Mandag er dagen.........

[Metalmammaen]

På ultralyden på onsdag ble en vond dag. Babyen er død og har vært død i 3 uker ca.

Det er store misdannelser som er årsaken. På en måte er det "godt" å slippe og ta en avgjørelse.

Synes det er vanskelig å vite at babyen i magen er død. Jeg tror ikke jeg vil se etter fødselen, siden den har vært død så lenge og har så store misdannelser. Vet ikke enda....men tror ikke det.

Jeg er i uke 21.

[swing]

Hei!

 

Så ufattelig trist å lese. Blir helt på gråten av disse historiene.

Vi opplevde å miste i uke 18 i oktober. Jeg syntes magen ble litt mindre, formen min ble bedre og det lile jeg hadde kjent av liv ble helt borte, så derfor ordnet vi privat UL noen uke før den ordinære. Og det viste et foster som lå helt rolig uten bankende hjerte.

(Nå hører det med til historien at jeg har hatt to MA før det, en i uke 8 og en i uke 10. Derfor hadde vi hatt god oppfølging dette svangerskapet, og hadde sett liv og normal utvikling fram til da.)

Så da ble det fødsel på Ullevål. Jeg synes enda det er helt surrealistisk å tenke på alt vi har vært gjennom.

Vi valgte å se den lille gutten. Jeg var usikker på om jeg ville det på forhånd, men tenkte at jeg kanskje ville angre mer dersom jeg ikke gjorde det.. Vi gjorde en avtale med hun sykepleieren som var til stede når fosteret kom ut. Hun var den som stelte og vasket han, så vi fikk henne til å forklare oss hvordan han så ut, med farge og størrelse. Også sa vi at hvis han ser ille ut, må du anbefale oss å se han eller ikke. hun anbefalte oss å se han. Han var helt normal bortsett fra en utposing fra nakken og ned langs ryggen. Jeg synes jo han var kjempefin og ville aller helst ha han med meg hjem.

Nå som det har gått litt tid ser jeg på bildet av han og har fått et mer moderert syn. men jeg er fortsatt veldig glad for at jeg har sett og holdt den lille gutten vår.

I desember var vi på gravlunden på Helsfyr og la kista ned i en grav sammen med 3 andre kister og en urne. Det synes vi var en verdig "avslutning".

Uff, det er nok voldsomt for deg å tenke på hva du skal gjennom nå. Jeg synes selv det er helt ufattelig at jeg selv har vært gjennom noe sånt.

Jeg ønsker likevel å si at jeg tenker masse på deg, spesielt på mandag.

 

Vi har enda ikke fått vite hva de fant ut på obduksjonen. Siden oktober har vi vært gjennom utredning for å finne ut hvorfor jeg har mistet 3 ganger. Så om et par uker skal vi til Ullevål å få høre hva obduksjonerapporten sier, om de finner noe på blodprøver de har tatt av oss osv.

 

klem!

[Metalmammaen]

Hadde en MA i september.

 

Usikkerheten angående det å se den lille, er pga legen som forklarte på ultralyden så at "se her, her skulle vi sett ansiktet"

Der hjernen skulle vært, var det bare grått, og han sa det var væske.

 

Vondt å lese om deg også. Tusen takk for at du svarte meg.

[swing]

Da skjønner jeg deg veldig godt.

Jeg måtta føde i et bekken som lå i doskåla, og når alt var kommet ut satte sykepleieren lokk på bekkenet og tok det med seg ut. Vi fikk ikke lov å se noe før hun hadde vasket fosteret.

Jeg regner med dette er vanlig praksis (at man ikke får se noe før de har undersøkt litt), så da kan de jo komme med en anbefaling etter det.

 

Jeg føler virkelig med deg!

 

[Metalmammaen]

Ja, det er nok den beste løsningen, at de vurderer om det kan bli en "god" opplevelse å se den lille eller ikke.

 

Babyen min har ligget død i magen ca 3 uker trodde de. Det vil nesten bli 4 uker til mandag....

 

Tror det vil bli en stor påkjenning å se.

 

Jeg er så tom og alt svinger så voldsomt.

 

Takk igjen for at du svarer meg:-) Klem.

