Noen som har /har hatt post traumatisk stresslidelse her?

[Anonym bruker]

Og blitt behandlet for det?

 

Hva gikk behandlingen ut på?

 

Hvor hyppig?

 

Hvor lenge?

 

Hjalp det?

 

Ble du medisinert. I så fall, hva?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Jeg vil tro du får svært få svar for en ekte PTSS-diagnose kan bare gis til de som har vært utsatt for noe _potensielt_livstruende_. Ser at denne diagnosen blir veldig misbrukt og enhver som har opplevd noe litt skremmende påstår de har PTSS. Det er godt mulig man kan bli psykisk syk av diverse opplevelser, men så fremt det ikke var en fare for livet er det ikke PTSS.

[Gjest ->>-]

Det der er jo bare tull. PTSD utløses av et livstraume, det behøver slett ikke være en livstruende situasjon bare det oppleves som traumatisk nok for den det gjelder.

[Gjest]

En venninne av meg har det. Hun gaar til psykiater som driver med kognitiv terapi og brukte medisiner i et par aar. Detaljene kjenner jeg ikke men hun har klart seg bra og har funnet en jobb hun trives i og saant Det er en tung diagnose og veien er lang, men det er mulig aa bli bedre!

[Anonym bruker]

Behandling retter seg mot symptomer og årsak. Først av alt må du få diagnosen og det er en naturlig oppfølging i form av behandling. Du må være stabil nok til å kunne se på årsaken til symptomene. Det er også av betydning hvor lenge det er siden det skjedde som forårsaket symptomsammensetningen.

 

Du må belage deg på en lengre periode hos behandler, det er vanlig å gå i terapi en gang i uken. Du må jobbe mye på egenhånd og du vil være i en kontinuerlig prosess. Det er vanlig at du føler motløshet i perioder og at det er tøft, du vil kankje slutte, men hold ut. Vær åpne med terapeuten din.

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat fått diagnosen (følger av seksuellt misbruk som liten, og relatert hendele for noen mnd. siden), og har egentlig ikke fått vite så mye om veien videre. Bare at jeg skal gå hos psykolog (har vært der noen ganger allerede). Er veldig spent/nervøs/redd for hva som skal skje videre.

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg dytter igjen jeg, i håp om at noen som har det skal se innlegget.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har diagnosen. Jeg har skrevet innlegget på anonymforum :TIL DEG SOM ER: Hysterisk, hjernevasket og mannen din slår deg!

 

Jeg fikk diagnosen etter henvisning til psykolog fra krisesenteret. trodde bare de som har vært i krigen fikk den. hehe, fikk forklart at jeg absolutt i høyeste grad har vært i krigen.

 

Jeg har gått i terapi i seks år. Jeg har kommet et stykke på vei. går på anti-depressive, Cipraplex.

Det kalles et syndrom, fordi det er ikke noe du kan bli frisk av. Lider du av dette, må du lære deg å leve med det, finne håndteringsmekanismer som fungerer for deg, og gå aktivt til samtaleterapi. du må lære deg å leve med symptomene, og har krav på ekstra tid ved eksamener o.l. pga, konsentrasjonsvansker.

 

Jeg lever i dag et godt liv, men er plaget av såkalte "flashbacks", lammelser, angst, sinne, hodepine, søvnmangel, dårlig appetitt, gråt, fokuseringsproblemer og utrygghet.

 

før gjorde dette hverdagen min utrolig vanskelig, men med medisiner, og hjelp, har jeg kommet dit at det er lengre mellom hver gang, og "svakere" om du skjønner hva jeg mener. Det er også viktig at de nærmeste er klar over dette, og hva det innebærer for deg å ha en slik diagnose.

du trenger noen trygge havner, hvor du kan "kaste søppla di" og hvor det blir forstått om du reagerer/handler litt rart innimellom.

 

vet ikke helt om dette hjalp, men er det noe annet du lurer på så skal jeg prøve å svare deg

 

og lykke til, håper du finner din vei gjennom dette.

[Anonym bruker]

jeg har mange av de samme erfaringene som anonym over her.. men orker egentlig ikke å utdype det så mye akkurat nå.

 

Men jeg har vert i behandling siden nyttår ca, en gang i uken, i utgangspunktet pga alvorlig depresjon med selvmordstanker og hele pakken, men ettellerannet har vert feil i mange mange mange år, og psykologen min mener jeg lider av post treumatisk stress syndrom. Jeg går på cipralex og har gjort det siden slutten av 2009, merker veldig god effekt av medisinen og samtale med psykolog en gang i uken, pluss time hos fastlege ca hver tredje uke. I tillegg har fastlegen min funnet ut at jeg lider av en sykdom som preger psyken min, og som krever livslang behandling med medikamenter daglig.. mye å fordøye på en gang, mken likevel en slags lettelse å få diagnose da jeg har visst at "noe" eller "ganske mye" har vert galt i mange år..

