Hvor streng kan jeg være?

[Jordbærpiken]

Jeg har en nokså umulius 1åring.

 

Ettåringen min biter en del og ajjerer. Han er ikke folkesky og har ikke vondt på noen som helst måte, men han er rett og slett blitt bortskjemt, for han får lov til det meste, og har han gjort noe som er "uffuff" og det er litt komisk over det, kan jeg begynne å le litt av det - da ler han med som bare det og synes selv han er veldig morsom. Han er ellers en blid og fornøyd gutt som koser og står i hele tiden. Men jeg begynner å bli så utrolig lei av at han plutselig bare kan ta tak og bite til, og at han tuller så enormt mye når det er påkledning eller bleieskift. Når ting ikke går som han vil, så blir han så sint at han hylgriner. Jeg synes dette er utrolig vondt og jeg blir kjempe sliten av det. Og jeg vet liksom ikke hvor "streng" jeg kan være. Det er så vanskelig, men uansett hvor mye jeg sier "nei", "uffeuff" og "ikke lov" så bare titter han på meg og ler, og fortsetter..

 

Vil ikke at han skal bli et barn som biter andre barn i barnehagen, og at det skal være helt umulig for andre å skifte og kle på han. Osv osv.

Flere som har det sånn her, eller er det bare meg? Jeg synes dette er så vanskelig. Han er jo så liten nå synes jeg, men jeg er liksom redd det skal fortsette og bli værre jo større han blir.

 

Kom med litt tips da..

[Jordbærpiken]

dytt

[abella]

Jeg har ikke kommet så langt som til ett år, så litt begrenset med tips kanskje. Men det slo meg da jeg leste innlegget ditt at det er viktig hvordan du kommuniserer med gutten din. Hvis du sier 'uffeuff' og ler når han gjør noe galt er det en slags dobbeltkommunikasjon. Siden du ler vil jo gutten din oppfatte at det er morsomt å gjøre 'uffeuff'.

 

Ellers vet jeg andre mødre med barn i den alderen bruker mye distraksjon. Det kan være en ide å si 'nei', tydelig vise at det ikke er lov og deretter avlede eller distrahere han med noe annet som er mye morsommere.

 

Ift påkledning etc er mitt beste tips å forsøke å gjøre det til en lek. Vet det ikke er lett, men... Enten ved å synge, prate og tulle mens du kler på, eller gi han noe å leke med mens du gjør det.

 

Tror ikke det nytter å være veldig streng mot en som er ett år, men de kan sikkert lære hvordan ting bør gjøres, men da helst på en positiv måte.

[Underveis -->]

Har vel ikke SVARET jeg heller, men med en som akkurat har begynt å klore, så reagerer jeg jo jeg også. Han tar nemlig tak i ansiktet mitt og klyper til med hele neven og det gjør så forbanna vondt! Da tar jeg ham vekk. Setter ham midt på gulvet. Sier ikke noe, bortsett fra å hyle "AU!" når han klyper (en naturlig reaksjon fra min side). Kommer han til meg med en gang, så setter jeg ham ikke tilbake med mindre han klyper igjen. Isolasjon/time out er ganske kraftige saker, så jeg tar altså aller mildeste variant og bare setter ham litt vekk fra meg. Også for at jeg skal komme over at jeg blir sint.

 

Det samme når han forsøker seg på peisovnen. Den er jo ganske så varm, og han får rett og slett ikke lov til å være bortpå den. Tar ham vekk gang på gang, og ikke sjelden legger han seg til slutt ned og skriker i frustrasjon. Tøff løkk ;-) I stedet for å trøste ham, så forsøker jeg å distrahere ham med andre leker etter noen sekunder. "Se her!" og så finner jeg ett eller annet og forsøker å gjøre det spennede.

Hvor effektivt det er, er jo vanskelig å si, men jeg har nå stor tro på konsekvens jeg da. Han får ikke kjeft, men blir "satt på plass" alikevel, og får ikke lov til å gjøre det han vil. En rimelig mild måte å oppdra ham på, synes jeg selv i alle fall :-)

 

Når det kommer til stell og påkledning, så mener jeg også at jeg har fått gode resultater ved å være (nesten) 100% på at han ikke kommer unna. Han må ligge på ryggen på stellematta (han er en mark og vi tok vekk stelleborde for lenge siden), og han prøver seg stadig ved å vri hofta over på siden og snu seg rundt. Når jeg sier nei og snur ham tilbake, så blir det hyl og skrik, men det får han bare holde på med. Jeg gir meg nemlig ikke, og holder ham på rygg til han kapitulerer. Når vi er ferdige løfter eller snur jeg ham alltid slik at han ikke selv tror at han kan bestemme når vi er ferdige. Er ikke så sart i hjertet på det punktet. Han er jo bare sur fordi han ikke får gjøre som han vil. Samme når vi kler på. Slipper aldri unna før alle klærne er på, og han er veldig grei å kle på. Om det er oppdragelsen eller bare fordi han er slik er jo selvfølgelig egentlig umulig å vite, men jeg liker nå å tro at jeg har vært litt flink :-)

 

Jeg ville ikke vært så bekymret over at han blir sint og skriker. Herregud.. Husker da noen episoder fra da jeg var liten og ikke fikk viljen min. Du store for et rabalder! Jeg velger som sagt å distrahere ham med leker, men ikke trøste ham. Han er jo ikke lei seg eller redd. Lillemann er 11 mnd.