Om å tilgi sin mor-lang lesning..

[Lunapuna1985]

Min barndom var preget av at foreldrene mine egentlig ikke hadde tid eller lyst til å være sammen med oss ungene.

De jobba fulltid, hadde flere verv og var med på alt som skjedde der vi bodde. Skjedde det ikke noe, planla de noe og fikk det til å skje. Det endte innimellom (ikke ofte) med fester og etterfest hjemme hos oss, mens vi ungene lå litt småbekymra i sengene våre og hørte på støyen fra fulle folk. Ingen av de voksne som plaget oss eller noe, men barn opplever jo fulle folk på en litt annen måte enn andre voksne..

 

Mine foreldre var ellers ressurssterke mennesker og godt likt. Høy utdanning og gode venner.

Ferier ble for aldri planlagt etter oss unger, vi ble med dit de hadde tenkt å dra, eller gjerne plassert hos bestemor mens de reiste på egne ferier. Ikke at vi tok noe skade av det, godt med fri fra mor og far og vår bestemor var jo den aller beste.. Men det sier litt om tankene deres omkring det å ha barn..

 

Vi ungene fikk sjelden ros og enda sjeldnere klemmer eller oppmuntring.

Jeg tror og føler på at grunnen til at jeg er som jeg er i dag er mye for at oppveksten var som den var. På godt og vondt. Jeg er selvstendig og har bodd alene siden jeg var atten år, har bodd i utlandet og jeg synes sett utenifra og fra et voksens standpunkt at jeg fikk mange gode referanser og god folkeskikk fra den barndommen jeg hadde. Jeg “kommer fra et møblert” hjem kan man si.

Men hva hjelper det med høy utdanning og et godt hode når man aldri har fått noe bekreftelse på at den man er er godt nok og bli elsket for den man er?

 

Jeg har aldri hørt at de er stolte av meg, eller at de syntes jeg var verdens fineste baby, flinkeste barnet på skolen osv. aldri fått en klem uoppfordret og kunne aldri stole på at mine foreldre var på min side om noe skjedde. Min mor kunne like gjerne drite meg ut, som å støtte meg både foran andre og når vi var alene.

 

Hver gang jeg har prøvd å snakke med min mor om ting fra barndommen blir det tatt som kritikk og hun “låser” seg ved å drikke alkohol og/eller handle seg nye klær osv.

Hun har alltid hatt mye penger og har "kjøpt oss" mange ganger og det gjør hun enda. Hun er ikke i stand til å gi oss de gode følelsene, så hun gir oss penger i stedet innbiller jeg meg..

 

Min mor prøver nok å være så god mor hun kan til tider, når hun er opplagt til det. Hun er mye syk og jeg kan skjønne at det satte en brems på hvor mye hun engasjerte seg når vi var små, men jeg har stort sett minner av at hun kjefter og smeller og jeg måtte bli nærmere konfirmant før jeg ikke ble stressa når jeg hørte at hun gikk over gulvet etter at jeg hadde lagt meg. Regna med hun alltid var på tur inn på rommet mitt for å kjefte på meg for et eller annet.

 

Jeg er jo vanskelig å ha med å gjøre nå for hennes del (ikke noe hun nevner til meg, men jeg kjenner det selv), da jeg ikke slipper henne innpå meg og om hun snakker om noe, mener jeg stort sett det motsatte av henne, mye på trass, men også for at vi er ulike. Jeg er ganske streng med henne og lite mottagelig kan man si. Den litt onde siden inni meg tenker at det har hun bare godt av, så kan hun kjenne på hvor vondt jeg hadde det..

Det er jo ganske trist, for jeg vet at hun antagelig ikke har så mange år igjen, i alle fall ikke klare år, da hun fortsatt er mye syk og går på sterke medisiner, som gjør at hun mister mye av det fornuftige hun hadde tidligere.

 

Jeg har tenkt mye på dette og jeg skulle så gjerne ha tilgitt og gått videre, men det sliter jeg med.

Jeg er jo selv blitt mor nå og er livredd for å bli som min egen mor..

 

Takk for at du leste!

Legg det gjerne ut på skravle om du gidder

Anonym

 

(lagt ut på vegne av anonym i anonymforumet)

[Anabelle2010 har født!]

Hmmm... ja dette var ikke lett!

 

Det som skurrer litt i mine ører er når du forteller at moren din var mye syk og brukte medisiner under oppveksten, og at det kanskje var grunnen til det dårlige humøret/kjefting på deg. Samtidig var hun karrierebevist, påtok seg verv og var med der det skjedd i nærmiljøet... var hun ikke så syk da kanskje?

 

Man skal jo være forsiktig med å trekke konklusjoner, men må innrømme at jeg synes kanskje foreldrene dine burde vurdert litt om de virkelig burde fått barn før de gjorde det.

