Kommer ikke over at ammingen ikke gikk.

[Anonym bruker]

Får vondt i magen bare av å tenke på det.. blir så lei meg når jeg ser de andre på barseltreffet som ammer og koser med babyene sine..

 

Det var mye kav med ammingen, allerede fra starten. Med ammeskjold, for mye melk, tette melkekanaler osv..

Men så løsnet det, ble kvitt skjoldet, hadde nok melk.

Men det varte bare en liten stund, han kavet veldig med brystet, la lite på seg, jeg fikk mindre melk, sov lite pga kolikk og fødselsdepresjon.

 

Begynte å gi litt tillegg, han ville ikke ha, la fremdeles lite på seg.

Startet med fortykningsmiddel i melka, endelig spiste han godt. Pumpet meg, ammet så mye jeg klarte, men melka forsvant så klart mer og mer, og han nektet å bli ammet utenom i halvsøvne.

 

Etter samtale med helsesøster gikk vi over på fullflaskning, jeg fikk hentet meg litt inn igjen og prøvde å amme mer. Men jeg klarte ikke øke. Pumpet og pumpet, la han til men han nektet ofte å die.

 

Måtte tilslutt innse at nok var nok..

 

Men det er fremdeles vondt og jeg angrer sånn på at jeg ikke holdt ut litt til, kanskje det hadde snudd? Mannen min prøver å få meg til å se fakta, jeg ammet og pumpet annen hver time hele døgnet, allikevel gikk ikke mengden opp, og babyen var urolig og ble ikke mett.

Prøver å prøver å tenke positivt, men hvert barseltreff så blir jeg så lei meg igjen..

 

Eneste som er en fattig trøst er at jeg tenker med neste barn, da skal det gå! Og jeg ser jo at nå har babyen det bra, han blir mett og god, sover bedre og er en fornøyd liten baby!

 

Noen gode råd eller trøstende ord til en trist mamma?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen gode råd, for jeg måtte også gi meg etter noen få, korte uker. Så trøsten min til deg er at vi er flere, og jeg vet at det er kjipt. Hadde så lyst til å få det til denne gangen! Jeg prøvde også veldig hardt, og fikk beskjed av helsesøster og de rundt meg om at jeg måtte bruke kreftene på annet vis.

 

Vi skal huske at vi har villet, og strevd for barna våre, vel så mye som de som ammer til ungene er både ett og to år.

[Gjest]

Hei du!

Jeg føler veldig med deg! Har akkurat vært gjennom noe av det samme selv, og hadde en slags sorgreaksjon da jeg måtte gi meg med ammingen. Den varte imidlertid ikke så lenge, men det tok en ukes tid fra jeg bestemte meg for at hun skulle bli flaskebarn til jeg klarte å godta det! Selvsagt er det litt sårt enda, men nå har vi det veldig bra begge to

 

Det som fikk meg til å komme over det, var rett og slett av vi koste oss mer etter hun begynte å få flaske. Måltidene ble ikke lengre et strev, jenta ble mer fornøyd og når flaskerutinene kom igang var det enkelt og greit Jeg har også kontroll over hvor mye hun drikker, noe som roet meg veldig.

 

Ikke vær lei deg! Barnet ditt elsker deg like mye uansett og blir en sunn og frisk unge Plutselig begynner de med fast føde og da er det ingen som lenger fokuserer på ammingen. Du kan også få avlastning lettere når barnet tar flaske, slik at du kan få litt tid for deg selv

Tror dere begge vil få det veldig mye bedre etterhvert!

 

Lykke til videre:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere, det varmer.

 

Det er bedre å se at gutten min er fornøyd og mett, enn den kavingen vi hadde med ammingen.

Og jeg prøver å tenke at han fikk tross alt mm til han var 4 mnd, jeg pumpet meg til det var tomt, og har fremdeles litt i fryseren.

Han har begynt med grøt og det er stas, han elsker det!

 

Det jeg savner er jo den nærheten vi fikk med ammingen, den lille stunden hvor det bare var oss to. Men det var jo flere stressende ammestunder enn gode, så jeg får prøve å ta vare på de gode minnene..

 

 

[Anonym bruker]

jeg synes du holdt ut utrolig lenge om det var slikt et stress og mye problem,4 mnd!!DET skal du være stolt over synes jeg!

