Full seperasjonsangst - 6 mnd gammel baby

[Anonym bruker]

Datteren min på 6 mnd har lenge vært mammadalt og skeptisk til fremmede. Nå er pappaen heldigvis også blitt akseptabel, men i stede har hun begynt med seperasjonsangst. Hun gråter nesten hver gang jeg går fra henne når hun ligger på gulvet og aker seg etter meg så fort hun klarer. Er hun i veldig godt humør kan hun godta at jeg bare går rett ut av stuen for å hente noe drikke, papir eller løper på do så lenge jeg roper/snakker til henne hele tiden, men er hun litt trøtt er det full hyling.

 

Hvordan gjør dere andre det når deres babyer har holdt på slik? Bærer dere dem alltid med dere når dere bytter rom? Selv når dere bare er ute i noen få sekunder? Prøver å leke en del titt-tei med henne fordi jeg har lest at det skal være lurt, er det andre ting jeg kan gjøre? Hun er veldig glad i å ligge på gulvet og utforske verden, og hater vippestol og sånt, men det er pes å henne med på badet fordi hun åler seg bort til alt mulig og kan finne på å sleike på toalettet, dusjkabinettet osv om jeg ikke er kjapp nok til ås stoppe henne :-/

[Anonym bruker]

Lekegrind!

[Anonym bruker]

HI her

 

Den har vi pakket bort siden den hemmet henne, og ville nok ikke fått plass på badet uansett ;-) Problemet ligger jo mer i at hun får angst når jeg går fra henne.

[Anonym bruker]

Det er fullstendig normalt og går over, ikke stress med noen store metoder for få bukt på dette.

Ja, ha henne med deg overalt, gi henne ting å leke med som bare tilhører det rommet (kjøkkenredskaper på kjøkkenet, osv), så blir de tingene kjempespennende der og da og hun blir opptatt en stund sånn at du kan skrelle de potetene eller ta deg en dusj.

 

[Anonym bruker]

Eller problemet ligger i at du får angst av at hun gråter litt. Det er helt normalt at unger gråter litt. Kanskje du skal starte med å ikke rope og underholde henne når du blir borte i to minutter, la henne venne seg til at du forsvinner litt, men at du kommer tilbake

[Anonym bruker]

Nei, bærer ikke baby med meg over alt. Han har alltid kunnet ligge litt for seg selv, så jeg er godt vant slik sett. Jeg tror det hjelper at jeg har latt ham gjøre det bestandig, men noen er jo ikke sånn. Jeg er ikke mot tilknytningsomsorg og den slags, men jeg tror endel mødre kunne gjort ting enklere for barna og seg selv om de vente barna til noe selvstendighet. Nå ved 6 mnd er det rimelig å kunne forvente det, jeg syns du kan prøve å venne henne til det. Ved å ta henne med i begynnelsen, prate til henne og være rett i nærheten, for så å bevege deg stadig lengre unna.

[Anonym bruker]

HI her

 

Sønnen min var ikke slik som hun er, han sutret aldri når jeg gikk fra ham er var og er veldig tillitsfull og utadvent. Ikke redd i det hele tatt, men jenta mi er anderledes og det må jeg bare akseptere synes jeg.

 

Jeg regner med dette er en fase som går over, men jeg lurte på hva dere andre gjør når den står på. Om dere tar babyens angst på alvor i den tiden dette varer og tar den med over alt, eller om dere lar babyen være redd fordi den på den måten vil lære seg at mamma kommer jo alltid tilbake uansett.

[Anonym bruker]

Enig med 15.02 på dette ja