 

 

lykke til til deg, og alle oss andre som strever.

 

ps: jeg er forresten blitt sykemeldt av legen min, og mannen min har tatt over fødselspermisjonen min, babyen min er ca 9 mnd nå. Psykologen mener også jeg lider av pannikk angst, så det er mye å svelge unna på en gang dette her, men alikevel går det opp mange lys for meg og mange ting faller på plass som den største slvfølgelighet...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, begge to. Så man kan altså ikke bli frisk av dette her? Jeg har vært plaget siden jeg var liten, men jeg har gode og drålige perioder. Hadde håpt at jeg med hjelp kunne få fjerne disse vonde periodene. Syns ikke noe om at jeg skal måtte møte på dem fremover hele livet.

 

Jeg syns psykologen min er så pågående. Han er så rett på sak, begynner liksom med det vanskligste og spørrer og graver. Jeg syns det er forferdelig. Har det mye værre etter at jeg begynte å gå hos ham enn jeg hadde det før. Skal det være sånn?

 

Jeg har også fått beskjed om at jeg nok har panikkangst. Men ikke av alvorlig grad (dvs. relativt få episoder)

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg har fått diagnosen posttraumatisme etter en overfallsvoldtekt.

Gikk i 4-5 år uten å søke hjelp, og knakk etterhvert sammen. Gikk på medisinen paradexotin i 5 år etterpå - skulle sikkert ha søkt profesjonell hjelp i tillegg, men jeg ville ikke ta plassen fra noen som trengte det mer. Tablettene gjorde at livet mitt gikk tilbake til normalen.

Jeg ble gravid, og måtte derfor slutte med tablettene - og hadde et trasig svangerskap pga dette, men det som er så positivt er at det ser ut som sykdommen har forsvunnet etter jeg fikk datteren min:)

 

Jeg gråter nesten ikke lengre, ler mye lettere og er i det hele tatt den samme gamle som jeg var for 10 år siden.

 

Så man KAN bli frisk:)

[Anonym bruker]

paradexotin, hvilken medisin er det?

[Anonym bruker]

Jeg fikk den for angst/posttraumatisme - google den du

[Anonym bruker]

Paroxetin, skulle det være:)

 

Måtte ut å sjekke tablettene,)

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen av psykolog ved sykehuset etter jeg fikk første barnet. Svangerskapet var kritisk, og det resulterte i hastesnitt, barnet var også alvorlig syk. Jeg fikk behandling av psykolog, ellers var tiden til hjelp, samt at min lille gullklump har blitt frisk igjen.

For meg var det god hjelp at de identifiserte posttraumatisk stress, og forklarte at mine handlinger og følelser var helt i stråd med hva som var typisk for diagnosen. Det var en tøff tid og jeg var helt urealistisk og irrasjonell.

[selma07 og engel]

Jeg, fikk det etter fødselen. To dramatiske blødninger og en infeksjon ++ Fikk behandlig på akuttavd på sykehuset, siden de hadde gjort en del feil i behandlingen av meg. Min behandling var i stor grad samtale om hendelsesforløpet, mine mareritt, katastrofetanker og flashbacks. Ble jo eksponert hver gang jeg kom til timene, siden det var på sykehuset. Gikk til samtale alt fra hver uke til en gang i mnd i ca et år. Pga sykehusinleggelse av barnet mitt ble jeg retraumatisert og måtte til nye samtaler, da bare 3 ganger med en form for hypnose. Ja, det hjalp, men sliter enda med litt katastrofetanker mht til sykdom.. Jeg hadde tilbud om medisinering, men ville ikke siden jeg ammet. Kom meg heldigvis godt uten. Dersom du ønsker kan du skrive en pm til meg.

[Anonym bruker]

Jeg ser at flere skriver at man ikke kan bli frisk av post traumatisk stresslidelse. Min psykiater sier at man kan bli frisk, men at man kan bli retraumatisert. Jeg lever godt nå, men har hatt et slitsomt liv i over tre år. Men sakte men sikkert så klarer man å akseptere at en slik diagnose endrer noe i deg, som man faktisk må leve med. Når noen blir syk, blir jeg mer redd enn de fleste andre. Men med riktige teknikker for åkorrigere tankene, så roer det seg mer og mer...

