jeg angrer så masse

[Anonym bruker]

jeg tok abort for 7 måneder siden. Og jeg tenkte ikke så mye over det da, men nå gjør det så vondt inni meg. Jeg angrer så utrolig masse. Klarer ikke gå på jobben for alt er så immari trist.

Jeg tok et feil valg.

Vi har en gutt fra før som snart et to år. Ingen av oss har fast jobb, bare midlertidig-bor i en bitte liten leilighet med bare et soverom.

Og vi tok valget på bakgrunn av økonomi.

Herregud for et idiotisk valg. Jeg kunne ønske jeg kunne snu tiden tilbake.

 

Når vi fikk første mann var jeg student, og han lærling. Hadde ikke noen penger da heller- men det gikk jo greit. Men når vi fant ut at jeg var gravid igjen sa vi begge to at det var for det beste...

 

Men nå har jeg så vondt inni meg, og samboeren min virker ikke berørt i det hele tatt. Jeg sliter med en ekstrem dårlig samvittighet for å ta bort et liv på bakgrunn av penger.

 

Kommer denne følelsen noen gang til å forsvinne??

[Anonym bruker]

Jeg hadde det slik som deg, jeg angrer enda, men klarer å se nyansert på det så det gjør ikke så vondt lenger.

 

Tror følelsen går over om du klarer å fokusere på at det valget dere tok, var det valget som var riktig for dere akkurat da. Klart dere kunne klart dere bra, men begge kjente på at det ikke passet nå, og da har dere tatt det rette valget for dere. Siden når dere får barn når det passer tror jeg i allefall du vil klare å komme litt mer over aborten og kjenne på at det var rett for dere.

[Anonym bruker]

Jeg synes det svaret som hun over her har gitt var veldig bra. Slå deg til ro med og respekter det valget dere tok da. Prøv å se på det som en erfaring i stedet for at du gjorde noe galt. Av en eller annen grunn så var det meningen, men jeg kan forstå at den ikke alltid er lett å finne. Men jeg er overbevist om at du får det bedre med deg selv når du klarer å akseptere situasjonen i stedet for å angre. Anger er som gift i kroppen og er ikke bra for hverken oss selv eller de rundt oss. Dere er langt ifra de eneste som har tatt et sånt valg på et sånt grunnlag. Dere er også sammen enda og kan få barn igjen i fremtiden. Samtidig så er det nok heller ikke så uvanlige følelser du har vil jeg tro. Håper du har noen du kan snakke med om dette (ikke nødvendigvis kjæresten), det hjelper nok masse!

 

Håper du klarer å jobbe deg gjennom denne fasen og får det godt med deg selv igjen!

 

*Klem*

[Anonym bruker]

tusen takk for 2 flotte og hjelpende kommentarer. Skal ta det til ettertanke Jeg jobber veldig med å se fremover, men det er virkelig ikke lett.

Kunne virkelig ønske at jeg kunne snakke med samboeren min, men han ser bare på det som en klump i magen. Men det var jo litt mere enn bare det.

Og det er det som gjør så vondt. Men det blir bedre, det skal det bli .9

 

Tusen takk ihvertfall.

[Anonym bruker]

Det er mulig jeg beveger meg på dypt vann nå når jeg sier dette, men sier det på grunnlag av at jeg har vært mye sammen gutter i oppveksten, under utdanning og nå i jobb. De forholder seg til bl.a. slike ting på en annen måte enn vi gjør. Du har jo også vært gravid tidligere og vil tenke på dette på en helt annen måte nå enn om du aldri hadde vært det før (kanskje?).

Gutter prater heller ikke om følelser på samme måte som oss og hvis de kan slippe å forholde seg til problemer, så gjør de gjerne det. De gjør ting bare rett og slett "enklere" enn oss jenter. Noen kan kalle det feigt mens andre vil si at det er en flukt fra virkeligheten. Jeg tror nok det heller handler om at de ikke vil stupe inn i ting som kan føles utrolig kjipe hvis de kan unngå det.(For alt du vet kan det faktisk hende at han synes det var kjipt innerst inne han også, men at han kanskje ikke vil innrømme det overfor seg selv engang). Det er vel nå dere er i en situsjon hvir "gi og ta" uttrykket kommer til sin rett. Spm er bare hvor mye man skal gi og hvor mye man kan kreve. Han vil sikkert prøve å ikke blåse dette opp til mer enn han føler er nødvendig og er ikke dermed en kynisk eller følelsesløs mann, bare en mann som vil komme seg gjennom hverdagen på best mulig måte for sin egen del... Men samtidig ikke helt tør å bevege seg dit du er fordi han føler han kanskje ikke takler det.

 

Har ikke peiling på om dette hjelper eller ikke, men kan kanskje hjelpe bittelitt...?