Hjelp meg litt ? ang venninne med svangerskapdepresjon.

[Anonym bruker]

Hei, jeg lurer på hva slags oppfølging man får etter fødsel når mor har sterk svangerskapsdepresjon og fødselsangst.

 

Mor er i ferd med å "bikke" over. Gråter hele dagen, spiser ingen ting og er helt ute å kjøre rett å slett.

 

Har sett henne gå "anfall" der hun skriker og river seg i håret.

 

Jeg er så redd for henne og er hos henne flere netter i uken og hjelper henne med hverdagen.

 

Hun har ingen familie rundt seg som kan hjelpe henne. Svigerfamilien vil ikke se "sykdommen" hennes og mannen trenger nok en pause.. dette begynner å tære på samlivet dems.

 

Jeg kjører henne som oftest til legen hun går i beghandling hos. Hun har fått noen piller som mannen porsjonerer ut til henne. Jeg synes IKKE hun har blitt bedre av dette, tvert om.

 

 

Noen råd til en meget bekymret venninne.. ??

[Anonym bruker]

Dersom du synes det kan være ok selv, og for veninna di, kan du jo spørre om du kan få snakke med legen som behandler henne. Både for å få svar på de tinga du lurer på, hvordan støtte best mulig, hva er det egentlig som skjer, hva skal jeg gjøre om......... Og ikke minst hvilken behandling gir legen. Det er så mye forskjellige måter å behandle depresjon på med alt fra bare samtaler, til samtaler og antidepressiva, til samtaler med anitdepressiva og beroligene medisiner, til bare medisiner og/eller innleggelse. Men skal du snakke med legen om veninna di må hun frigi legen fra taushetsplikten. Eventuelt kan hun være tilstede når du snakker med legen.

 

Selv har jeg vært behandlet med antidepressiva og merka en stor økning i angstanfallene og symptomene de første 3 ukene av medisineringen. Så gikk det noen uker til hvor jeg var på samme nivå før det begynte å lysne. Gikk i samtaler hele perioden, og frem til jeg slutta på medisiner. Så for min del så ingen noen bedring før det var gått nesten 6 uker etter jeg starta på medisiner. Det er veldig vanlig med symptomøkning når en begynner på antidepressiva og noen får da beroligene til å bruke når angsten og depresjonen er på det verste.

 

Synes det er flott at du som veninne stiller så mye opp for henne!!!!! Hun er jammen heldig som har en veninne som deg

 

Når det gjelder mannen kan jeg skrive litt hva min mann syntes var ok da jeg hadde det på det verste. Vi gikk i samtale til familievernkontoret. Dette var reddningen for oss. Det var aldri snakk om skilsmisse, men at vi to som par skulle forså hverandres behov oppi det som var så vanskelig. Han fikk forståelse for at jeg var redd; redd for å reise bort, redd for å gjøre noe galt med vår datter, redd for å såre han, redd for å såre andre, redd for å knytte meg, redd for meg selv............ stort sett mye redd.......... Og jeg fikk hjelp til å forstå hvordan han hadde det med bekymringer for meg og min helse, med ønske om å leve så normalt som mulig, om å være sliten av å "ta seg av meg" og være "alenepappa". For oss var familievernkontoret en fantastisk plass å komme. Og vi gikk ut derfra mye lettere enn da vi gikk inn - hver eneste gang! Så for mannen som begynner å bli sliten kan det være godt å komme en slik plass - hvor han og fruen kan snakke sammen om utfordringene med å leve sammen slik situasjonen er akkuratt nå.

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Hei, takk for svar!

 

 

Dette med å være redd for ting er noe hun ofte nevner til meg. Redd for å ikke strekke til, redd for at andre skal se hun er syk.. ja egentlig redd for det meste nå for tiden.

Det er veldig vondt for meg å se henne slik igjen.. Vi har fulgt hverandre opp gjennom oppvekst, ekteskap, skilsmisser og det ene med det andre. Hun har i ungdomstiden sliti så mye med selvskading, dette er noe jeg tror er i annmarsj igjen.

 

Fant noen merkelige små stikk på underarmen hennes når vi lå i sofaen å snakket, når jeg strøyk henne over armen så kjente jeg små nupper som så ut som små stikk.

Hun sa det ikke var noe, men jeg klarer ikke helt å la tanken ligge.

 

Nesten legetime skal jeg være med henne og vi skal snakke litt sammen med hvordan jeg mest mulig kan hjelpe henne og hva vi kan forvente av helsevesenet etter fødselen hennes.

 

 

Jeg er bare så redd de skal "glemme" henne etter fødselen og at hun må gå igjennom et h.. til før hun blir evt lagt inn.

