Med min fødselshistorie vil jeg advare Oppegårdsfødende

[Hiryuu]

Det gjelder ikke selve fødselen, men tiden etterpå. Oppegårdsfødende bør ikke vurdere Akershus universitetssykehus.

 

 

 

Min fødsel begynte en onsdag morgen(ca 00.30), etter at slimproppen løsnet dagen før. Riene kom med 13 minutter imellom en kort periode, så utover dagen varierte det mellom 7 og 9 minutter. Vi dro ikke inn før torsdag morgen (et sted mellom kl.02-02.30).

 

Det var på grensen til at vi ble sendt hjem, men de tok hensyn til at vi var avhengig av drosje. Hadde ca 3cm åpning store deler av morgenen. Jordmor forsøkte å vide ut og fikk til ytterligere 1cm til.

Det var selvfølfelig slitsomt og vondt, og det jeg fikk av smertelindring på dette punktet - var lystgass og akupunktur. Akupunkturen var også for å bedre åpningen; hvilket ble sjekket ofte.

 

Typen følte seg hjelpeløs og nervøs og vandret frem og tilbake mellom kantina, fødeavdelingen (rommet) og kapellet.

Etterhvert fikk jeg endelig epidural, på tross av liten åpning fordi det var pågått så lenge. Så ved 23 tiden torsdag kveld sa de at om det da ikke var god nok åpning, ville keisersnitt bli vurdert.

 

Da hadde jeg heldigvis full åpning og begynnende pressrier. Jeg vil beskrive disse riene bedre å oppleve enn åpningsriene, fordi jeg nå kunne bruke smertene til å få ut ungen.

Han kom ut kl 00.39 på fredagen og veide 4300gr.

 

 

 

De tre dagene etter, i barselavdelingen opplevde jeg som en døs. Både jeg og typen var stuptrøtte etter tredagesfødselen. Jeg har aldri vært våken et døgn før dette, og nå hadde jeg en masse smerter på alle tenkelige steder.

 

Vi sleit med å få til ammingen, noe som var det store maset blant pleierne. Men vi ble fortalt at "det vil gå seg til" og vi skulle "ta det med ro" Jeg fant ammingen vanskelig pga smertene og få barnet fra barselbarnetrillen (den greia barna ligger i på sykehus) og over til meg samtidig som jeg skulle få til riktig formet ballast av den dårlige dyna så barnet kunne ligge riktig (det hadde vært SÅ mye bedre med en ammepute!) Det var jo vår første unge og vi, særlig jeg, bar på mye

usikkerhet.

 

Ved dagen for hjemreisen sa de at den lokale jordmora ville komme på hjemmebesøk dagen etter. Jeg tenkte at det var resultat av fastlegen min som savnet meg og hørt hvordan det var gått da jeg misset kontrolltimen da vi dro inn til sykehuset. Skjønner jo at jeg var naiv.

Sykehuset hadde ringt til helsestasjon og meddelt sin alvorlige bekymring for oss, og for hvordan vi skulle klare dette. Men de overlot det til helsestasjonen å bedømme hvordan det gikk.

 

Med andre ord; pleierne snakket med to tunger. Til oss var pipa: det vil gå seg til, det går så bra så. Mens til helsestasjonen var de jo SÅ bekymret.

 

 

 

Jordmora kom med helesøstera for å se hvordan det var med oss. Vi sov minimalt den natta før møtet med helsesøstra, så vi var rimelig utslitt og maktesløse overfor den nye situasjonen. Derfor var vi lette å overbevise at vi trengte hjelp. Det vi så for oss, var en person fra helsestasjonen eller liknende som ga oss forslag på hvordan vi skulle få gjort husarbeid, spise middag og slikt samtidig som guttens velvære psysisk og fysisk ble ivaretatt. Det vi fikk var barnevernet, fordi de hadde en "servicegruppe med dette i fokus". Dermed har vi sak i barnevernet som nå har pågått i snart 5 måneder.

Etter 1 måned og utover, fikk vi mer og mer informasjon som var utelatt for oss.

 

1. Vi fikk vite at sykehuset var bekymret. (Jeg hadde god tone med pleierne og visste ikke at jeg opptrådde feil i fht å bli mor. Jeg vet ennå ikke hva jeg gjorde feil. De burde i så fall sagt hva det var mens jeg lå der. De burde også ta i betraktning at alle reagerer ulikt på en så ny situasjon.)

2. Det var helsestasjonen som sendte melding til barnevernet, men de hadde sendt det FØR de kom på besøk. I 2 måneder trodde vi at det var vår skyld fordi vi ba om hjelp.

3. Helsestasjonen HAR en service med helsesøster som kan komme hjem til en å hjelpe med tilrettelegge dagen. På det tidspunktet hadde de ikke kapasitet, men de kunne ha fortalt om det.

4. Det finnes foreldreforberedende kurs i forkant, da jeg spurte om det under svangerskapet var svangerskapskurs alt vi fikk.