[Anonym bruker]

Jeg har posttraumatisk stresslidelse. fikk diagnosen for 6 år siden ca,etter å ha levd i et voldelig forhold. har også mange andre traumer fra oppvekst som kanskje gjorde meg ekstra sårbar,og som sikkert er medvirkende til at jeg enda ikke er blitt bra.

har gått i terapi av og på i 5 år,hos flere forskjellige psykologer,først gikk jeg hos en psyk.sykepleier som hjalp meg langt på vei.

om d er tiden eller psykologene som har hjulpet mest er jeg usikker på.har hvertfall vært "stabil" siste årene.dvs ikke frisk,men klarer å håndtere ting bedre sånn at jeg hvertfall klarer å ta meg av barna og skjerme dem for mine følelser...

brukte en periode antidepressiva,men fikk plagsomme bivirkninger samt at jeg ikke tror det er så lurt å medisinere vekk problemene på en så omfattende måte.har hatt god hjelp i sobril når ting har vært virkelig ille,da som en nødløsning og ikke fast..

har tro på at man må tåle at tankene kommer,dem e ikke FARLIG..og ang drømmer,kan være lurt å gå litt inn i dem,og prøve å tolke i forhold til livssituasjonen... er d for mye stress,for mye utrygghet,tanker/følelser man rømmer fra... å forstå sammenhengen kan hjelpe mye.

 

jeg tror dessverre det er mange som ikke blir helt bra,men man kan få det bedre,og oppleve trygghet sakte nem sikkert.

det er tøft å innse sine bagrensinger,men kan på sikt gjøre dagene bedre.tror jeg....

 

lykke til.

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg fikk diagnosen etter at jeg fikk plager etter å ha vært i en livstruende situasjon. (Komplikasjoner etter operasjon, begynnende multiorgansvikt, ikke oppdaget før sent på sykehuset til tross for at jeg i en elendig forfatning forsøkte å varsle. Havnet i respirator og overlevde såvidt. Svært skremmende i etterkant at jeg holdt på å dø fra de tre barna mine som jeg var alene med). For meg artet det seg slik at jeg ble tømt for krefter, ble agressiv, fikk katastrofetanker og konsentrasjonsvansker og bare gråt og sov. I tillegg fikk jeg daglige "pusteanfall" med hyperventilering, opptil et par timer om dagen. Fastlegen min betegner dette som angst, men det føltes ikke slik. (Egentlig ikke viktig for meg hva det betegnes som, jeg ville bare komme ut av det. Ikke redd for å komme tilbake til den livstruende situasjonen). Fikk tilbud om kognitiv behandling hos fastlegen min (som har videreutdanning i dette) og gikk der faktisk bare tre ganger. Det var utrolig nyttig! Hjalp meg nok veldig at min tilstand var så direkte knyttet til en bestemt hendelse. Vi gikk gjennom sykdomsforløpet og sorterte hendelsene i tid, samt hva jeg opplevde som mest skremmende (i mitt tilfelle å ikke bli trodd). I tillegg fikk jeg noen tankeøvelser hjemme... Jeg ba også om psykomotorisk behandling hos fysioterapeut og fikk dette. Der jobbet vi med pusten, teknikker for å frigjøre pusten og unngå hyperventilering, samt at han jobbet med spenningene i kroppen min (som var fæle). Gikk der vel ca 10 ganger. Ikke hatt medikamentell behandling. Nå, ett år etter behandling, fungerer jeg stadig mer normalt. Alt ubehag slår seg lett på pusten ennå, men jeg har lært meg til å stoppe det. Ganske lenge siden jeg begynte å kunne glede meg over livet igjen, selv om jeg fremdeles kan gråte og sove mye (nå er jeg også gravid, så vet ikke hvordan det ville vært ellers). Blir fort svært spent i kroppen og er mye dårligere til å beherske meg enn tidligere, men det blir stadig bedre. Sjelden katastrofetanker nå. Livet er verdt å leve igjen.

I ettertid tenker jeg at det som nesten hjalp meg mest, var at legen min tok meg alvorlig og visste hvordan han skulle hjelpe. (Byttet fra min opprinnelige lege; han kalte det bare "psykiske vansker" og ville sykemelde meg. Jeg ønsket kontakt med omverdenen, ikke sykemelding, og ble ikke hjulpet av at han bare satte en merkelapp på tilstanden... Jeg ville ha livet mitt tilbake og har det nesten nå).

Håper dette kan hjelpe deg.

Lykke til.

 

[Anonym bruker]

Jeg lider av traumatisk stress og har hjelp av en kroppsorientert behandling som heter Somatisk Erfaring/Somatic Experiencing, og har lest at en kroppsorientert behandling som heter EMDR også hjelper en del. Kjenner ingen andre som lider av dette så hadde vært interessert i å "prate" med noen, om noen er interessert i å utveksle erfaringer? Jeg lider av et emosjonelt traume (ikke opplevd seksuelle overgrep, men langvarig mobbing, dysfunsksjonelle forhold m.m.)