 

 

Jeg nærmest ber til høyere makter om at hun må få føde til termin, hun takler nok ikke å gå over termin. Med denne angsten hennes.

 

 

[Anonym bruker]

Det er ikke lett å sitte på sidelinjen å se på når noen er deprimerte. Hos oss hjalp det at foreldrene mine avlastet mannen når han var sliten. Samtidig tror jeg alle som er på sidelinjen føler at de ikke klarer å nå inn med alt det gode de vil....... fordi alt blir tolket i feil retning.........

 

Jeg synes det er flott at du skal være med til legen. Forklar det du ser, ikke vær redd for å si det du skriver her om at du frykter hun har begynt med selvskading igjen. Det du ser er verdifull informasjon for legen. Kanskje veninna di sier at du kan få snakke med legen uten at hun er tilstede, da kan det kanskje være enklere for deg å si alt du ser og føler.

 

Stå på og ikke la helsevesenet glemme henne etter fødselen! Jeg har fått løfte fra legen om ekstra god oppfølging de første 6 mnd etter fødsel.

 

Og med tanke på det du skriver om at hun er redd for mange ting. Bekreft at du hører at hun er redd, men husk også å bekrefte der hun faktisk er flink. Kanskje hun er redd for å svi maten en dag. Da kan du f.eks. si at "Jeg hører at du er redd for å svi maten, men prøv å lag mat alikevel. For mat må både du og jeg ha.". Når hun så har laga maten kan du referere til tidligere samtale og so "Du klarte dette helt fint, og uten å svi maten. Så frykten du hadde var ikke relevant, for du kan dette og er god til det." Hjelp henne til å se det som er positivt. Selv de små tinga.

 

Lykke til! Og igjen: Hun er heldig som har en veninne som deg!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Var med henne til legen, det gikk jo som jeg hadde forventet.

Vi hadde på forhånd snakket sammen om hva vi skulle ta opp og hva hun ville jeg skulle informere om som hun synes var vannskelig å ta opp etc etc.

 

Da vi satte oss ned med legen hennes, så begynte han straks å henvende seg direkte til henne og ga meg en nonverbal beskjed om at jeg var en observatør under samtalen dems, og skulle kun trøste henne om hun skulle bryte sammen.

 

Da spørsmålene kom, klarte hun ikke svare og begynte straks å unngå spm som rettet seg direkte mot hvordan hun fungerer i hverdagen. Hun legger selvfølgelg gullglans på svarene, og jeg føler at svarene hun gir ikke gjennspeiler seg i hva vi andre rundt ser.

 

Når jeg prøvde å hinte frem til at ting ikke er som hun forteller og at jeg og mannen hennes ser andre ting.. ble legen litt snurt over at jeg "overtrampet" veninnen min. Han forstod tydelig ikke vårt forhold oss i mellom.

 

legetimen gikk ikke som forventet, men legen skulle sende inn en anbefaling på igangsetting eller ks ved termin pga mors ustabile psyke.

 

Hun blir og lagt inn frem til termin.

 

takk for alle svar!

[Anonym bruker]

Arg! Blir så iritert på leger som ikke kan forstå at venner og familie kan være gode støttespillere for helsevesenet når noen er syke. Og at de ofte ser ting fra en annen vinkel enn fra pasientens..... Synes det er rart at han ikke spurte hvorfor du var med, og stilte noen spørsmål direkte til deg også. For du var jo der for å hjelpe veninnen din til å være ærlig og utfylle henne.

 

Men det er bra at han har sendt inn anbefaling på igangsetting eller ks ved termin. Ikke alle leger som ville gjort det. Men lurer på en ting. Ble hun lagt inn på psyk eller på observasjonsavdeling frem til termin, og når har hun termin?

 

Håper det går greit med henne, og at hun kommer seg over kneika hun er i. Og ikke minst at hun og familien får en flott barseltid - for det kan snu over natta dette med depresjon og slik under svangerskap og fødsel.

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Hun blir lagt inn på psyk. dagpost, kan egentlig komme å gå som hun vil.. i og for seg helt greit det. Tror ikke at det hadde vært noe løsning å "stenge" henne inne i 4 uker ( frem til termin dato.)

 

Legen påpekte at siden hun var så stresset og tydelig preget av psyken ville de på fødselsavdelingen ta hensyn til risikoen hos barnet.

Selvskading, spisevegring og panikkangst gir jo ikke god grobunn for barnet i magen.

 

Så nå, håper vi på lysere tider fremover for henne. Og får håpe at støtten på dagposten er tilstedetværende, samt at hennes mann kan få roet seg litt og.

 

Dette har ikke vært enkelt å se på.

 

HI