Jeg vet ikke hvordan jeg skal nå frem til barnefar, eller om jeg bare skal la det være! (ups, det ble langt...)

[Gjest Sekretøsa]

Jeg får helt vondt inni meg, men dette kan jeg ikke la skure og gå noe mer.

 

Jentungen på 5 har klaga over vondt i magen over en lengre periode. Vi har flyttet, hun har byttet barnehage, har fått nytt søsken hos far, osv osv. ALT er nytt for henne, og vi prøver å guide henne gjennom det så godt vi kan, men for en stakkars 5åring er det nok ikke bare bare. Vi fokuserer hele tiden på det positive, og prøver og gjøre det beste utav alt.

 

Når hun var hos sin far nå i helga hadde han visstnok funnet en kul på brystet hennes (rett under brystvorta) men jeg kan ikke si at jeg kjenner noe som helst. Jeg spurte jentungen rett ut om pappa hadde tatt henne til legen, men nei. "Trine" (stemor) kunne ikke ha "Pål og Kari"(dems fellesbarn) alene, da måtte pappa hjelpe til, så pappa hadde sagt at det fikk mamma ta seg av. Det hadde ikke han tid til...

 

Der må hun dele rom med ene søskenet sitt, som våkner mange ganger på natta. Når hun er syk må hun sove i stua. Hun må vaske hender før hun får ta på babyen. Bestemoren hennes er hypokonder, og klager over vondter hele dagen, overalt....

 

Vel vel. Fikk idag mail av han (siden han ikke kan PRATE til meg) om at hun hadde hatt vondt, grått når hun ble levert i bhg osv osv. Og at JEG fikk bestemme hva jeg skulle gjøre med magen hennes siden jeg jobba med det.... (Jobber på legekontor) Men det er vel ikke valg av utdannelse som avgjør hvordan man skal ta vare på helsa til barna??

 

Han mener at hun gråter når hun blir levert fordi hun ikke vil være hos meg. Hun gråter ikke når vi leverer (eller, litt protester er det når jeg leverer, men ikke når sambo leverer) Hun er overhappy når vi henter igjen, så det er ikke akkurat snakk om vegring for å være hjemme hos meg.

Hun var sånn tidligere også, i den gamle bhg...

 

Det første hun sa til meg når jeg henta henne i dag var at hun nesten ikke hadde sett pappaen sin i helga, fordi hun hadde sovet hos sin bestemor, sin tante, vært med reservebestermor (stemors mor), vært med stemors søster, osv osv, pluss at pappa hadde jobbet når hun var hjemme hos dem.

 

Er det rart hun har "vondt i magen"??? Er det noe jeg overser her? Hva skal jeg gjøre? Det nytter ikke å si noe til far, det nytter ikke å si noe til stemor. Hele familien der har på skylapper, og mener at uansett hva det feiler jentungen, så er det min feil.

 

Beklager lengden, men dette har pågått så lenge at jeg bare måtte få det ut!

 

[* 5 om dagen *]

Har sitte litt å tenkt nå, etter å ha lest innlegget ditt....tenker enda!!

 

ikke lett situasjon du er i, og det er vondt for dere alle,ville jeg tro.

jeg har skjønt at N har det vanskelig, og ikke lett alder å bli utsatt for så mye på en gang.

ting som skjer hos oss, som vi bare trekker på skuldrene av, kan være veldig stort for så små.

 

en liten tanke fra meg...

 

hva om du tar med deg N, feks på en liten dagstur, bare dere to, ta med litt god mat og drikke, og sitte å prøve å få en samtale, men uten press....

jeg er sikker på at du klarer å spørre henne ut om ting, uten at ho tror det er et avhør, men det er en hårfin balanse der,så best å være forsiktig.

det beste du kan gjøre tror jeg,er å forsikre N om at du og R er der for henne,og at det vil dere alltid være.....også lillebroren hennes....

 

nei, vet ikke jeg, jeg vet du har prøvd det alles meste, og for meg virker det ikke som du har så mange muligheter igjen, ikke med bf iallefall....

 

uannsett så skal du få en klem, for jeg vet du har prøvd, og prøver alt du kan, og du er en flink og god MAMMA.....det skal du ha ;-))

 

 

 

[Pengetreet]

Jeg har også ei lita jente (3 år) som har et "følelsesbarometer" i magen. Hun er hos faren sin annenhver helg og det fungerer vel ok, men jeg kan ikke gi råd eller beskjeder om noe, det følges skjelden opp. Så jeg kjenner litt igjen kommunikasjonsproblemene som du beskriver. Det høres også ut som om jenta di har hatt en stressende helg?

 

På en måte synes jeg ikke det er noe rart at disse små får vondt i magen når samarbeidet mellom mor og far ikke går på skinner. Barn er så mottakelige og er eksperter på å fange opp sinnsstemninger, uansett hvor obs man er på å skjerme de...

 

Jeg har desverre ingen gode råd å gi, jeg sitter med de samme utfordringene selv. Fvk har ikke vært noen hjelp for oss, faren til jenta mi sier det utroligste for å stille seg i best mulig lys til rådgiveren. Så jeg sitter der som et spørsmålstegn.