5. Jeg hadde kontroll både hos lege og jordmor av to grunner: jeg var usikker på morsrollen og redd for å få et handikappet barn pga arvelighet. Dette ble i etterkant brukt mot oss i barnevernets rapporter.

6. Oppegård kommune er i overkant ivrige i fht sine barnevernstjenester, hvilket fører til mange unødvendige saker.

 

Jeg har aldri før følt meg så forrådt av autoriteter som før var selvfølgelige tillitspersoner. Nå i etterkant finner jeg ikke lenger helsepersonell pålitelig. Det er også derfor jeg bruker dette mediet, samtidig ble jeg nektet barselgruppe - og jeg trenger å snakke med noen. Gutten må på sine kontroller og det er kun da jeg tar turen dit.

Dette kunne vært unngått om vi hadde visst hva som var forventet av oss, og oppført oss som fiks ferdige foreldre.

 

 

Både jeg og typen har sltt psykisk av dette, og det har tært på forholdet. Det verste for min del var frykt for å miste barnet, suicalidet og depresjoner. Det har vært og er fremdeles mye stress, tårer og bitterhet, for saken er ennå ikke over.

 

 

Oppegård kommune er i overkant ivrige med sine barnevernstjenester, hvilket fører til mange unødvendige saker. Dermed resulterer det til at saker der det burde være mer fokus blir forsømt.

Dette har jeg fra en bekjent som jobber med eldre barn i denne komunnen. Så som sagt, Oppegårdsfødende; vær på tå hev.

[Snuppeluppa med snuppe + spire]

Vel... Jeg klarer ikke å gi deg noe sympati her. Jeg har full tillit til at jordmødre, sykehus, helsesøster, helsetjeneste og barnevernet vet hva de gjør, hvordan og hvorfor de gjør det.

 

Ingen tvil om at slike ting er tungt, men jeg velger å tro at de gjør dette av en grunn. Og vi får jo ikke høre jordmødrenes, sykehusets, helsetjenestens og barnevernets side av denne saken.

[♡ Mors-lykke ♡]

Og jeg tenker at dersom alt du ville si,snuppeluppa 3 pp, var at du ikke tror på henne, så kunne du latt det være. Hun trenger neppe en vilt fremmeds mistro på toppen av det hun opplever... Og når det gjelder å ha "full tiltro" til at jordmødre, sykehus, helsetjeneste og barnevern ikke kan gjøre feil, er det i beste fall skremmende naivt. De er bare mennesker de som jobber der også, og mennesker kan gjøre feil.

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke begås mot deg selv...

 

Det er selvsagt alltid to sider i en sak, og man bør bestrebe seg på å være åpen for begge sider - akkurat DET kan jeg være enig med deg i.

[MammaMø85]

Skjønner deg så godt. Kjenner til lignende sak hvor barnevernet bare har overkjørt familien totalt. Grunnen i dette tilfellet var at ho som fødte hadde gallestein anfall samtidig med fødselen og var derfor helt fjern i lang tid etterpå, helt utslitt og usikker. Saken ble ikke bedre av at jordmor kjefta på henne og sa at hvis ho skulle gråte sånn så kunne ho umulig klare å ta seg av en unge. Bekymringsmelding ble sendt og barnevernet troppet opp dagen etter. De leta etter feil, isteden for å gi råd. Du SKAL IKKE ha full tiltro til helsepersonell, vær kritisk og følg opp det du har krav på. De har vært igjennom et helvete som vi alle har fått føle på.Det endte med at en barnevernskonsulent tilslutt sluttet i jobben sin. Håper dere har en god advokat og skriv opp alt som blir sagt . Barnevernet har nok av småkonger som styrer uten noen å svare til, på tide at klager blir tatt på alvor. Barnevernet er ikke en hellige, bare mennesker og ofte tror jeg mye har med prinsipper og makt å gjøre. Lykke til!

[Solnurky]

Huf dette høres ikke bra ut. Syns synd på deg! Jeg hadde en helt normal fødsel, men når jeg søkte hjelp med amningen stappet de bare puppen i munnen på den lille uten å forklare hva jeg gjorde feil som ikke fikk det til. Dette ente med at jeg ble stresset og melkeproduksjonen kom ikke i gang. Så fikk jeg av en gretten jordmor at ungen ikke gikk opp i vekt og at det var min feil fordi jeg ikke gav henne ofte nok. Jeg gav anne hver time som det stod beskrevet i bøkene( var jo der jeg lærte amming fra) da knakk jeg helt i sammen og det var heldigvis en snill barnepleier som tok seg god tid til meg. I tilleg fant hun en snill jordmor som tok seg godt av meg på kvelden. Den natta løsnet amming, morslykken og evnen til å tro på at jeg gjorde det riktige for barnet mitt. Uten disse to så vet ikke jeg hvordan det hadde gått. Ho andre jordmora er ei dom burde hatt en annen jobb for du kan ødelegge stakkars førstegangs fødende med å kjefte og suvat de gjør alt feil. Lykke til videre!