Om å tilgi sin mor-lang lesning..

[Anonym bruker]

Min barndom var preget av at foreldrene mine egentlig ikke hadde tid eller lyst til å være sammen med oss ungene.

De jobba fulltid, hadde flere verv og var med på alt som skjedde der vi bodde. Skjedde det ikke noe, planla de noe og fikk det til å skje. Det endte innimellom (ikke ofte) med fester og etterfest hjemme hos oss, mens vi ungene lå litt småbekymra i sengene våre og hørte på støyen fra fulle folk. Ingen av de voksne som plaget oss eller noe, men barn opplever jo fulle folk på en litt annen måte enn andre voksne..

 

Mine foreldre var ellers ressurssterke mennesker og godt likt. Høy utdanning og gode venner.

Ferier ble for aldri planlagt etter oss unger, vi ble med dit de hadde tenkt å dra, eller gjerne plassert hos bestemor mens de reiste på egne ferier. Ikke at vi tok noe skade av det, godt med fri fra mor og far og vår bestemor var jo den aller beste.. Men det sier litt om tankene deres omkring det å ha barn..

 

Vi ungene fikk sjelden ros og enda sjeldnere klemmer eller oppmuntring.

Jeg tror og føler på at grunnen til at jeg er som jeg er i dag er mye for at oppveksten var som den var. På godt og vondt. Jeg er selvstendig og har bodd alene siden jeg var atten år, har bodd i utlandet og jeg synes sett utenifra og fra et voksens standpunkt at jeg fikk mange gode referanser og god folkeskikk fra den barndommen jeg hadde. Jeg “kommer fra et møblert” hjem kan man si.

Men hva hjelper det med høy utdanning og et godt hode når man aldri har fått noe bekreftelse på at den man er er godt nok og bli elsket for den man er?

 

Jeg har aldri hørt at de er stolte av meg, eller at de syntes jeg var verdens fineste baby, flinkeste barnet på skolen osv. aldri fått en klem uoppfordret og kunne aldri stole på at mine foreldre var på min side om noe skjedde. Min mor kunne like gjerne drite meg ut, som å støtte meg både foran andre og når vi var alene.

 

Hver gang jeg har prøvd å snakke med min mor om ting fra barndommen blir det tatt som kritikk og hun “låser” seg ved å drikke alkohol og/eller handle seg nye klær osv.

Hun har alltid hatt mye penger og har "kjøpt oss" mange ganger og det gjør hun enda. Hun er ikke i stand til å gi oss de gode følelsene, så hun gir oss penger i stedet innbiller jeg meg..

 

Min mor prøver nok å være så god mor hun kan til tider, når hun er opplagt til det. Hun er mye syk og jeg kan skjønne at det satte en brems på hvor mye hun engasjerte seg når vi var små, men jeg har stort sett minner av at hun kjefter og smeller og jeg måtte bli nærmere konfirmant før jeg ikke ble stressa når jeg hørte at hun gikk over gulvet etter at jeg hadde lagt meg. Regna med hun alltid var på tur inn på rommet mitt for å kjefte på meg for et eller annet.

 

Jeg er jo vanskelig å ha med å gjøre nå for hennes del (ikke noe hun nevner til meg, men jeg kjenner det selv), da jeg ikke slipper henne innpå meg og om hun snakker om noe, mener jeg stort sett det motsatte av henne, mye på trass, men også for at vi er ulike. Jeg er ganske streng med henne og lite mottagelig kan man si. Den litt onde siden inni meg tenker at det har hun bare godt av, så kan hun kjenne på hvor vondt jeg hadde det..

Det er jo ganske trist, for jeg vet at hun antagelig ikke har så mange år igjen, i alle fall ikke klare år, da hun fortsatt er mye syk og går på sterke medisiner, som gjør at hun mister mye av det fornuftige hun hadde tidligere.

 

Jeg har tenkt mye på dette og jeg skulle så gjerne ha tilgitt og gått videre, men det sliter jeg med.

Jeg er jo selv blitt mor nå og er livredd for å bli som min egen mor..

 

Takk for at du leste!

Legg det gjerne ut på skravle om du gidder

[Lunapuna1985]

Jeg la det ut på skravle for deg....

 

Synes dette var en veldig vanskelig sak jeg da.. Er redd du kanskje kan sitte igjen med dårlig samvittighet den dagen de faller fra, selv om jeg absolutt mener at du ikke bør ha det.

