ER DET MULIG ????? :(

[sunsen]

Hei. Lenge siden jeg har vært her. Tatt en pause etter siste runde i København. PÅ onsdag var det en utrolig overraskelse når testen var positiv VI HADDE KLART DET PÅ EGEN HÅND.

Jubelen stod i taket, måtte ta flere tester for jeg kunne ikke tro det. Etter hcg måling i blodet var det sant, 33 245.

Ringt gyn.pol og fikk UL dagen etter . Der kom den verste beskjeden vi kunne fått, 9 ukers foster men uten hjertelyd. Vi ble fulstendig knust og kunne ikke tro at det var sant. Nektet å tro, ville ikke tro det. Fikk ett sammnbrudd. Ble lagt inn og det ble utført kirurgisk abort samme kveld.

Nå sitter jeg her og er bare tom. Mannen min er utrolig god og snill.

Noen som har opplevd det samme??? Noen råd???

Ønsker alle her inne masse lykke til.

Klem fra gråtefull jente.

[Lise259]

Jeg har ikke opplevd det samme, og kan ikke forestille meg den situasjonen. Men hjertet mitt gråter med deg og det er godt du har en så god mann.

[★tøysekroppen&prinsene★]

hei kjære deg....har aldri opplevd det du går gjennom nå og håper jeg aldri får det heller! for det der hørtes bare helt forferdlig trist og vondt ut:(*klemmepå*

 

vet nesten ikke hva jeg skal si....godt du har en snill mann som du kan støtte deg på og hverandre ikke minst....håper dere snart finner styrken til å prøve igjen..god klem fra meg..

[MammaHåpet]

uff, Sunsen, dette er helt GRUSOMT UMENNESKELIG OG UFFATTELIG VONDT. å miste kan sammenlignes med å miste en näre slektning, eller å få kreft, har jeg lest et sted. jeg mistet uke5+2, trodde aldri jeg skule få SA, så det kom som ett sjokk, selv om det var tidlig. og ikke så mye bedre var det i og med omstendighetene: jeg befant meg på en flyplass, på vei for å besöke mine besteforeldre, jeg knakk fullstendig sammen, og orket ikke å fortsette reisen, og måtte dra tilbake neste dag. heldigvis var mamma der...

men 9 uker-da må det väre dobbelt så vondt å miste, FY FAEN

men jeg kontaktet en psykolog, og fikk stötte og hjelp til å takle de neste dagene, og ukene, for det knekte meg ganske mye, spesielt når man har kjempet såååååååååååååå lenge, og tror at lykken er et faktum.

men du må ta deg tid til å sörge over dette, det er viktig. la det ta den tid det trenger, og prat, prat, prat om det mest mulig, til folk som står deg när. få ut fölelser sorg og frustrajon. dette er et stort traume, og du burde absolutt söke stötte i en terapeut(og din mann) ellers kan det bli veldig töft å takle dette sjöl, det er töft nok som det er. det tok meg lang tid, men har nå kommet over det, og er nå inne i en ny rugeperiode.....

det eneste positive med dette, er at du iallefall KAN bli gravid...

og det er faktisk utrolig mange som opplever SA, faktisk hver 3-4kvinne!

men man snakker ikke om det...utrolig dumt.

mange av mine venner og slektninger har kommet frem og sagt at de også har opplevd det, etter jeg fikk det. min svigermor har visst hatt 4 stk!! men det positive er at om man opplever det en gang, så bruker det å sitte neste gang, og det er letter å bli gravid igjen.

skulle ikke forundre meg om dere klarte det igjen, på egenhånd, om en liten stund

stor, varm, klem til deg og dere....

[Lykkelig2]

Hei.

Huff, jeg har vært igjennom 2 lignende situasjoner og vet at det er knalltøft. Mistet 2 ganger i uke 11. Første gang visste jeg ikke noe før jeg begynte å blø, andre gang så vi hjerteslag i uke 8 og så i uke 11 var det stille. Dette er blitt 3 og 4 år siden men husker det fortsatt godt. En forferdelig beskjed å få. Man er jo så glad og lykkelig når testen er positiv og gleder og planlegger fort. De sier at når det går sånn så er det fordi at det er noe galt med fosteret, det er en mager trøst. Men jeg har alikevel klart etter noen dager å tenke at heller miste nå enn senere eller gå et helt svangerskap og føde et barn som ikke er levedyktig. Ble trist av å lese at du må gå igjennom dette, for vet det er tøft! Håper det går bedre med deg etterhvert og at den sitter fort igjen. Husker de sa at etter en abort er det veldig lett å bli gravid igjen.

 

Stor klem og lykke til!

[sunsen]

Vi hadde en SA i uke 8 tidligere etter IVF forsøk. Så har gjennomgått det før men nå hadde vi klart det helt alene, Var ikke i mine tanker at vi ikke skulle få se hjerteslagene denne gangen. Så på sykehuset måtte jeg bestemme meg for medisinsk abort eller kirurgisk abort. Men etter en stund hvor jeg var fullstendig utslitt og ikke maktet noe så bestemte jordmoren at jeg måtte få kirurgisk fordi hun mente det ikke ville være forsvarlig å la meg gjennomgå medisinsk og være aktiv i hele prosessen. Det er kjempe tøft og føler at alt bare er tomt og vondt. Håper jo at vi får en ny sjans.......de ville da sette meg på noe forebyggende siden det var den andre SA. Alt som de rundt meg sier er mager trøst, vi var jo sååååå glade og høyt oppe for så å havne i kjelleren. Vi får bare fatte mot igjen og satse igjen.....

Takker for gode ord Vet at det er mange i min situasjon.

Klem til dere alle

 

[MK73]

Uff, dette var det vondt å høre. Forstår godt at dere har det fælt nå.

 

Vi har mistet tre spirer, alle tre etter å ha sett hjerteaksjon (mistet dem 9, 10 og 12 uker på vei). Vi ble gravide med tvillinger første gangen, etter 4,5 års prøving og 5 prøverørsforsøk. Da vi først mistet den ene 9 uker på vei var det grusomt, men vi hadde fortsatt et levende foster i magen. Dessverre mistet vi igjen, i SA, 12 uker på vei, da hadde vi sett hjertet banke dagen før - og da gutten kom ut hjemme på badet banket hjertet hans fortsatt i flere minutter før han gav opp. Da falt bakken bort under oss. Det tok nok tre måneder før jeg var meg selv igjen.

 

Etter neste forsøk ble vi utrolig nok gravide igjen. Lykke varte ikke så veldig lenge den gangen heller, vi mistet i MA, fosteret sluttet å utvikle seg da jeg var rundt 10 uker på vei.

 

Så har vi hatt to nye forsøk siden det, men fortsatt ingen positiv test. Vi gir oss ikke enda - men det er ikke lenge før vi går over på adopsjon. Vi har snart holdt på i 6 år, og jeg er ikke noen ungsau lenger.

 

Dessverre er det mange av oss her inne som har opplevd å slite med å bli gravid, å lykkes, og så å miste. Den opplevelsen er det mange som undervurderer, dessverre. Å miste et etterlengtet barn er ille nok under normale omstendigheter, men for oss slitere er det faktisk mange ganger verre - vi kan ikke bare hoppe i køya og regne med å være gravide igjen innen noen måneder.

 

..så tankene mine er med dere nå. Det er viktig at dere tar vare på hverandre, og så vil det bli lettere etterhvert. Det ene virkelig positive oppi dette er at du vet at du kan bli gravid (jeg skjønner at dette var andre svangerskap) og at dere til og med klarte det på egen hånd. Om en stund vil det gjøre det lettere for dere å komme videre.