vil ikke være hos oss

[nybakt mams]

Jeg er stemor til 2 barn, gutt på 14 og jente på 11 1/2. Stedatteren min på snart 12 år har gitt uttrykk for at hun vil være mer hos sin mor enn hos oss. Jeg merker at mannen min syns dette er trist. Vi har begge krevende jobber og har en felles på snart 2 år. Moren hennes jobber kun dag, og har fri hver helligdag og alle ferier og selvfølgelig også mer tid til å styre med datteren som er glad i mye oppmerksomhet. Jeg lurer på om det er noen der ute som vet om dette er vanlig for jenter i den alderen, at de søker mer til mor. Vi har et koselig hjem ,de har fine rom med tv og xbox, de har venner i nærområdet, og gangavstand til mora. Vi har kanskje ikke tid til så mye morsomme ting som kino osv men de er ofte med venner på slikt. Vi har vanlige plikter hjemme som å rydde eget rom en gang i uken, ordne eget bad hver uke og ellers sette inn i oppvaskmaskinen etter seg osv. Tror ikke de har slike plikter hos mora og hun kjører og henter og styrer VELDIG med dem, Kan det være noe av grunnen tror dere, eller er det usannsynlig?

Blir takknemlig for svar.

 

[Anonym bruker]

Ja, det kan det.

vet om to konkrete tilfeller der barna har gitt uttrykk for at de heller vil være hos mor, siden de ikke har plikter, blir kjørt til skolen (300 meter), får fri tid foran skjerm osv.

De har det veldig bra hos far, men det stilles krtav til dem.

Så kan man vurdere om det er til barnets beste at de slipper å gjøre noe eller ikke.

Forøvrig kan barn godt ØNSKE, men det er foreldrene som bestemmer...

[*-*]

Jeg tror ungene ofte blir mer opptatt av komfort når de blir tenåringer, syns det er fint å være der det er mest behagelig, om det så går på plass eller service. Men kan det hende at hun bruker det litt for å få mer oppmerksomhet etter at dere fikk en liten baby? Jeg ville i alle fall aldri gått tilbake på de helt rimelige pliktene deres, da kommer det bare til å bli dårlig stemning i huset med sure voksne, det er heller ikke noe hyggelig.

 

Men kanskje det er helt i orden at tenåringer får veøge selv om de vil bo hos fast hos den ene forelderen hvis de ønsker det? Kanskje ombestemmer hun seg etterhvert eller ønsker bare å prøve dette? Men ser jo ikke alltid like mye til tenåringer i hverdagen uansett.

[Anonym bruker]

Vi har omtrent samme situasjon som dere, bortsett fra at jenta er eldst. Har hørt fra flere at det er vanlig at tenåringer etterhvert begynner å foretrekke å bo på ett sted, og at det ikke nødvendigvis har noe med den andre forelderen å gjøre.... Det er bare slitsomt å farte fram og tilbake, selv om det ikke er fysisk langt mellom stedene.

 

Men kjenner jeg tenåringer rett, så er det jo ikke noen bombe at de veldger det stedet der de har minst plikter som sitt hovedsted. Naturlig nok. De fleste tenåringer er late.

Men jeg tror man gjør barna en bjørnetjeneste ved å ikke stille krav til dem, og seg selv også ved at man får merarbeid...

 

Han på 12 er foreløpig kjempeflink til å hjelpe til (mot betaling), og det virker som om han foretrekker å være hos oss, enn så lenge...

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er pliktene, for de var ikke urimelige. Jeg tror hun nok bare heller ønsker å være med moren sin, men det kan jo være av ulike grunner. Det kan være at hun ikke føler seg hjemme hos dere, det kan være at hun synest synd på moren sin, eller det kan være at hun trives best hos mor. Er det problematisk for deg at hun heller vil være hos mamman sin?

[nybakt mams]

Neida, ikke problematisk i den forstand. Ser bare at mannen min syns det er leit. Hun kan være ganske utfordrende på den måten at hun ikke gjør plikter osv, så ender det opp med at hun til slutt får kjeft. Og vi syns det er kjipt at det er nødt til å ende opp med det hver gang, men kan ikke la hun slippe unna når broren gjør som han får bekjed om. Syns bare det blir vanskelig når det blir sånn at vi omtrent unngår å si ifra i tilfelle hun truer med å være hos mor osv...

[Anonym bruker]

Hvis dere lar være å si fra, fordi hun "truer" med å flytte fast til mor, er det vel på tide å sette foten veeeeeeldig kraftig ned? Hva blir det neste, tro, skal de få lov å begynne å "shoppe" mamma- og pappadager etter hvem som har best middag den dagen?