 

har problemer selv med amminga og poden er 10 uker.har et mål om å holde ut til han er 4 mnd for så å retenke alt.vil ikke at amminga skal ta all energi og gjøre meg stressa,selv om jeg selvsagt vil amme...

 

men jeg har begynt å tenke at takk gud for at vi har et like godt alternativ!barna våre trenger ikke å sulte iallefall!

[Anonym bruker]

Å, takk for det

Ja, jeg er stolt av at han fikk mm så lenge, og det at han får mme plager meg ikke. Jeg har ett barn fra før som fikk mme fra 8 uker og hun er frisk som en fisk, har vel vært syk 2-3 ganger siden hun ble født.

Så mme er supert!

Du er flink du også, og så lurt å sette seg ett mål.

 

[Chickenmum]

Husk at det er viktigere å være en god mamme enn en god amme! Og forskningen har vært sprikende den siste tiden - meningene er delte om hvorvidt morsmelk er suverent overlegen tillegg.

Samtidig så forstår jeg at det oppleves som en sorgreaksjon å ikke få amme. Jeg ammet mine to første barn veldig greit, uten store problemer. Med tredjemann ble det veldig mye styr, og jeg ga meg når han var et halvt år. Nettopp fordi jeg hadde ammet tidligere, og visste all den kos det førte med seg - så var det helt forferdelig å gi opp med tredjemann. Tror ikke man kommer utenom en eller annen reaksjon i etterkant.

Nå ble jeg mamma igjen for 1 mnd siden, og ammingen ble vurdert fra dag til dag. Det begynte med såre brystvorter, så ble det konstatert gule stafylokokker - og ammingen var et veldig styr. Det ble felt mange tårer, og jeg var veldig nærme å gi opp hele prosjektet. Men så gikk det gradvis bedre, uten at jeg selv vet hvorfor - og nå er jeg utrolig glad for at det gikk seg til, samtidig som at jeg vet det ikke er noen selvfølge i det hele tatt. En så naturlig ting som amming er kan være VELDIG komplisert.

 

Nyt babyen! Månedene går altfor fort!

[lille sprelle]

Du valgte som du valgte og som du mener var rett. Jeg er alltid litt lei meg når jeg hører at folk som vil amme velger å slutte og deretter blir lei seg. Det er jo ingen grunn til å slutte helt, selv om man ikke har nok å tilby.

 

Ungen får i seg nok mat. Det er det aller viktigste. Prøv å tenke på hva du har fått! Babyen er ikke lengre helt avhengig at du er i nærheten. Det gir en frihetsfølelse.

[Anonym bruker]

Jeg har jo tilbudt han puppen så lenge han ville ha, og pumpet utenom til grøten. Jeg hadde også en intensiv uke med pumping og pumping uten at det økte.

Ja, jeg valgte å ikke prøve lengre, for jeg orket ikke å se på en baby som hylte ved brystet og ikke fikk nok mat. I tillegg har jeg en gutt på 2 fra før som også trengte mamman sin. Jeg søkte hjelp fra helsestasjon og ammehjelp uten å klare å øke. Hva gjør man da?

 

Vet ikke om jeg tolker innlegget ditt rett lille sprelle, men kan ikke si at det fikk meg til å føle meg bedre.

 

Ja, jeg valgte som jeg valgte og mente var rett, men det er vel lov å synes det er litt vondt at det ikke gikk fordeom?

[Pønemor]

Kjære deg.

 

Følte at jeg måtte skrive noen ord til deg. Jeg har akkurat gått igjennom samme sorgfølelsen som du sitter med. Lillegutt og jeg har streva fra dag 1 og i fire måneder. Og jeg har aldri vært så langt nede som da jeg her om dagen kom stormende ut av soverommet etter nok et mislykket forsøk på å amme og erklærte at nå var det nok! Pumping, kaving på puppen, lite melk, urolig gutt, sur mamma.... Trenger jeg å si mer?? Nå er hverdagen blitt noe helt annet. Jeg er roligere og det tror jeg lillegutt også merker. Å gi han mat er endelig blitt kos! Så trøst deg kjære du med at vi er flere i samme båt og at vi har i alle fall prøvd! Og fire måneder er lang tid ;o)

 

Kos deg med babyen din og nyt tida fremover <3