Mannen min skal si unnskyld...

[Anonym bruker]

til foreldrene mine en av dagene nå, da de er her på besøk. Han har hatt noen uoverensstemmelser med dem i løpet av årene og jeg føler (etter råd vi har fått da vi går i terapi for dette og mer) at for at jeg/vi skal kunne legge dette ordentlig bak oss så bør han formelt unnskylde seg og beklage sin egen oppførsel, som har vært ganske råtten til tider.

Vi snakket om dette i terapi før jul, og ble enige om at han skulle gjøre det når de var på besøk nå.

 

Nå har de vært her noen dager og har bare fire dager før de drar sørover igjen. Og han har ikke nevnt det med et ord.

 

Vet jo ikke hva han tenker, kanskje han gruer seg (selv om han ikke er typen), kanskje han har helt glemt det? Har ikke lyst til å minne han på det for jeg ønsker ikke "passe på" han slik lenger. Syns han burde ta dette ansvaret selv og gjennomføre det for både sin og vår del.

 

Men hva hvis han ikke sier noe, later som ingenting og (later som om han) glemmer det? Vet jeg kommer til å bli så utrolig skuffet- vi har vært utrolig nære et brudd i vinter pga hans egoistiske måte å styre livet sitt og vårt på. Bør jeg si noe....eller la han klare dette selv?

[Anonym bruker]

visst han ikke sier det selv ville jeg diskre minnet han på det. og gjør han det ikke da heller vet jeg ikke hva du skal gjøre..

[Anonym bruker]

jeg hadde også minnet ham på det. Dette virker altfor stort og viktig til å ta noen sjanser. Sier han det allikevel ikke bryter han jo det dere har blitt enige om i terapi OG svikter deg ellers. Da vet jeg hva JEG hadde gjort...

[Anonym bruker]

Ok, venter to dager til, hvis ikke noe har skjedd da, så minner jeg han på det selv om jeg synes det er litt dumt at jeg må.

Takk for svar.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke mint han på det, og antagelig gått fra han dersom han ikke gjorde det og heller ikke kom med en bra forklaring på hvorfor .....

 

[Anonym bruker]

Skal ikke si hva du skal gjøre, det må du selv finne ut, MEN jeg tror ikke han har glemt det. Hvis dette er så viktig, hvordan i huleste skal han ha greid å glemme det da?

[Anonym bruker]

Jeg hadde IKKE mint han på det, men sørget for at han fikk vite (etter at de var dratt) at dette kom på minuskontoen hans hos meg.

 

Er ellers helt imot unnskyldninger på kommando jeg da, unnskyldninger som ikke kommer naturlig og helhjertet klarer jeg meg bedre uten!

 

Dette viser jo bare enda en gang hvordan han tenker og hvordan han er. Han har ikke lyst til å be om tilgivelse og lar det derfor være. Du kan ikke forandre på han, bare bestemme om du vil være sammen med han som han er eller ikke...

[Anonym bruker]

HI her,

 

det er ingen unnskyldning på kommando, men mannen min er en egoist, var verre før, og tenker ikke tanken en gang at det kan gjøre godt for alle parter, inkludert seg selv, og gjøre opp for seg en gang for alle. Det var jeg som nevnte at det kunne være en mulighet, slik at jeg kunne klare å sette en strek over denne fortiden vår, at han unnskyldte seg overfor mine foreldre. Han trodde først at han kunne si unnskyld på to-tre minutter og så ferdig, men terapeuten mente at en slik unnskyldning burde ta en god stund, være gjennomtenkt og ordentlig og han måtte mene det.

 

Han har ikke gjort tegn på å huske at han skal gjøre dette og etter å ha lest innleggene her (de siste) så vet jeg ikke lenger om jeg skal minne han på det. Vi snakket om denne unnskyldningen sist terapi time i slutten av januar og da nevnte han den selv. Men jeg føler ganske sterkt at han kommer til å lure seg unna, blir positivt overrasket om han ikke gjør det. Og så vet jeg at hvis jeg nevner det når de er dratt så kommer han til å si "Ånei, oj, det hadde jeg totalt glemt, det var ikke meningen osv." (typisk han) og hva gjør jeg da???

[Monajenten]

Jeg hadde nevnt det! Du trenger ikke å være sur eller noe, bare spør forsiktig om han husker hva dere snakket om på forrige terapitime f.eks. Han kan da umulig bli sur for at du minner ham på det.

[Anonym bruker]

HI

Nei, han blir nok ikke sur hvis jeg minner han på det. Men jeg skulle så sårt sett at han tok dette riktig på alvor. Jeg var faktisk ganske klar på brudd sist terapitime, orket ikke mer osv. (mange grunner til det). Terapeuten fikk meg til å innse at det beste i en tid fremover nå, for alle, var og leve i fred, inngå en slags fredsavtale og ha det koselig sammen som familie, selv om kjæresteparet ikke fungerer. Jeg tok meg sammen og var blid og "vanlig" som bare det. Da trodde han det var bra igjen og sa at nå hadde vi det jo fint, hva mer enn det trengte vi? Men følelsene mine for han er jo ikke tilstede, annet enn at han er pappan til barna mine.

Jeg skulle så gjerne sett at han la 150 % innsats i å vise meg at han ønsket å rette opp i de feilene som han hadde begått, vise meg ærlighet slik at jeg kan tørre å stole på han igjen. Hvis jeg minner han på det, så blir det som om jeg må passe på han, at han ikke klarer å ta dette ansvaret selv. Skjønner dere....eller høres det helt blåst ut??

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke mint ham på om det. Han husker det sikkert selv, men velger å utsette det i det lengste eller å "glemme det bort".

Og om ikke unnskyldningen kommer så vet du hvor du har han. Man kan ikke tvinges til å si unnskyld og om han nå velger å ikke gjøre det, så ja...da vet du

[Anonym bruker]

HI

Ja jeg hadde følt det som om det var meg som maste han til det hvis jeg måtte minne han på det, ønsker helst at han skal klare det selv, ville det selv og gjøre det selv.

 

Men gruer meg for hvis han ikke sier noe. Kommer til å bli sååååå skuffa og få en nedtur igjen. Godt vi skal til terapeuten igjen rundt midten av mars!

[Monajenten]

Jeg skjønner deg veldig godt, og jeg ser også poenget til siste anonyme her. Men jeg mener ikke at en slags "krig" vil hjelpe. Det blir litt sånn at du ser om han gjør det, og om ikke er det "over og ut".

 

Jeg tror fortsatt jeg hadde minnet ham på det. Du vil jo uansett se hvordan han evt. går fram med denne unnskyldningen. Om han tar det kjapt og enkelt, eller faktisk setter seg ned og kommer med en gjennomtenkt unnskyldning som han mener.

 

Det er godt mulig han prøver å "glemme det bort" ja, men det kan hende det er veldig ubehagelig for ham. Tror jeg hadde syns det var tøft å måtte svelge kameler og komme med en real unnskyldning til mine svigerforeldre også, selv om jeg visste at det var det eneste rette.

 

 

Det er vanskelig for noen av oss å fortelle deg hva du skal gjøre. Følg magefølelsen din og stol på den.