 

 

 

[meg & to små vampyrer]

Jeg tror at 5 om dagen har rett, det viktigste er at du og samboeren er trygge og stabile og de hun kan stole på uansett hva annet som skjer... Og det er dere vel?

 

Om man har den tryggheten så tror jeg barn klarer omstillingene om man bare gir de litt tid.

 

Jeg tror bare ikke det hjelper å prøve å snakke med en mann du ofte har fremstilt som uinteressert i andres synspunkt enn sine egne... Ikke for å være negativ, jeg bare tror det er smartere å satse på det dere kan gjøre noe med.

[Gjest Sekretøsa]

Tusen takk for gode ord, 5 om dagen! Det gjør godt! )

 

Og det med en tur var ikke en dårlig ide! Det tror jeg jaggu vi skal gjøre. Jeg har prøvd å spørre henne om det er noe hun syns er dumt og vanskelig, eller trist... men det er visst ikke det.

Jeg forsikrer henne også alltid om at vi alltid er her for henne.

 

mammamia; hun har alltid en stressende helg (langhelg) når hun er hos far. De har samvær fra onsdag til mandag, og nå hadde de vært i svømmehallen, på lekeland, på shopping med bestemor, på besøk hos oldemor, på besøk hos tante (overnatting der og hos bestemor), ute og stått på ski, hatt besøk hjemme av diverse familie til stemor, osv osv. Det er samme regla hver eneste gang, og hun er møkksliten og sur når hun kommer hjem. Jeg blir stressa bare av å lese mailene han skriver med hva de har gjort, så at hun er sliten forstår jeg godt!

 

Jeg har vært hos fvk alene, men kom heller ingen vei. Det er så vondt for alle, og så utrolig synd at ikke noen utenifra kan komme inn og fortelle han at det ikke er bra for henne å ha det sånn. Jeg ser det jo, men hva skal jeg gjøre? Jeg er blid og hyggelig mot han (de gangene jeg såvidt ser han i døra) og jeg snakker alltid positivt om ting hun forteller, og om han. Hva mer kan jeg gjøre??

[Gjest Sekretøsa]

Det er jo balansegangen da.... "du kan stole på oss, men pass deg for pappa"?

 

Jeg syns det er skremmende at tilogmed advokaten har sagt til meg, and i quote; Når hun er stor nok til å ta del i avgjørelsen om hvor hun helst vil tilbringe tiden sin, er hun antageligvis blitt så manipulert av sin far at hun ikke vet hva som egentlig er det beste.

 

 

Men hvor lenge skal man vente på en omstilling da? Dette er jo ikke akkurat noe som har kommet kasta på henne når vi flytta, det har jo vart leeeeeenge.

 

Og ja, såklart må vi satse på det vi kan endre, det er bare fryktelig vanskelig å være alene om ting jeg hadde trengt hennes far til. Klart jeg bruker jo gubbelars, men det blir ikke det samme. Uansett hvor idiot bf er i hodet, så finnes det faktisk ting som jeg hadde trengt å snakket med han om.

 

Sukk og kav!

[Tieran]

Jeg har en sønn som reagerer med vondt i magen når det blir forandringer og ellers ting i livet hans som er vanskelig.

Vi har vært i kontakt med bup og spurt om råd om bl.a. for dette.

Det finnes ingen fasit. Det beste for oss er bare å prate, forklare og forberede så gått vi kan.

Vi vet at forandringer går hardt innpå ham, så vi prøver å forberede f.eks ferier og slikt.

Ellers kan det være uroligheter på skolen som "tærer" på magen. Problemer med medelever eller lærere. Vi har et åpent forhold med læreren til poden slik at han kan være litt ekstra obs på poden ang dette. (Ikke det at sønnen min skal ha spesialbehandling, men ekstra forståelse)

Det er ikke uvanlig at stress setter seg som mageondt hos barn.

 

 

Klarer datteren din å forklare litt om hvordan hun har det hos pappa sånn ellers da?

Synes ikke din utdannelse skal gi pappaen fritak fra å ta vare på helsen til datteren din!

Utrolig dumt argument!

 

Fryktelig frustrerende når man har en hel familie i mot seg, jeg kjenner godt problematikken.

Kan du ta kontakt med din lege, forklare situasjonen og så få en time hvor både du og far kan dra? Så kan kanskje legen hjelpe deg med å "banke litt vett i skallen" på ham?

 

 

Klarte ikke å samle hodet til et veldig informativt innlegg akkurat nå, men ønsker deg masse lykke til!

[meg & to små vampyrer]

Nei, ikke pass deg for pappa. Det går an å være de trygge i handling uten å gjøre noen andre til den store stygge ulven.

 

Og så vil hun vel merke det selv om faren er til å stole på eller ikke?

