Abort - min historie

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg velger å skrive min historie slik at andre som sitter i samme situasjon som meg, eller tviler, kanskje kan finne litt hjelp.

 

Da jeg testet positivt var det åtte dager siden jeg hadde endt relasjonen med den andre halvdelen som bidro til dette. Vi hadde kjent hverandre noen måneder bare. Det var prevansjonssvikt og så absolutt ikke greit at jeg ble gravid! Så kommer det store spørsmålet... hva gjør jeg?? Et reelt faktum var at han tok det veldig tungt når jeg ga beskjed om at vi var ferdige og jeg vet at han kommer til å slite en god stund fremover. For min egen del er det helt uaktuelt å fortsette graviditeten, jeg er en voksen, reflektert og rolig dame som livet har fart hardt med. Dvs at jeg har lenger livserfaring enn mange andre på min alder, som er snart 30 år. (Jeg har heller ingen barn enda, men håper og tror jeg får det når jeg finner en mann jeg vil dele livet mitt med). Hvis jeg velger å fortelle ham at jeg er gravid og uansett kommer til å velge å ta abort så kommer jeg til å gjøre ting mange ganger verre for ham som er en veldig følelsesladet mann. Loven sier at valget ene og alene er mitt. Derfor velger jeg å holde ham utenfor for å la ham gå videre så raskt som mulig slik at han heller kan bruke tid på å finne sin jente i livet.

 

Heldigvis har jeg et par venninner som jeg kan snakke med og som respekterer meg og mine følelser fullt ut. Dette er utrolig viktig! Kommer man i en slik situasjon så er det som oftest et sjokk og man mister lett perspektivet. Da kan det være godt å prate med noen som ikke har det samme følelseskaoset som deg. Samtidig er det viktig å kjenne på følelsene som man får og hverken fornekter eller skyver bort realiteten. Allikevel om det føles som om verden kan rase sammen i øyeblikket man finner det ut, så kan jeg berolige med at det kommer til å ordne seg bare ting får lagt seg litt. Si til deg selv at det er ok at dette ikke føles greit akkurat nå og at det vil blit litt bedre når det verste sjokket har lagt seg.

 

Grunnen til at jeg presiserer at det er viktig å kjenne på følelsene sine og ikke skyve dem vekk er at hvis du velger å ta abort så skal du leve med deg selv etterpå og det kan bli litt enklere hvis man har vært 100% ærlig med seg selv. Jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle beholde fra første stund, det var totalt uaktuelt. Men for å være sikker på at jeg ikke bare ville flykte fra sannheten fikk jeg venninna mi til å iscenesette en fiktiv situasjon hvor jeg skulle beholde fosteret og bli mor. Vi tok for oss å informere ham, oppdragelse hver for oss, jeg måtte ha flyttet osv. Hvis det hadde ligget en tvil hos meg ville denne ha kommet frem da, men jeg følte meg fortsatt sikker etterpå og det har hjulpet veldig på utgangspunktet mitt, at jeg vil ta abort. Det er nok helt umulig å forberede seg på hvordan man vil reagere etter aborten uansett, men hvis man har tenkt igjennom ting på forhånd, vært ærlige med alle følelsene sine osv, så er jeg overbevist om at det blir enklere.

 

Samme dagen jeg fant dette ut så søkte jeg på internett hvordan en abort foregår, dette kan man finne ut på andre forum her inne. Der leste jeg at jeg kunne ta kontakt med sykehuset direkte for en time. Desverre var jeg svært uheldig med damen jeg fikk snakke med. Siden jeg var så tidlig i graviditeten (4uker og 4 dager eller 2,5 uker etter unnfangelsen) fikk jeg ikke komme inn før 3 uker etterpå!!! Det følte jeg som mental og psykisk tortur siden jeg hadde bestemt meg! Hvorfor vente så lenge?? Jeg hadde tatt to tester og det var ingen tvil, jeg var gravid! Den ene testen viste at jeg var lenger på vei enn jeg trodde også. Hun sa at legen IKKE kom til å gjøre noe før jeg var 7 uker på vei uansett så det var ingen vits i å komme før! Jeg spurte et teit spm (ser jeg i ettertid) som at "jeg kan vel ta et glass rødvin om kvelden allikevel?" (jeg hadde jo bestemt meg for å ta abort uansett) og da sa hun "du skal jo ikke ha den der babyen uansett så..." i en relativ ufin tone. Dette oppfattet jeg som HØYST upassende, hun ga meg tonnevis av dårlig samvittighet og det var ikke det jeg trengte da!! Hvis man er en god del yngre og havner i denne situsjonen så ville denne damen ha kuttet tråden disse jentene prøver å klamre seg til for å komme seg gjennom dagen samtidig som de er i en sånn situasjon. Så jenter, ikke hør på slike mennesker og skulle du være så uheldig så snakk med noen andre om det!! De vil kunne berolige deg!

Jeg trengte heller ikke å kontakte legen min sa hun. Noe som i og for seg var sant, men HELDIGVIS så tok jeg kontakt med ham allikevel. Han kjenner meg og vet at jeg ikke er en person som tar overilte avgjørelser. Han lettet situasjonen min massevis ved å fjerne den dårlige samvittigheten min. Han fremskyndet besøket på sykehuset siden jeg på det tidspunktet var usikker på hvor langt jeg var på vei. Uheldigvis havnet søknaden om abort hos samme dame på sykehuset som jeg snakket med og jeg måtte egentlig vente enda 2 uker før jeg kunne komme inn. Da jeg omsider fikk henne til å forstå at det var usikkert på hvor langt jeg var på vei så fikk jeg time dagen etter!

 

Da jeg kom dit fikk jeg snakket med sykepleiere som var veldig nøytrale og greie. De stilte ingen spm og kom heller ikke med klandrende kommentarer eller blikk. Det viste seg omsider at jeg på det tidspunktet var 5 uker på vei og de forklarte meg at de gjerne ville se at fosteret ikke har festet seg på utsiden av livmoren og at fosteret hadde satt seg fast og begynt å vokse ordentlig inne i livmoren. Hvis fosteret enten er på utsiden eller ikke har festet seg ordentlig og man setter i gang en abort så kan dette være meget uheldig for kvinnen. Det er definitivt ikke bra å sette i gang en abort hvis det ikke er en ordentlig graviditet, og det viser ikke graviditetstestene. Hvis dette blir gjort så kan man få kraftige blødninger som ikke er bra. De stadfester at fosteret har satt seg fast ved å se at hjertet slår og det ser de altså ikke før 6,5 uker tidligst. Derfor fikk jeg beskjed om å komme tilbake 1,5 uker senere. (Noe som fortsatt er et tidligere tidspunkt enn hun første ville sette meg opp på).

 

Det er visstnok ikke så vanlig å oppdage graviditeten så tidlig. Derfor slipper de fleste å vente så lenge som jeg må. Jeg var på sykehuset i går og må vente 8 dager før jeg skal tilbake for å konstatere at fosteret har satt seg fast. Det blir tunge dager fremover, men jeg må bare prøve å komme meg gjennom dem.

 

Lykke til!