Gravid med nr 3- uplanlagt og mannen vil ikke ha flere

[Anonym bruker]

Vi har vært veldig uenige om barn nr 3 og ahr i grunnen bestemt at dette skal ligge noen år før vi gjør noe mer med det. Jeg har ikke gått på prevansjon siden jeg nesten nettopp er ferdig med å amme nr 2.

 

Nå har jeg funnet ut at jeg er gravid og kjenner angsten ta meg litt. Jeg kommer aldri til å ta en abort- noe mannen min vet, men hvordan vil dette påvirke forholdet vårt. Han er ukependler og jeg får ikke sagt det til han før til helgen. Gruer meg veldig til reaksjonen hans.

 

Når det er sagt vet han jo også hvor lett jeg har blitt gravid tidligere så vi er skyld i dette begge to.

 

Vi har det veldig godt sammen og jeg håper at dette ikke ødelegger oss. Vi har hatt heftige diskusjoner når det kommer til flere barn. Han syntes det er nok med de vi har og vil gjerne sterilisere seg.

 

Er det noen som kan komme med noen gode råd om hvordan denne situasjonen kan løses best mulig?

[Anonym bruker]

Er det noen som har sagt at amming er god prevensjon?

Forøvrig må du bare håpe på at mannen din mykner i hjertet etter hvert. Han blir kanskje opprørt i begynnelsen, men blir nok mykere av synet av den lille på ultralyd.

Det er tross alt bare nr. 3, ikke nr. 5 liksom.

 

Men dersom han gir deg hele skylda for dette i flere år framover, er jo ikke det noe samliv å trakte etter.

[Anonym bruker]

Dytter

[Anonym bruker]

Jeg forto heller ikke hva ammingen hadde med prevansjon å gjøre?

Har man sex etter fødsel og ikke vil bli gravid bruker man prevansjon.

 

Det er jo helt opp til han om han vil sterilisere seg. Kanskje gjøre det med en gang slik at det ikke blir en 4.unge.

 

 

Selvfølgelig tar du ikke abort om dere begge viste at dere ikke brukte prevansjon.

[Anonym bruker]

Har vært i samme situasjon selv, mannen ble veldig stille og taus i begynnelsen. Ga uttrykk for at han ikke ville dette. Men det gikk fort over.

 

Hvorfor er det en selvfølge å ikke ta abort om begge viste at man ikke brukte prevensjon?

Dette er vell opp til hver enkelt, og HI sier jo at hun ikke vil det uansett så ...

[Anonym bruker]

Min mann ville ha to og jeg tre. Jeg klarte ikke å roe tankene om en til. Dette såg han og sa han gjorde det for meg. Han var så redd for at babyen skulle være syk. Men da jeg ble gravid fikk han en uventet reaksjon. Han strevde med å glede seg og selv på ultralyd følte han bare sorg over sine egne fraværende følelser. Jeg var besvisst på dette og involverte han minst mulig. Maste ikke om graviditeten til han. Lot han rett og slett få tid. Men da fødselen nærmet seg ble han tryggere. Og når babyen kom ut så var han overlykkelig og alle de rette følelsene kom umiddelbart. Han er nå svært glad for at vi fikk 3 for han ser at ungene har svært godt av det. Og de to første blir ikke så avhemgige av hverandre. De er svært forskjellige og nå kan de dele seg uten at den andre står aleine igjen. Min mann har og tre søsken og var jo veldig klar over hvor godt det var. Særlig nå i voksen alder.

[Anonym bruker]

Vel - i forrige uke var det et innlegg her fra en dame med samme historie som deg. Mannen hadde nå orlatt henne, og hun satt igjen alene med tre barn. Så du bør jo forberede deg på at det KAN være et scenario, også...

 

Uansett; lykke til!

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditeten=) barn er en gave, planlagt eller ei

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle kommentarene deres.

 

Spesielt til deg som fikk nr 3 Dette var oppløftende å høre.

 

Vet at mannen min ikke vil gå fra meg, vi har overlevd kneiker før. Og skal asolutt komme oss gjennom dette også.

 

Angående ammingen så mente jeg at jeg ikke hadde kommet i gang med prevansjon etter endt ammeslutt. Derfor nevnte jeg dette, og ja vi vet at amming ikke holder som prevansjon.

 

HI

[brooklyn]

Vi venter nummer 3 om noen uker nå, og det var heller ikke planlagt. Jeg gikk på minipillen men knotet litt i sommer med at det gikk for lang tid mellom tre av pillene.

 

Anyways, jeg testet positivt, det ble grått og bannet, lillebror var da bare 14 mnd, og sov enda ikke natten igjennom, pluss at jeg fortsatt ammet han.

Ting har gått seg til. Vi var på UL i uke 8 og 12 (dette er min 6 graviditet, de gangene vi har prøvd har vi mistet, men når det slettes ikke "passer", sitter det som støpt), og da vi kom på UL i uke 18 og det viste seg at det var en liten frøken der inne, ble det grått i vinkel både her og der. Vi har to gutter fra før.

 

Vi har måttet venne oss til tanken begge to, men det har nok vært lettere for meg siden det er jeg som går gravid. Mannen min har tødd opp, sakte men sikkert, og gleder seg nå, han også. Men, det tok litt tid for oss begge. For oss var ikke abort et alternativ, spesielt ikke med tanke på alle de gangene vi har mistet i SA eller MA, da tar vi det vi får.

 

Jeg snakket med jordmoren min om dette, og hun sa at det er lov å føle og kjenne på tankene sine, og si at dette ikke helt var det vi ønsket oss. Det har vi gjort, og vi har vokst med det. Nå gleder vi oss, guttene er veldig opptatt av lillesøster som skal komme, storebror har tilbudt seg å passe henne hvis vi skal på kino, han må bare bli førskolebarn om 5 år først:)

 

Alt går. Kjenn på følelsene, det er lov å være skuffet/fortvilet/sinna/spent/forvirret/redd/glad/tenke økonomisk og praktisk

 

Lykke til!

 

[brooklyn]

ikke førskolebarn OM fem år, men førskolebarn OG fem år først. Han er 4,5 år nå. Lillebror er 21 mnd.

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for innlegget ditt Dette hjalp mye. Det surrer mye oppe i hodet og jeg merker at jeg vil gjerne ha dette barnet. Har alltid villet ha 3.

Vet det blir hardt, men det skal gå. Her sover lillebror fortsatt ikke om natten, men har nå 9 mnd på å prøve å få dette til

 

Får håpe mannen tar dette penere enn jeg antar og at han vokser i rollen som kommende 3 barnsfar mot termin

 

Har to gutter jeg også så hadde vært gøy med ei jente- men en gutt er selvfølgelig også velkommen

 

Da er det bare å vente til i morgen.

[Anonym bruker]

Ja, meg det da sikkert....

 

Tenk deg godt om da :0)