Foreldre/svigerforeldre (syte)

[Anonym bruker]

Hva synes dere om dette? Hvor ofte ser dere familie/svigerfamilie?

 

Bor i samme gate som svigers og de har bestemt at vi må besøke de minst en gang i uka. I tillegg kommer bursdager, helligdager og at vi må reise bort sammen med de x antall ganger i året. Ikke store reiser, mer små turer, på deres premisser. Og de er sure hver gang ting ikke blir som de har sett for seg, i stedet for å glede seg over den tiden vi kan få sammen. De har lagt frem en liste med gaver til barna som de skal stå for fremover. De skulle bestemme dåpen. osv...

 

Min familie bor 3 timer unna og vi ser de 4-5 ganger i året. Inkl ferier, helligdager, bursdager. Å reise etter jobb på en fredag og tilbake søndag, har blitt litt mye med små barn som har hatt llitt søvnproblemer første natten. Har valgt å reise når vi har mulighet til en langhelg, så det skal bli mer kos enn bare kjøring og pakking. Jeg har ikke klaget på dette. Familien min har ikke laget noe oppstyr over alle svigers forventninger. Har til og med invitert de med på flere ting, men alltid fått avslag.

 

 

Min samboer har laget et regnestykke faktisk, som ser slik ut:

Vi ser svigers minst 3 t i uka x 4 uker x 4 som vi ser mine foreldre

=36 timer i kvartalet.

Vi ser alltid mine foreldre mer enn 2 dager når vi kjører dit, så derfor skal jeg ikke få si at jeg synes hans familie styrer for mye over fritiden vår.

 

Vi jobber begge og ser barna i 1,5-2 t hver kveld. Har også arbeid i helger. Og vi snakker om at vi ikke har tid til å pleie forholdet. Og jeg har så lyst på litt alenetid med min lille familie. Har ikke sett svigers så mye i det siste. Jeg begynner å legge masse planer for å prøve å komme utenom. Er så mettet, men møter ingen forståelse her hjemme.

 

Skal man finne seg i sånt?

[Lemonia]

Selvsagt skal du ikke finne deg i noe du ikke vil, men jeg synes du skal tenke litt på om du hadde reagert så negativt om det var din familie det gjaldt. Det er så lett å være negativ mot svigerforeldrene sine og mange glemmer at dette faktisk er din manns foreldre og han føler akkurat like sterkt for dem som du føler for dine og dette er også dine barns besteforeldre. Klart de vil tilbringe tid med dere!

Jeg synes heller ikke det blir riktig å sammenligne med hvor mye dere ser din familie, det er faktisk ikke svigers sin skyld at familien din bor langt unna.

 

Jeg synes dere godt kan sette foten ned når de vil blande seg inn i hvordan dere gjør ting, og det er ganske uhørt av dem å bli sure når ting ikke går slik de hadde sett for seg. Men, en dag i uka + spesielle anledninger er ikke mye. Igjen, tenk på hvor mye du hadde sett din familie hadde de bodd i samme gate, sannsynligvis mer enn dere ser svigers nå. Uansett, snakk med dem og snakk med mannen din, det er bare dere som kan komme fran til en løsning som fungerer for alle.

[Anonym bruker]

HI her

Takk, jeg trenger selvsagt å høre det du sier. Selvfølgelig går jeg i meg selv. Og vet at jeg hadde gått innom mine foreldre oftere om de bodde så nærme. Men mine foreldre ville glede seg over den tiden vi fikk sammen og ikke brukt tid på å bli sure for besøket fordi; det ikke var ofte nok, lenge nok, rett tid osv.. For det gjør de.

Samboer forklarer det slik;

en helg betyr mer enn om man ses på en ukedag. Og at når vi overnatter hos mine foreldre, burde vi kunne gjøre det samme hos hans. Blir unaturlig for meg, siden vi bor så nærme og barna har sine egne rom her.

 

Når vi er hos mine foreldre finner vi ofte på ting med venner av meg der også. Sitter ikke bare hjemme. Og samboeren mi drar ofte på byen med de. Men i følge han så er det å reise til mine foreldre ikke det samme som å besøke hans. For hans er en del av hverdagen vår, siden vi bor så nærme, mens det å reise til mine, sammenligner han med at vi reiser på tur med foreldrene hans.

 

Så foreldrene hans klager på at vi er helger hos mine foreldre (har ikke noe valg pga reise/jobb) og om de ser oss på hverdager, teller det ikke. Og for hver gang vi reiser til mine foreldre, burde vi reise på tur med de.

 

[Maya_1]

Aaah, dette kunne vært skrevet av meg! Jeg kjenner til absolutt alle argumentene og problemstillingene dine. Og mannen min ser det mer fra dems enn fra min side.

Men jeg begynner å bli litt flinkere til å overse mas, og si pent og klart i fra når de ikke kan komme/få besøk/bestemme ditt og datt, og de har jekket seg bittelitt ned.. Vi legger opp livet og timeplanen etter oss, ikke dem. Noe annet skal man ikke måtte godta. Jeg tror de begynner å skjønne, selv om de fortsatt maser noe avsindig.