 

Er selv fra en litt "turbulent" og splittet familie og har valgt å ikke ha kontakt med besteforeldrene på min mor sin side. Ser jo også at min mor på flere måter er preget av hvordan hun ble behandlet i oppveksten sin, og det gjelder å være litt obs på det slik at man ikke overfører det videre til sine barn igjen...

Min mor valgte å tilgi sine foreldre etter de passerte 70år, og jeg tror ikke hun angrer for det. Jeg derimot tilga aldri, og da min mors pappa døde i november valgte jeg å stå over begravelsen. Har aldri angret. Han var i mine øyne ingen god mann, døde en smertefull død (kreft), og jeg synes han fikk som fortjent...

 

Har dessverre ingen gode råd til deg. Hvis foreldrene dine er gode besteforeldre igjen, så kan det kanskje veie opp for noen av de dårlige årene?

[Anonym bruker]

Så trist!! jeg har aldri skjønt voksne som får barn men ikke vener å gi dem kjærlighet, tid og selvtillit.

 

jeg synes faktisk at du skal skrive til moren din, et langt brev der du beskriver tankene du har nå- mye av det du sier i innlegget over. Stiller spørsmål ved hvorfor de behandlet deg med så litt kjærlighet om omsorg, hvorfor hun kjeftet og ikke tok seg tid. Hvorfo hun ikke VILLE ta seg tid til barna sine.

 

Hun fortjener å høre fra deg, nå som du er voksen, hvordan hennes atferd da du var liten har preget deg som person. Det er på tide å stå opp for den lille jenta du var og be om litt respekt. Fortell at festene hjemme gjorde deg redd, at kjeftinga fra henne gjorde deg liten..

 

Jeg ville sagt alt dette, for det er helt tydelig noe du tenker mye på og som trenger å få utløp. Men jeg ville også valgt å være tilgivende i det jeg skrev. Si at du kan se årsaker til en del av valgene deres (hun var mye syk- og derfor hadde hun kanskje ikke mye tid, kanskje krevende jobber etc, kanskje vokste hun selv opp i et hjem emd lite kjærlighet og fikk derfor problemer med å vise varme?), og sagt at jeg var villig til å legge det bak meg. Men at jeg følte det var viktig å en gang i livet fortelle henne alt dette, og at jeg håpet hun ville tenke over det jeg skrev..

 

Håper dere får "renset lufta" mellom dere, og at din mor velger å være en varmere og snillere bestemor ennn mor.

[Anonym bruker]

Jeg må bare spørre deg om hva du vil oppnå ved å evt snakke ut med din mor nå etter så mange år. Hvis du tror av hele hjertet ditt, at du kan få sjelero av det, så gjør du det. Men hvis ikke du vet helt hva du vil oppnå med dette, ville jeg latt være. LIte din mor kan gjøre med en helt liv hun har behandlet deg og søsknene dårlig. Jeg er redd det er du som kommer til ende opp med den verste samvittigheten etterpå...

 

Kommer selv fra en liknende familie, så dette er noe jeg har grublet en del på selv... Sannsynligvis er ikke moren din mottakelig for dette engang, og det ender i frustrasjon. Hvis hun alltid har vørt kald, og ikke har klart å snakke om dette før når du har prøvd, så klarer hun det nok ikke nå heller.

 

En annen ting - jeg føler at "alle" har så fæle foreldre... Jeg er livredd selv for at jeg skal være en dårlig mor, det er jo det siste jeg vil være! Og tror at de aller fleste prøver så godt de kan. Jeg blir lei meg om mine barn kommer til meg og forteller meg hva jeg gjorde galt i hele oppveksten deres når jeg er 80 år .. For da har jeg ikke vært bevisst på hva jeg har gjort galt selv, og hadde fått meg ei meget ubehagelig sjokk på mine siste år i livet. Det hadde knust meg, og jeg hadde følt at hele livet mitt hadde vært meningsløst hvis noe sånt hadde skjedd.

 

Så er det verdt det? Var foreldrene dine virkelig såååå ille?

[elskerpusenmin og lillegutt]

Jeg ble veldig trist når jeg leste dette, og det var nesten å lese om meg selv. Men jeg hadde misjonerforeldre...Gud var viktigst og vi barna ble dratt rundt i forskjellige land for at de skulle misjonere. Vi hadde barnepiker hele tiden som passet på oss, og mor og far var nesten ikke tilstede. Da vi kom tilbake til Norge (da var vi fortsatt barn) jobbet min far for Gud og min mor gjorde karriere i helsevesen...vi ble fortsatt ikke sett. Min mor kjeftet også nesten hele tiden når hun var hjemme for det var ikke ryddig nok bl.a. Hun har aldri trøstet meg når jeg har hatt det vondt og foreldrene mine var aldri med når vi var på trening o.l.

