vanskelige barn

[Anonym bruker]

var på cafe med min veninne, min sønn og hennes sønn her om dagen.

var en koslig tur, helt til vi skulle hjem.

da sprang begge barna rundt som noen vilmenn og min vennines sønn veltet ned masse greier på forauet. (bare "flaks" at det ikke var min sønn altså.. )

begge barna har adferdsprobler og er til tider ganske vanskelig å kontrolere. min sønn har en autismediagnose også.

jeg fikk fort tak i min gutt og roet han ned, så han holdt seg på siden av meg uten problem.

min vennine sprang tulling rundt og prøvde å få tak i sin sønn. hun ropte og skrek til han, og da hun endelig fikk tak i han sto hun - på åpen gate - og ristet han, mens hun ropte til han at hun skjemtes av han og at han var gal. hun skrek en masse annet også, men jeg husker ikke hva.

jeg må innrømme at jeg skjemtes en smule jeg også, ikke over gutten, men av oppførselen til mora...

 

dette er ikke første gangen jeg har vært vitne til slike ting hos dem.

jeg synes det er fryktelig ekkelt og tenker vel at dersom det er slik hun behandler han, så er det kansje ikke så rart at gutten hennes har problemer??

 

som sagt så er min til tider vanskelig han også, men kunne ikke falle meg inn å behandle han slik! får han rolig ganske raskt med å være rolig selv.

 

noen som har noen tips om hvordan jeg kan hjelpe venninen min?? synes så synd på gutten.

hun virker ikke til å skjønne at noe av problemet kansje kan ligge i måten hun behandler han på..

[Gjest]

Oi, det der hørtes ikke bra ut. Jeg ville nok også blitt vill og vanskelig om jeg ble ristet på og skreket sånn til av den voksne som skulle være den trygge personen som kan reglene... Har du forsøkt å snakke med henne om det? Og si rett ut at det ikke er rart han er litt vanskelig å styre når hun setter et slikt eksempel..? Det er vanskelig å si, det forstår jeg, men synes nesten at de voksne ser hva problemet er burde si det til moren. (evt ringe BV om dette ikke er et engangstilfelle, for om hun tillater seg dette mens folk ser på KAN det jo være værre når hun er alene med barnet...)

[Anonym bruker]

har ikke sagt det rett ut, men har prøvd å komme forslag til hvordan hun kan løse ting. bruker mye meg selv som eksempel siden våre gutter har mye av de samme problemene. er kansje dumt, blir litt "jeg vet bedre en deg" samtaler..

 

BV er inne i bildet allerede, og jeg er redd hun kommer til å miste gutten sin dersom hun ikke endrer adferd.

hun han gått på kurs på BUP, men "der lærte hun ingen ting nytt..."

 

hun synes jeg er heldig som har min gutt, for han er så mye roligere enn hennes. har sagt til henne at det er jo pga måten jeg gjør ting på det. skulle jeg ha trumfa gjennom alt på min måte og mine vilkår, så hadde det vært likt hos oss. men jeg har lært meg til å lirke til litt. stille litt mindre krav og forberede gutten min nøye på hva som skal skje og hva som blir konsekensene dersom han ikke hører. alt er avtalt og gjennomgått før vi tar ett skritt ut av døra nesten.

også har jeg lært meg å ikke kjempe alle kamper, la noen gå stille og rolig forbi...

 

[Luna har født.]

Enda et eksempel på at mange barn med adferdsproblemer ikke skal ha noen diagnose. Det er foreldrene som bør få et kurs i barneoppdargelse. Mange foreldre er veiledningsresistente, de kommer og ber helsevesenet fikse ungen, mens problemet egentlig ligger hos lite sensitive mødre!

[Anonym bruker]

Tenker det samme som deg, anonym 12:47. Det finnes selvfølgelig barn med adferdsproblemer, men i alt for mange tilfeller er det foreldrene som har "adferdsproblemer" tror jeg. Håper ungen får den hjelpen han trenger av barnevernet.