Det er første barnebarnet dems, så jeg tenker de også må få tid til å lære seg hvilken rolle de skal ha som besteforeldre.

[Anonym bruker]

Foreldre og svigerforeldre er ikke alltid like lett. Man vil jo gjerne ha et godt forhold til dem, men samtidig trenger man å leve sitt eget liv også. Hvis du er sliten og trenger tid alene med familien din, synes jeg det bør være rom for å kunne si fra. Du trenger jo ikke nødvendigvis å gjøre det til en stor greie, men bare hinte frempå om hvor travelt alt er, og at du og sambo nesten aldri har tid alene lenger. Har de litt omsorg for dere, vil de forstå at dere står over et besøk eller to.

 

Hvis problemet ligger hos samboeren din, synes jeg du bør ta en prat med han om hvor vanskelig du synes dette er. Tross alt skal deres forhold overleve den påkjenningen det er å være småbarnsforeldre også. Han bør ha respekt for din tid og dine følelser akkurat som du bør ha respekt for hans.

 

Husk, det er du selv som setter grensene i livet ditt. Hvis du stadig vekk undertrykker dine egne ønsker, er det ødeleggende for forholdet. Da går man lett inn i en "martyr-rolle" som ikke nødvendigvis får deg til å fremstå så sympatisk heller... Hvis man stadig føler at man "ofrer" seg for noen andre, er det typiske ting som dukker opp igjen i krangler eller diskusjoner senere. Da er det bedre å være ærlig og rett frem og ta støyten med en gang. I stedet for å la noe sånt spise opp forholdet deres innenfra. Samme gjelder faktisk også ift. svigers...

 

Hilsen en som har vært litt i samme situasjon og sa fra...

 

Lykke til!

[Gjest yrild]

Hei :-)

 

Jeg ville vært fleksibel men ikke gått på akkord med meg selv... dvs jeg ville ikke lat det suse og gå sånn som du foler det nå så alt for lenge.

 

Du må finne ut hva som er din ønskesituasjon og så se om det er mulig å gjennomføre. Hva med at svigers har barna denne "svigersdagen" alene annenhver uke, så du og mannen får partid? Vi har ingen besteforeldre i nærheten og ville vært overlykkelig over en sånn løsning... men vi er alle ulike og du må bare kjenne på hva som er best for deg :-)

 

lykke til :-)

[Gjest yrild]

oj nå leste jeg innlegget ditt igjen... fy for noen lite forståelsesfulle svigerforeldre! At de ikke har forståelse for at dere reiser til dine foreldre i helger når de bor et stykke unna og forlanger "turkompensasjon" synes jeg er helt uhørt!

[Anonym bruker]

HI her.

Har snakket mye med sambo om dette, men han mener jo hele tiden at jeg er vanskelig.

Svigers har fått passe barna og det går bra, men de har en holdning som sier at besteforeldre gjør som de vil. Da vi kun hadde førstemann hadde vi problemer med legging. Sovnet med sang. Kos det. Men en sang ble 1,5 timer med sang. Bestemte oss for ikke å synge ved sengekanten lenger. Sa det til svigers og ba de om ikke å synge etter at barnet var i seng. Da var svaret: bestemor gjør som hun vil. Og du kan banne på at hun sang. Og jeg hadde trass og helvete en uke etterpå. Samme med mat. Jeg overdriver faktisk ikke. Hun ble så fornærmet at barnet som var kanskje 10 mnd ikke likte sjokoladekake, så hun maste og nesten tvang det i ungen. Samme med flere typer mat, som jeg syntes var unødvendig. Og ungen spydde utover hele bordet. Og nei, jeg fikk ikke støtte av sambo. For som han sier, de har da egne barn og klarte det fint....

Og sier jeg i fra så griner svigermor. Og inviterer vi de med på noe, så vil de ikke. Inviterer de oss og vi ikke kan, så er hun fornærmet på ubestemt tid.Og er besteforeldre til flere barn, og alle bor like nærme, men bruker helst tid på å sette oss opp mot hverandre..

Og før barna kom så hadde jeg et godt forhold til de, nå skjønner jeg bare ingenting. Men like skuffet over sambo.

[Gjest yrild]

uff ja det er grusomt når man ikke føler seg støttet av sambo/ektemann!

 

men... det med mat, synging osv ville jeg ikke brydd meg om så lenge du ikke er tilstede (hvis du er til stede er det jo deres, mannen din og din, "LOV" som gjelder!!). Barn skiller veldig raskt på hva som går ann hjemme og hva som er greit hos tanter/besteforeldre etc Hvis dere har rutiner hos dere og bestemor gjør alt anderledes vet barna at det er sånn det er, selv om de sikkert prøver seg med, "men bestemor sa...." akkurat som de sier "men Ole får lov"... (elder ordløst før de få® ord!)

 

Problemet ditt er vel egentlig mannen din... hadde han støttet deg så hadde nok fløyta fått en annen lyd hos svigermor etter en stund... :-)

 

Lykke til

[Anonym bruker]

skjønner godt du er skuffet over sambo. prøv amandus dokkemann istede

[AO3]

Jeg er enig med Lemonia.