 

Jeg har blitt mor selv, og venter nr. to. Jeg vet jeg ikke blir som min mor for jeg vil ikke bli det!! Har gått i noe terapi for å få innsikt i hva som er mine problemer og hvem som eier mine foreldres problemer. Foreldra mine har tatt sitt valg, så må jeg ta mine. Altså plassere dette. Min foreldre er snart 70, pensjonister og eier ikke innsikt fortsatt. De reiser land og strand rundt for å snakke om guden sin og reiser til utlandet og misjonerer når jeg har termin nå. Dem om det. Hvis det er viktigere for dem enn barn og barnebarn, så kan de bare ha det så godt. Jeg orker ikke konfrontere dem med dette. Min søster har prøvd, men det har bare endt opp med krangel og at min søster har igjen blitt "revet opp". Jeg må innrømme at jeg er en anelse bitter på dem på vegne av mitt barn som nesten aldri ser sine besteforeldre,(vi bor i samme by) men jeg må jobbe intenst med meg selv for å ikke overføre dette til mitt barn. Hun kommer til å ha sin historie om dem selv.

 

I ditt innlegg viser du at du har stor innsikt i deg selv, derfor blir du aldri som din mor.

Jeg lærte i terapi at tilgivelse er kanskje ikke det viktigste for at alt skulle bli bra. Det er ikke alt man kan tilgi..... Men at en selv forsoner seg med at dette har hendt meg, og jeg ønsker ikke å videreføre dette til mine....

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men du viser innsikt som en veldig voksen person som tar ansvar. Da har du kommet langt med din prosess rundt dette

 

Mange klemmer til deg hvor du enn er :-)

[Anonym bruker]

Bare ved å lese det du skriver er jeg sikker på at du aldri blir som henne.

Om du trenger å få ut noe av dette til henne for å lette deg selv og åpne for å tilgi kan jeg veldig godt forstå det men å ha noen forhåpninger om at hun skal forandre seg eller skal be om unnskyldning synes jeg ikke du skal ha.

Det er forskjell på å tilgi og på å glemme men jeg skjønner godt at å tilgi ikke er enkelt i dette tilfellet (det sliter jeg og med...)

[Anonym bruker]

jeg har oxo hatt en turbulent barndom. mamma var en periodedranker, men i de periopdene hvor hun var edru, var hun verdens beste mamma. jeg prøvde i mangr år ta det opp med henne, drikkeproblemene. men hun ble like sint hver eneste gang!!! vi har kranglet så sinnsykt illa å utrolig mange ganger opp igjennom tenårene at du aner ikke. de styggeste ting ble sagt! hun har skuffet meg så ufattelig masse, men oxo gittt meg utrolig mange gode minner.

 

men nå har det seg slik at mamma er død. hun døde av kreft i 2004. det tok litt tid, men nå har det faktisk gått opp for meg at jeg ALDRI mer kommer til å se henne. og alle de gangene hun var full da jeg hadde med meg venner hjem, de gangene hun og pappa sloss og det endte opp med at jeg måtte ringe politiet (var under 10 år gammel), da naboen slo meg foran henne men hun var for full til å huske det. alle de minnene er erstattet at de gangene alt var bra. julen, sjokoladekveldene våre, natta-sangen, filmkvelder osv.

 

poenget mitt er at det kommer faktisk en tid, som du selv sa, hvor det er for sent å si det du har på hjertet. kanskje moren din faktisk har litt dårlig samvittighet pga bardommen din, og at det er derfor hun ikke vil snakke om det.men heller fortrenge det... ikke veit jeg. men du angrer når det er for sent, med er jeg 100% sikker på...'

 

lykke til

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg flyttet tidlig hjemmefra, langt hjemmefra. Bygget opp mitt eget liv 90 mil unna foreldrene min, og vi har sett hverandre max 2-3 ganger i året de siste 20 årene. Selv ikke etter at jeg fikk barn. Anstrengt forhold, har alltid vært litt "på hugget" og veldig følsom over kritikk.

 

Så ble min mor syk og døde etter nokså kort tid. Vi fikk aldri snakket ut.

 

Det plager meg i ettertid. Jeg har forsøkt å finne "essensen" i hva som var "problemet". Om man henger seg opp i ALT blir det litt for mye. Det blir litt for mye å skulle rydde opp i nå, din mor kommer til å gå i "skyttergrava" med en gang om du skal rulle opp alt.