Da er det lenge siden jeg har vært her inne... MYE har skjedd.. (sutreinlegg..)

[villevilla]

Men ikke det man håper mest på..

 

Etter som vi har valgt å holde dette for oss selv, så er det få å prate med om problemet vårt. Så da velger jeg å blåse fra meg her.. trenger det innimellom:)

 

En rask liten oppsummering: min mann har svært dårlig kvalitet, mens jeg er frisk som en fisk. Vi har et barn sammen (ICSI) og har nå hatt 2 negative forsøk.. Det siste forsøket fantes det ikke en eneste levende sædcelle enda han leverte to prøver.. Dette gikk VELDIG hardt inn på min mann, og han gravde seg så langt ned som han klarte.. Dette gjorde det tøft for meg og det begynte å gå utover barnet vårt. Så da så jeg ingen annen løsning enn å tvinge han ut av grusen å prate med meg.

 

Den første samtalen endte INGEN vei, og jeg ble enda mer nedmellom.. folk rundt meg begynte å skjønne at noe var galt å prøvde få meg til å innrømme at jeg ikke hadde det bra, og at jeg måtte flytte fra mannen min. Alle var skråsikre på at nå var han ikke snill med meg. Da valgte jeg å prøve på nytt med samtale.. Denne gangen sa jeg at om ikke dette funker flytter jeg i morgen. Å jeg mente det VIRKELIG.. DA først gikk det opp for han hvor tungt dette var for meg, å mannen gråt å gråt å gråt.. Har aldrig sett han gråte slik før.. og vi snakket om absolutt alt som vi sikkert burde snakket om for mange år siden.. Det var deilig! Og vi ble enige om at vi skal prøve på nytt, og vi skal ikke gi opp. Og mote til oss begge var på topp, endelig!

 

Såå venter jeg mensen.. men den kommer ikke, og jeg begynner etter en uke å kjenne etter symptomer på graviditet. Puppene verket, jeg var STUPTtrøtt og faktisk hormonell.. sint som en DUPP! Tanken om å ta en test slo jeg fra meg, jeg torte ikke.. ville flyte på følelsen av å kanskje være gravid, og på egen hånd!

 

Mandagsmorgen våkner jeg i et.. ja.. får kanskje kalle det blodbad.. Føltes hvertfall sånn.. Mensen kom og jeg, faen asså! AAAHHH!!! Jeg vil at alt skal være normalt!! (som alle andre her inne..) Det føles så forbanna URETTFERDIG!

 

Jeg er ubeskrivelig glad før min lille engel, elsker han over alt på jord! Skulle bare ønske at han kunne få en liten søster eller en liten bror... hadde vært så kosli..

[Gjest]

Huff ja, prøverørsveien kan være tøff altså! Bra dere fikk snakket godt sammen og står sammen om nytt forsøk. Om han ikke får levert på "vanlig måte" kan man kanskje prøve TESA/PESA der man henter ut sædceller fra testikkel/bitestikkel?

 

Kos deg med din lille gutt, mens dere venter på at dere lykkes på nytt:)

[b77h]

Jeg forstår godt din frustrasjon og at det virker urettferdig - MEN du MÅ huske på hvor utrolig heldig du er!

Dere er så heldige at dere har fått oppleve den fantastiske gaven og opplevelsen det er å få et barn!! Det er så veldig mange som aldri får oppleve akkurat det.

 

Selv har vi også nettopp fått et barn, etter mange års prøving. Jeg føler meg så utrolig heldig! Mange snakker om at nå kan vi jo få flere, men det er absolutt ikke fokus for oss. Vi vil nyte barnet og det at vi fikk lov å bli en liten familie.

Kanskje vil vi prøve på flere senere, har også noen på frys, men jeg vet da at jeg ikke kan regne med at det vil lykkes. Og som enebarn vet jeg også at jeg hadde en god barndom og oppvekst også uten søsken.

Spesielt hvis det går på psyken og forholdet løs, så ville jeg ikke fokusert på et evt nytt barn.

Ikke rart mannen din har det vanskelig - han kjenner jo sikkert hver dag på det at han er den som ikke strekker til, og som ikke kan gi deg enda et barn til. Og hvis du viser han at det betyr alt for deg, så vil det jo få han til å føle seg utilstrekkelig og håpløs.

Husk å også vise han hvor takknemlig du er for barnet dere HAR.

 

Og snakk med andre om det! hvorfor holde sånt hemmelig? det man ikke får ut og "luftet" vokser inni en...ikke bra!