 

Nei, jeg vet ikke helt hvor lenge man skal vente. Meg og broren min kom også liksom aldri siden foreldrene våre så tydelig krangla hele tida... vi ble aldri trygge på den situasjonen.. Du må spørre noen med peil;)

[Gjest Sekretøsa]

Takk Tieran

 

Hun er litt "utagerende" sånn til vanlig, og det har jeg sagt fra i den nye bhg om (siden den gamle bhg ikke brydde seg om det) og de har allerede satt igang tiltak for å kartlegge litt, og det er jo kjempeflott!

 

Forandringer går jo hardt innpå oss alle, det er klart. Men vi pratet lenge på forhånd før vi flyttet. Hun har blitt nabo med en venninde hun så altfor sjeldent, har bestemor rett borti gata, og oldemor rett rundt hjørnet. Så dette er ikke en fremmed plass i så måte, men ny bhg og ny input.

 

Jeg kan godt se for meg at hun er stressa. Faren hennes er hyper til tusen, og stimer rundt som om han ikke hadde en dag igjen på denne jord. Moren og søstra er akkurat like dann. Det er hyl og skrik, hopp og sprett der fra morgen til kveld. Jeg har jo bodd sammen med denne mannen i ikke mindre enn 5 år, og alle av "mine" sa de ble slitne av å være i dems nervær, fordi det var så mye kaos og mas.

 

En time med både meg og far er drømmen. Det kommer aldri til å skje. Vi har vært på mekling 3 ganger, og hatt 3 rettsmøter, hvor han alle 6 gangene la det frem som om han var best, jeg var dust. Sånn er han bare, sånn har han alltid vært og kommer alltid til å være.... desverre!

 

Men takk for svar!! Syns det hjalp, jeg

[Gjest Sekretøsa]

Ja, det er klart.... men redd jeg skal trå feil :S

 

Vel, jeg trodde jo han var til å stole på? Jeg trodde min egen far var til å stole på i mange år.. man vil jo gjerne tro det!

 

Gaaah, frustrasjon! Men deilig å få det ut!

[Tieran]

Kjenner meg (dessverre) alt for godt igjen (

Barnefar er en superduper fyr og gjør aldri noe galt (i egne øyne), mens jeg gjør "alt" galt (for å gjenfortelle det pent).

Han er også av den hypre typen, btw. Stresser barna fra sted til sted og har null struktur.

 

 

Fint at du følte det hjalp litt i hvert fall )

Tross alt godt å vite at man ikke er alene om å slite.

[Gjest Sekretøsa]

Ja, det er faktisk veldig godt å vite at man ikke er alene! Selvom det såklart er synd for deg, meg og alle de andre det måtte gjelde....

 

Vi er den kjedelige sorten vi, med rutiner og regler. Sånne kjipe ting

[Tieran]

[..Vi er den kjedelige sorten vi, med rutiner og regler. Sånne kjipe ting ..]

 

Her og.

Føler vi må veie opp litt for alt stresset hos far, samt prøve å gi litt normalitet i forhold til en vanlig hverdag.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg kjenner jeg blir på kanten til glad når jeg leser det her. Ikke for å virke hoven og ekkel altså, men det har vært så vondt å sitte med denne følelsen av å være helt alene, hele den tiden!

 

Skjønner jo at det er lettere med lek og morro der. Stemor har permisjon, bestemor er uføretrygda 50%, "stebestemor" tydeligvis likeså... Da kan man jo styre rundt og besøke i hytt og gevær, da.

Mens her har vi jobb, bhg, middag, leking, rydding..... booooring! ;o)

[Tieran]

Hehe, ser det ikke som om du er hoven og ekkel ;o)

Man ønsker jo ingen en problematisk hverdag med barnefar (eller annet), men det er like fullt godt å vite at det finnes flere.

 

Jeg har så mye frustrasjoner på det området at jeg virkelig må "holde meg i skinnet" for å ikke skrive et innlegg på en meter.

(kjenner det er litt vanskelig å slutte å skrive i denne tråden. hehe)

 

Heldigvis har vi stort sett en god rytme her hjemme, og det hjelper når ting blir tøft for poden (og meg i forhold til barnefar).

Og det er _veldig_ godt å få støtten fra bup, lege og mekler.

Det har hjulpet masse på selvtillitten min i forhold til det jeg gjør for barna mine.

 

 

Det virker ut til at du gjør det riktige, så du bør fortsette slik.

Det tar på å være den "strenge", men barna er selvfølgelig verdt det )

 

 

[Gjest Sekretøsa]

) Nei, man gjør jo ikke det

 

Jeg har også en haug med frustrasjoner, men så skrev jeg innlegg på en meter da, så.... )

 

Bup og lege ja, kanskje jeg bare må gå den veien. Er vel kanskje der skoen trykker litt, at han hater meg så intenst, og mener at jeg er den siste på jord som er egnet til å ta vare på barnet vårt.

 

Men han tar feil! Det bare tar litt tid og innse det, hvertfall når det stormer som verst her hjemme med trass og andre unødvendigheter )

 

Men takk for gode råd og trøstende ord! Vi får bare henge i stroppen!

[Tieran]

Jupp )