det å innrømme at vi behøver hjelp var det absolutt vanskeligste i hele denne lange IVF-prosessen.

 

Lykke til!

[Niccoline *savner_kulemage*]

Vi har pause i utredning fram til august, etter eget ønske. Men vi vet at vi ikke klare det på egenhånd da mannen min har alt for få svømmere, ganske slappe er de visst å.. I tillegg har jeg problemer med eggløsning. Har visst ikke skikkelig eggløsning annenhver gang. Det er det som gjenstår i utredningen. Doktorn vi går til vil gjerne teste meg med pergo og sånn før vi sender søknad til riksen. men vi måtte bare ta en pause, for alt gikk rundt oppi hodet mitt, og jeg har ikke fungert særlig bra på jobb, og vært et helvete å ha med å gjøre hjemme siden vi fikk vite det. Det er så vanskelig når alt i hodet dreier seg om barn, barn, barn.... Kunne vi ikke bare fått en pille for å bli gravid når vi ville det da?

[b77h]

Ja, kjenner meg sånn igjen! Vi prøvde i mange år selv, og det var så utrolig deilig - og en lettelse - når "ansvaret" liksom ble lagt over på Hausken, hehe... Mange kilo av skuldrene da.

Selvfølgelig er det ikke slutt på grubling og bekymringer når man kommer i gang med ivf, men det hjelper å vite at det da er andre hjelpere inne i bildet - og at sjansene for å lykkes øker voldsomt.

Det er dessverre ingen selvfølge å få barn for mange av oss - men stå på og hold motet oppe. Jeg sitter nå m ei lita jente i fanget etter 4 års prøving og 2 icsi :-) Det er helt klart verdt ventingen, pengene, tårene og frustrasjonene!

[b77h]

Og svar på det du faktisk spør om: du klarer ikke slappe av fordi det fyller så mye akkurat nå - og en vil alltid håpe på et lite mirakel selv om en vet at det er helt ulogisk.

Ikke forvent av deg selv at du skal slappe av og "glemme" ønsket om å bli gravid - tenkt heller fremover og på at dere skal prøve ut de mulighetene og hjelpen som finnes!

[Skaubinna]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.......selv prøver jeg hardt å fokusere på andre ting i hverdagen - men lett er det ikke!

 

Jeg er så tullete at selv den måneden hvor jeg hadde sex en ussel gang og det ikke va ri nærheten av el bøe jeg skuffet når tr kom....hørt noe så tullete!!!? Er jo ikke rart at det er slik. Det er jo dette her vi ønsker oss og prøver på - ikke rart at man blir tullete når det ikke går.

 

Barn skal jo være noe så naturlig og grunnleggende i menneskene at det å ikke få barn er en stor belastning for de parene som opplever det. Det er ingen som kan sette seg inn i vonde og vanskelige tankene det er dersom man selv ikke har erfart det.

 

Min aller beste venninne ble gravid på første forsøk, og det har vært og er fremdeles en stor prøvelse for oss å bevare vennskapet. Jeg har prøvd i et par år og hun traff på første pp.....det føltes urettferdig og jeg har hatt det vanskelig med det. Det jeg har gjort, er å være åpen om det vi sliter med. Og jeg har sagt det jeg føler til min venninne. Hun forstår meg, og jeg forstår jo at det ikke er hennes feil at jeg ikke blir gravid.

 

Men jeg snakker ikke med henne om alle tankene mine.

 

Har kanskje ikke så mange råd til deg, beklager. Men du skal vite at du ikke er alene. Vi er flere som har det som deg.

 

Jeg hadde en lap operasjon 23. februar og fant ut at jeg har "litt" endometriose. Så hos oss er det "min feil". Er tungt det også altså. Vi skal inn på ny samtale hos riksen rett over påske, og det er det jeg fokuserer på. Nå skal vi få hjelp, og kanskje er vi heldige. Jeg fokuserer også på å være mer kjæreste med mannen min igjen. Ikke noe mer pliktsex, ikke noe mer besettelser og lesing om andre som har klart det på den ene eller andre måten. Jeg tenker på det, OFTE, men jeg har bestemt meg for at dette ikke skal ødelegge forholdet mitt med min fantastiske mann.

 

Jeg har også tenkt den skumle tanken på "hva om vi ikke får barn". Og innerst inne vet jeg at livet mitt faktisk kan være meningsfullt dersom jeg ikke skulle få noen barn.

 

Nå for tiden planlegger vi en ny valp - vi er hundefolk;-)

Vi har også brukt tid på å finne et feriested - og skal på en uke med sol og bading etterhvert. Og vet du, det hjelper faktisk! Jeg klarer å tenke på ferien og glede meg til det!

 

Og så, mitt siste råd, aksepter barnløsheten deres, ikke motarbeid den. Når du klarer det, vil du faktisk klare å roe deg ned.

 

Er her om du trenger å tømme deg:-)

 

Lykke til på ferden uansett!!

 

(ble litt langt dette her kanskje, beklager det)