 

Jeg tror du ikke skal være redd for å bli som din egen mor overfor dine barn, til det er du altfor reflektert og vet med deg selv at du ikke vil gi dine barn en slik barndom som du selv fikk.

 

Tror det kan være viktig for din egen del om du klarte å tilgi og gå videre, som du sier. Men med en så lang historie kan det være vanskelig på egenhånd, og det virker ikke som det er mulig med en god dialog med din mor. Ville vurdert å ta kontakt med en fagperson og få hjelp til å endre perspektiv på hele historien, slik at du får et bedre og mer balansert liv i framtiden for både deg og dine barn.

 

Jeg er helt sikker på at dine barn kommer til å vokse opp med verdens beste mamma og får en lykkelig barndom de kan se tilbake på som voksne!

 

Sender deg en stor og varm klem, og selv om jeg ikke kjenner deg er jeg sikker på at du er en fantastisk person som kun fortjener det beste i livet! Se bare hvor langt du har kommet, og det takket være deg selv!!!

 

Stå på, du kan klare alt )

[elskerpusenmin og lillegutt]

Jeg ble veldig trist når jeg leste dette, og det var nesten å lese om meg selv. Men jeg hadde misjonerforeldre...Gud var viktigst og vi barna ble dratt rundt i forskjellige land for at de skulle misjonere. Vi hadde barnepiker hele tiden som passet på oss, og mor og far var nesten ikke tilstede. Da vi kom tilbake til Norge (da var vi fortsatt barn) jobbet min far for Gud og min mor gjorde karriere i helsevesen...vi ble fortsatt ikke sett. Min mor kjeftet også nesten hele tiden når hun var hjemme for det var ikke ryddig nok bl.a. Hun har aldri trøstet meg når jeg har hatt det vondt og foreldrene mine var aldri med når vi var på trening o.l.

 

Jeg har blitt mor selv, og venter nr. to. Jeg vet jeg ikke blir som min mor for jeg vil ikke bli det!! Har gått i noe terapi for å få innsikt i hva som er mine problemer og hvem som eier mine foreldres problemer. Foreldra mine har tatt sitt valg, så må jeg ta mine. Altså plassere dette. Min foreldre er snart 70, pensjonister og eier ikke innsikt fortsatt. De reiser land og strand rundt for å snakke om guden sin og reiser til utlandet og misjonerer når jeg har termin nå. Dem om det. Hvis det er viktigere for dem enn barn og barnebarn, så kan de bare ha det så godt. Jeg orker ikke konfrontere dem med dette. Min søster har prøvd, men det har bare endt opp med krangel og at min søster har igjen blitt "revet opp". Jeg må innrømme at jeg er en anelse bitter på dem på vegne av mitt barn som nesten aldri ser sine besteforeldre,(vi bor i samme by) men jeg må jobbe intenst med meg selv for å ikke overføre dette til mitt barn. Hun kommer til å ha sin historie om dem selv.

 

I ditt innlegg viser du at du har stor innsikt i deg selv, derfor blir du aldri som din mor.

Jeg lærte i terapi at tilgivelse er kanskje ikke det viktigste for at alt skulle bli bra. Det er ikke alt man kan tilgi..... Men at en selv forsoner seg med at dette har hendt meg, og jeg ønsker ikke å videreføre dette til mine....

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men du viser innsikt som en veldig voksen person som tar ansvar. Da har du kommet langt med din prosess rundt dette

 

Mange klemmer til deg hvor du enn er :-)

[lille er født:)]

Dette høres veldig kjent ut. Vi er fem søsken, med en pappa som jobbet masse og en mamma som jeg tror egentlig ikke hadde kapasitet til oss. Foreldrene mine skilte seg da jeg var tolv, og mamma ble alkoholiker ganske kort tid etter, mens pappa strevde for å ta seg av oss. Alle sier man skal tilgi og glemme for å kunne gå videre selv, og i vår familie snakker vi ikke noe om at vi kunne hatt en vanskelig oppvekst og ungdomstid, vi har tross alt hadd det vi trengte, lært det vi skulle og klart oss.

Men vi, iallfall ikke jeg, føler at jeg har fått med den tryggheten i seg selv som andre tar som en selvfølge. Jeg er sint på mamma som aldri bare kunne sette av litt tid til oss, gi meg en klem eller si at hun var glad i meg eller at jeg var fin eller flink, akkurat som det du skriver at dere manglet. Samtidig får jeg dårlig samvittighet for jeg vet jo at hun er glad i meg, tror jeg.

Jeg venter nr to nå, og tenker litt som deg, håper jeg aldri blir sånn!

Terapi er nok lurt... men har ikke så lyst å grave i det her,redd det skal bli verre.

 

Lykke til til deg, ville bare skrive inn så du vet at det er flere som har lignende historier som deg. Så kan vi velge selv hvordan mødre vi vil bli:)