[Carina har to små gull]

Veldig trist å lese at du har mista det lille barnet ditt. Jeg har opplevd det samme som deg og vet hvordan det føles. Kom til den ordinære UL i uke 19 dull av forventninger. Sjønte med en gang at det ikke var liv. Fødselen ble startet dagen etter, hadde heldigvis ikke så mye vondt. Jeg måtte også føde i bekken til slutt og jordmora satt lokket med en gang på slik at jeg ikke skulle se. Det viste seg at den lille gutten hadde vært død i 3 uker og vi ble anbefalt å ikke se han. Han hadde jo tross alt vætr død i 3 uker og hadde en del misdannelser. Han døde av dødelsig svergvekst. Jeg har ikke angret en dag på at jeg ikke så han. Jeg regner med jordmora viste hva hun snakket om da hun ikke ville at vi skulle se. Hør med de på sykhuset om råd, de vet.

 

Sjønner så veldig godt hvordan du har det. Håper duy og din mann klarer å snakke om det som har skjedd og dele sorgen med hverandre, Gråt med hverandre. Jeg klarte ikke gråte de første dagene, bare smaboern min som gråt. Men da bobla sprakk av det en befrielse.

 

Håper du får oppfølging ved hjelp av sosionom. Vi gikk til en fantasrisk sosionom som hjalp oss å komme gjennom sorgen. Bare å få pratet med noen utenifra hjalp oss utrolig mye.

 

Nå har det gått 1 år siden lillegutt døde og jeg har fått lagt det bak meg, men blir aldri å glemme at jeg kunne ha hatt en lilten krabat her sammens med oss.

 

Husk bare å gråt og prat sammen, sorgen har gjort oss mye sterkere som par.

 

Mange klemmer fra Carina.

[Metalmammaen]

Tusen takk for at du delte historien din Carina.

 

Nå er jeg bare i et vakuum frem til mandag. Tårene kommer ganske ukontrollert til tider.

[Carina har to små gull]

Hvordan går det med deg nå? Er nok enda ganske sårt, men det blir bedre.

 

Klem

[Metalmammaen]

Selve mandagen var en ut av meg selv-opplevelse, for å komme gjennom dagen tror jeg. Fødselen tok 7,5 timer og hun ble født i senga. Jordmoren rådet oss til ikke å se, vi fulgte det rådet. De klarte ikke ta hånd/fotavtrykk av henne, for hun bar så preg av å ha ligget så lenge i magen.

Felte ikke en tåre den dagen, men de dagene som kom etter bare fosset tårene.

Alt svinger fortsatt veldig, Skal begynne på jobb igjen på mandag, gruer meg. Onsdag 25 skal vi på oppfølgingsamtale på sykehuset. Resultatet av obduksjonen får vi vel ikke vite på flere uker.

Hun skal legges på minnelund.

Det tyder på at det er kromosomfeil som er årsaken.

Tusen takk for at du spør:-)

 

Klem.

[swing]

Hei

 

Ut av deg selv opplevelse ja! Jeg synes enda det er helt surrealistisk å tenke på at man har vært gjennom noe sånt. Klarer liksom ikke å forstå det.

Jeg begynte også på jobb etter to uker. Jeg var veldig ustabil i humøret da, men ønsket å gå tilbake for å få noe annet å tenke på. Jeg ble tatt veldig fint imot av mine supre kollegaer, og snakket med dem om at jeg var ustabil i humøret og at jeg nok ville ha et litt annet reaksjonsmønster på ting enn slik som de kjente meg fra tidligere. Hvis ting gikk litt utenom rutine falt jeg fort av lasset, men da var de der og støttet meg

Det er jo heller ikke lett for kollegaene å vite hvordan de skal ta imot en som har vært gjennom det vi har (det er ikke noe du skal tenke på altså), men mine kollegaer sa at det gjorde det lettere for dem at jeg fortalte hvordan jeg hadde det.

 

Klem!

[annek89]

Ja, jeg tror det er vanlig, for jeg måtte det jeg også, nå 9. mars... jeg var 20 uker... føler med alle som opplever dette, det er utrolig vondt!