 

Men når det er sagt: da jeg var 11 eller 12 ville jeg helst ha sluppet å bo mye hos pappa. Uten at det er noen mal.

[Anonym bruker]

ja, følelsesmessig utpresning burde få sterk reaksjon fra dere. dette er en veldig manipulerene og dårlig oppførsel som burde tas tak i.

 

vi hadde en liten periode da sønnen til sambo ville bare bo med mamma, og det ble tatt alvorlig, men etter det var resultert., og det senere ble prøvd utpresninger som ´´da vil jeg heller bo med mamma´´(om jeg ikke får det som jeg vil. sa sambo sterkt i fra om at slik oppførsel var ikke hyggelig. og slik oppfører man seg ikke mot andre..

 

det jeg da mener er at det er viktig å skille mellom de to

[Anonym bruker]

Mine foreldre var gifte, vel de er fremdeles gift med hverandre, og om de hadde skilt seg ville jeg nok helt sikkert ha ønsket å bo hos mamma.

Begge foreldrene mine jobbet, faren min jobbet ute med ulike skift ordninger. Når han var på jobb var han helt vekke og når han var hjemme, var han hjemme hele tiden. De var begge veldig aktive med oss barna, og begge veldig involverte. Nå er det alle barnebarna deres de gir omsorgen til. Som sagt veldig sammensveisa familie.

Mamma reiste litt med jobben hun også, men ikke i samme grad, hun reiste også en del på ferie til slekt og venner når pappa allikevel var hjemme. Av og til reiste vi barna med far på jobb i skoleferier ol.

Tiltross for at min far er og var en flott omsorgsperson, kunne han aldri måle seg med mamma, det var alltid best med mamma, og når mamma var bort så savnet jeg henne, når han var borte så var det helt greit.

Jeg ser det samme nå med mine egne barn, de er helt klart mere avhengige av meg, enn de er av faren, vi jobber vanlig arbeidstid begge to. Mors omorgen er ofte nærere, og varmere enn fars omsorgen, vi mødre ser barna på en annen måte enn fedrene, og det er helt narurlig at barn ønsker mora si, også når de er tolv.

Jeg tror nok ikke jeg hadde vært særlig begeistra for å være halvparten av tida hos min far og en annen dame. Synest det høres temmelig ukoselig ut.

Jeg er stemor selv, og kan ikke fatte å begripe hvorfor stebarna har så lyst å være så mye hos oss, aller helst hele tida virker det som. Fatter det bare ikke.

[Anonym bruker]

Når det gjedler forholdet til mor og far tror jeg det er avhengig av begge foreldrenes innstilling til hvordan dette skal formes. I vårt forhold har vi vært enige om - fra før vi fikk barn - at mor og far skal være like viktige for barna. Vi har sett på rollene og vært bevisste på å forme disse slik at vi kunne oppfylle å bli like viktig, bety like mye - og vi har klart det! For barna er det ett-fett om det er mamma eller pappa - bare det er en av oss. Men, det er viktig at mor er like med på denne avgjørelsen og legger inn like mye arbeid for å få det til som far! Som mor må vi faktisk fra tid til annen trekke oss tilbake og overlate barnearenaen til far. Vi må holde oss i skinnet og ikke "sjefe"/ fortelle hvordan tin skal gjøres osv...

 

Jeg mener derfor at det absolutt ikke behøver å være slik at barn helst vil bo hos mor, men det er opp til OGSÅ mor å få til slike familiebånd!

 

Hilsen mor til 4

[Anonym bruker]

Kjenner jeg blir misunnelig jeg!

hans barn er så små enda at vi ikke har noe valg..

De MÅ komme til oss...

[Anonym bruker]

Jeg er skilsmissebarn og husker veldig godt at behovet for å ha en mer "stabil" tilværelse meldte seg da jeg nærma meg ungdomsalderen. Fram til da var jeg ikke så mye sammen med venner og sånt på fritiden, men etterhvert som det ble mer og mer av det (og alle vennene mine ikke hadde skilte foreldre) følte jeg et stort behov for å være mest mulig på en plass.

 

Jeg sa aldri noe om det til foreldrene mine fordi jeg ikke ville "såre dem". Men det er jo de som skilte seg! Skjønner selvfølgelig at det kan være litt sårt at barna ønsker seg mest til mor, men det kan jo endre seg. Det kan være mange ting som spiller inn på at det er sånn det føles akkurat nå. Det viktigste jeg kan si er uansett å ikke la barna kjenne på den følelsen av at de "sårer" noen. De ba aldri om å få to hjem