ang keisersnitt

[Anonym bruker]

Jeg lurer egentlig på om man sliter psykisk med svangerskapet får man da keisersnitt ?

 

Hvordan klassifiserer man evt. depresjoner til å være så kritisk at de utfører keisersnitt 2 uker før termin ?

 

Bare lurer altså.

[Anonym bruker]

Jeg vet bare hva de sa da jeg lå på obs.posten i mitt siste svangerskap, og det var at så lenge det ikke sto om mors liv, så veide hensynet til barnet tyngst.

[Anonym bruker]

så dvs at om morens psyke er så ute å kjøre at det står i fare får hennes og barnets liv utfører de keisersnittet enter før tiden eller til termin.

 

Snakker vi da om tanker om å ta livet sitt, ikke få i seg mat ?

HI

[Anonym bruker]

Dette vurderes fra person til person, selv om man er deprimert eller sliter psykisk, generelt eller under svangerskapet, betyr ikke det at man ikke klarer å føde vaginalt.

 

Hvis det er pga fødselen at man sliter psykisk er sikkert sjansen større for å få innvilget ks, men ks er jo en stor operasjon de ikke utfører hvis de ikke må.

Det er større risiko med et ks enn vaginal fødsel i utgangspunktet og det er også en kostbar operasjon, så det er noe de ikke oppfordrer til selv om noen tror det er en enkel løsning.

 

Hilsen ei som måtte ha ks og som blei overasket over hvor stor operasjon det egentlig er.

[Anonym bruker]

Har ei venninne skjønner dere, som er selvskader. Eller hun var en selvskader i mange år men var "kurert" i 3 år før hun ble gravid.. nå som hun er gravid har hennes lidelser blitt sterkere og sterkere, hun står på nippet til å begynne igjen.

 

Hun går i behandling hos en lege og det har vært til stor hjelp helt frem til de siste mnd nå.

 

 

Hun sliter også med spising som skal være endel av opplegget med å skade seg selv. nekte kroppen næring. Nå som hun har et barn i magen tar hun hensyn til det men sitter å gråter seg igjennom et måltid. spiser kun nok for å ikke påføre noe skade på barnet sitt.

 

HI

[Anonym bruker]

Om hun virkelig er så ute å kjøre så håper jeg at hun får hjelp nå og etter at barnet er født.

Hun blir nok sikkert en god mor, men jeg skal ærlig innrømme at det høres ikke bra ut å bringe et barn inn i en slik tilværelse.

 

Jeg er selv vokst opp med en mor som hadde store psykiske problemer og det er ikke noe godt hjem å vokse opp i. Sier ikke at det kommer til å skje hos din venninne, men hun trenger hjelp og oppfølging.

[Anonym bruker]

 

Hun har gått i terapi i 5 år og jeg tror planen er å fortsette, har værtfall ikke fått inntrykk av noe annet.

 

Hun ser forferdelig sliten ut, og hun har nesten ikke nok overskudd til å komme seg på butikken 2 ganger i uka.

siste ukene har jeg vært med henne. Mannen hennes er utrolig flott å støttende og. Men trenger nok litt pusterom.

Hele svangerskapet har for henne bare vært et tilbakesteg i hennes psykiske lidelser.

 

Hun har frisk og oppgående i mange år som sagt før svangerskapet men nå har alt gått i grus for henne.

 

Jeg kan ikke se for meg at hun kan klare å gå til termin dato eller over for den saks skyld.

Hun er svært syk i mine øyne, men hun pynter på det for legen sin. Ønsker ikke at andre skal se hun sliter..

 

[Anonym bruker]

Hun har det nok sikkert ikke så lett, nei. Men godt å høre at hun har en mann og at hun har venninner, som deg, som følger med og som bryr seg.

Er sikkert ikke så enkelt for henne å skulle forklare. Det stilles jo ofte "strenge krav" til mødre og alt man som mor skal kunne klare. Og det føles kanskje som et nederlag for henne og hun skammer seg kanskje?

 

Hva om du snakker med mannen hennes? Kanskje han kan bli med på neste time og kanskje det da vil være lettere for henne å fortelle hvordan ting er når han er med som støtte.

 

Jeg vet ikke.... Men jeg håper det går bra for henne, mannen og for barnet.

 

00:34